Tilbake            
                                               Sankthansdag /Jonsok

 

 

 

 

 

 

Johannes er Elia el. Profetrøsten

Matt 11:7 - 14

   7 Da disse var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva gikk dere ut i ørkenen for å se? - et siv som svaier i vinden? 8 Eller hva gikk dere ut for å se? - en mann kledd i fine klær? Se, de som bærer fine klær, er i kongenes hus. 9 Men hva gikk dere da ut for å se? - en profet? Ja, jeg sier dere: endog mer enn en profet. 10 Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei for deg. 11 Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han. 12 Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. 13 For alle profetene og loven, like til Johannes, profeterte. 14 Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skulle komme.
 

   «Da disse var gått bort,» leser vi her. (v.7). Det som hadde skjedd like forut, var at døperen Johannes’ disipler hadde kommet til Ham med et alvorlig spørsmål fra Johannes selv: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (v.3).
   Johannes var kommet i stor anfektelse der han satt fengslet for å ha talt Guds ord til Herodes, om hans synd – og han hørte ingenting fra Jesus.
   Slik blir det så snart for oss også dessverre, når vi kommer i noen slags vanskeligheter – vi stoler likesom ikke på de løfter vi har fått av Herren. Vi mister likesom Hans trofasthet – ja, hele Hans person av syne. Det er typisk for anfektelse. Anfektelse er nettopp noe som berører ditt forhold til Jesus. Og så vil du ha det hele bekreftet på nytt. Herre, vis meg at du ennå er der! Men har Han ikke sagt til deg: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» (Hebr 13:5). Jo, Han har sagt deg det i sitt ord. Hvorfor er ikke det nok for deg? Slik er det å være en synder – vi har tungt for å stole på Guds ord alene, og vil derfor ha stadige bekreftelser.
   Så ser vi at til og med Johannes hadde det slik. Og da svarer Jesus ham: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» (v.4-5). For Jesus svarer den som kommer til Ham. Det har Han lovt deg! Men så føyer Han til: «Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.» (v.6).

   Og så fortsetter da vår tekst: «Da disse» – altså Johannes’ disipler «var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes.» (v.7). Men vi ser Han taler om Johannes i spørsmålsform. Han ikke bare begynner å fortelle folket om Johannes uten videre – for dette folket var svært opptatt av Johannes, de satte ham høyt, som vi gjerne kaller det – og så går Jesus like inn i dette, og spør: Hvorfor? Hva var det ved Johannes dere traktet etter? Hva mente dere å oppnå ved ham? Var det for å se en profet dere gikk ut i ørkenen? Var det fordi dere trodde han hadde noe å gi dere? Eller – og da går vi like til kjernen – var det vitnesbyrdet om Messias dere gikk ut dit for å høre?
   Var det frelse for din fortapte sjel du søkte? Var det lengselen etter samfunn med Gud? Enn du som er her i kveld – hvorfor er du kommet? Hva søker du? Når du går til et møte: Hvorfor? Stiller du deg selv den slags spørsmål noen gang? Eller må en forkynner stille det for deg – slik som Jesus stilte det for disse menneskene i teksten vår? Hvorfor er du en kristen? Hva grunner du det på? Har du noen gang hatt det som den blodsottige kvinne vi leser om i Matt 9: «Om jeg bare får røre ved kappen Hans.»
   Der var det nød! Ja, men det var nød for sykdom, ikke synd, vil noen si da. Det er helt feil. Jesus og Hans disipler passerte ved et tilfelle en blindfødt mann – og da skal du merke deg det spørsmål disiplene stilte Mesteren: «Rabbi, hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind?» (Joh 9:2).
   Det var jo ikke hentet ut av luften dette. Det hadde sin grunn i det som ble forkynt i Israel. Du kan få det samme presentert gjennom Visjon Norge i vår tid. Det forkynnes slik i dag også! Og hvor snart er det ikke å tenke slik når vonde ting kommer på: Dette er nok fordi jeg har vært en så dårlig kristen! Jeg kan ikke vente noe godt fra Gud slik som jeg er! Du trenger ikke noen vranglærer fra USA for å hjelpe deg til den konklusjonen – du har mer enn nok med den vranglæreren som bor i ditt eget bryst!
   Vet du det – at det bor en vranglærer i ditt eget bryst? En som stadig må korrigeres av Guds ord. For hva sier Guds ord om dette: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» (Sal 103:10).
   Det var det motsatte av hva du tenkte i din anfektelse. Sykdom og nød er selvfølgelig en følge av at synden kom inn i verden. Uten synden ingen sykdom og nød eller død. Men Gud straffer ikke med sykdom – om Han i noen tilfeller kan bruke den til å bringe et menneske nærmere seg, eller vekke det opp for noe bestemt.
   Hva da med den blodsottige kvinnen – når dette var forståelsen i Israel? Jo, hun måtte jo naturligvis tenke at dette måtte hun bære for sin synds skyld. Hun så seg altså på grunn av denne sykdom, som særlig gjenstand for Guds mishag. Hun bar på en måte beviset på det i sin egen kropp! Så her var nød over synd ja! Og hun hadde det som deg – hun klarte ikke å forbedre seg. Alltid ble hun stående for Guds hellighet som en synder.
   Så det skulle stor tro og frimodighet til for å gjøre det hun gjorde. Hun trengte seg frem! Det er jo nettopp hva vi leser i teksten her: «Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.» (v.12).

