Tilbake            
                                               Palmesøndag

 

 

 

 

 

Jesus salves

Mt. 26, 6 - 13

   6 Men da Jesus var i Betania, i Simon den spedalskes hus, 7 da kom en kvinne til Ham med en alabastkrukke full av kostbar salve. Den helte hun ut over Hans hode mens Han satt til bords. 8 Men da disiplene så det, ble de harme og sa: Hva skal denne sløsingen tjene til? 9 Salven kunne jo vært solgt for mange penger og gitt til de fattige. 10 Men da Jesus merket det, sa Han til dem: Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Det er en god gjerning hun har gjort mot meg! 11 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. 12 For da hun helte denne salven ut over mitt legeme, gjorde hun meg i stand til min gravferd. 13 Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.

   Ifølge parallellteksten i Joh. 12, tyder alt på at denne kvinnen som er omtalt er Maria, det vil si søster til Marta og Lasarus.
   Det er underlig å se disiplenes reaksjon her – dette Jesus kaller «en god gjerning mot meg!» - kaller de sløsing. De har ennå ikke forstått dette med hjerteforholdet til Jesus – og det igjen har sin årsak i at de ennå ikke er blitt store syndere nok i egne øyne. Store syndere som har funnet nåde hos Herren, de er ikke så opptatt med om alt er rett, slik som fariseeren er det, men det er tale om et spontant og direkte hjerteforhold til Jesus – min frelser og forsoner.
   Det er nettopp dette Jesus peker på i Simon fariseerens hus der denne synderinnen kom inn mitt i det fromme selskapet gråt utover Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Der sier Jesus nettopp dette: «Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.» (Luk. 7,47).
   Den kjærlighet til Jesus som var årsaken til at hun helte denne kostbare salven utover Ham, den forsto ikke disiplene ennå – men de skulle komme til å forstå det siden.
   Enn du som er her nå – forstår du den? Eller er du mest opptatt av «kristendom?» Hvordan ting skal være og ikke være. Ja, det er viktig nok det i mange sammenhenger, men om der ikke er oppstått et hjerteforhold til Jesus, er alt det andre forgjeves. Ikke annet enn døde gjerninger og lovtrelldom. Fordi utøveren selv ikke er kommet inn på nådens vei, under evangeliets vilkår. Han eller henne er fremdeles under lovens vilkår, selv om evangeliske talemåter kan sitte svært så løst i munnen. I munnen, men ikke i hjertet.

   Hvordan kommer så et menneske i et slikt forhold til Jesus? Er det noe du kan ta deg til? Nei, vi har jo allerede pekt på det her: Den som er mye tilgitt! Det vil si den som har sett så vidt dypt i sin egen personlighet, at en er blitt aldeles klar over at en slik en hører minst av alle steder hjemme i himmelen. Skal jeg nå dit og passe inn der sammen med de hellige ånder og Gud selv, da må det skje et regelrett under.
   Og så blir hemmeligheten åpenbart for den arme synder: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh. 4,19). «Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4,10). Der fødes synderen på ny!
   Hør nå det til etterretning – merk deg det ordet i teksten, som jo i utgangspunktet er et negativt ord – her er det mer enn gull verd for oss, ordet ikke. «Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud!» Det er ikke din kjærlighet til Gud som frelser, men Hans kjærlighet til deg. Den går så dypt som ingen vet. Her åpenbares den i dette: «Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
   Synderinnen som kom inn i Simons hus, og hun som her salvet Jesus med denne kostbare salve, det var dette de hadde sett. De hadde bare synd å vise til, men Han hadde tenkt på dem og var villig til å gjøre soning for nettopp denne synd de så hos seg selv. Nettopp dette som gjorde at de sto for Gud med dom over livet sitt, nettopp det var det Han kom for å ta bort. Ikke ta ut av dem, for det var ikke engang mulig for Gud, men å gjøre soning for det. Og ved denne evangeliets åpenbaring – denne åpenbaring av Guds kjærlighet til synderen – finner Gud inngang i synderens hjerte og føder ham på ny. Guds Sønns Ånd tar bolig i synderen, den ved hvem vi roper Abba Far! (Gal. 4,6).
   Da har Gud vunnet sin tapte skapning tilbake. Han har for lengst betalt prisen for ham. Det skjedde ved blodet på Hans kors – men Han har ikke vunnet ham tilbake før synderen får åpnede øyne for hva som skjedde ved Jesus. Da får han del i det som hele tiden har ligget ferdig for ham. Det er denne drakten faren roper på, der Han har omfavnet den hjemvendte sønnen. Vi leser om det i Luk. 15,22: «