   Dette høres ikke ut som å komme bedagelig rekende på ei fjøl, som vi gjerne kaller det – nei, her er det om å gjøre! Det er jo en desperasjon vi er vitne til her. Vi kan se for oss en som er i ferd med å gli utfor et stup – med hvilken desperasjon han gripper etter redningstauet for ikke å styrte i avgrunnen. Kjenner du noe til dette? Eller sover du så tungt?
   Nå skal du høre hvordan dette verset er over satt i en Bibel (New International Version): «Fra døperen Johannes' dager til nå har himlenes rike gått voldsomt frem, og voldsomme menn får tak i det.»
   Igjen: Det er ikke noe som tyder på at det går stille og rolig for seg. Det er ikke noe du går inn i halvt i søvne. Nei, det er blitt om å gjøre, ikke sant? Om å gjøre å vite at du har Jesus! Eie visshet om at Han er din! Og denne visshet er kun mulig å få ved Ordet!

   De gamle lutheranere kalte troen – den sanne og frelsende tro – å komme til Jesus med sin synd, eller sine synder. Jeg vil si sin synd! For visst kan man tenke at dette å være synder er å gjøre noen feilgrep, og så kommer man til Jesus og får tilgivelse for dem – men nei, synder det er noe du er også i dine beste stunder, da du ikke vet av noen bestemt synd.

   Komme til Jesus med sin synd! Men synd er jo en fæl ting! Det bruser godt i sjelen, når du må se deg som en synder, ikke sant? Det går jo ikke stille og rolig for seg. Verdens mennesker ser jo bare på ordet med avsky: Synd! Hva da med deg som også opplever det i ditt eget bryst? Eller gjør du ikke det?

   La du merke til hva Jesus gjorde da Han skulle fortelle folket om Johannes. Ja, det nevnte vi jo. Så også når vi nå skal tale om Jesus. Vi kunne jo holde et foredrag om Ham, men det skal vi greit la være – og heller spørre: Hva tror du om Ham? Hva vil du med Ham? Hvorfor søker du Ham? Kjenner du Ham? «Den skjønneste er Han av alle,» står det i en sang. Er Han det for deg?
   Det er noe dette med Jesus selv. Jeg kan søke Ham av mange grunner. For å unngå helvete for eksempel. Eller for å nå himmelen. Eller for å oppnå goder i dette livet. Helbredelse er jo en ting mange søker Jesus for, den gang Han vandret her på jord som nå. Og slik kunne vi fortsette – alt i egeninteresse! Den nytte jeg kan ha av Ham! Ikke mye prisverdig, når sant skal sies.
   Men dette å bli opptatt med Jesus selv - det blir bare synderen når han får løftet blikket over alle disse ting, og ser at alt har Han gitt meg til tross for at jeg ikke fortjener det. Til tross for at jeg ennå er en synder som søker mitt eget. Da begynner Han å stå frem for meg, Han «den skjønneste av alle!» Han som frelste meg fortapte får, Og gav meg Jesu barnekår! Han som deler himmelen med meg av ren nåde, og som gjorde denne deling mulig ved sin ufattelige lidelse her på jord.
   Tenk Han gikk igjennom dette livet, en hellig i denne syndens verden. Bare den lidelse i seg selv, er det ikke mulig for oss å sette oss inn i. Og så kom Getsemane, Gabbata og Golgata! For min skyld! Da, når et menneske er kommet dit hen – jeg har ingenting fortjent, nei, hver dag ser jeg på ny at jeg tvert imot fortjener det motsatte – jeg har fått alt uforskyldt av nåde!

   Johannes var budbæreren – Jesus var den han bar bud om! Derfor var Johannes den største født av kvinner. Han var den som kunne peke direkte på Ham som nå var kommet. Johannes vitnet ikke om noe fremtidig, men noe nærværende: Han er her nå! Han som bærer din synd bort fra Guds åsyn! Det endelige offer! Lammet – Guds eget lam – som var lovt! Gitt for at du som er her nå ikke skal svare for den minste synd i livet ditt, og heller ikke for den største. Så vend deg til Ham! Våkn opp av døsen – dersom det er der du befinner deg!
   Det er likesom så viktig i disse dager å få hagen i orden – havesyken er det noen som kaller det. Selv kom jeg til å si på et møte for mange år siden nå: Det er nok mange som har gravd sitt hjerte ned i hagen! Det var de som ble sure på meg da - men jeg tror det er mer aktuelt enn noensinne. Alt dette vi eier i denne verden, vi kan trenge å bli minnet på at alt dette går under med denne verden. Og må du forlate verden i natt – og det kan jo meget vel være tilfelle – så får du ikke noe av dette med deg.

 Så la oss høre Herrens ord, nå til slutt: «Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.» (v.12).
   Det står ikke der uten grunn det heller!

 


   Du gikk for meg en blodig sti,
og jeg som skyldig var, slapp fri,
Guds vredes skål du tømte ut,
så dyrekjøpt er jeg, din brud!

E.K.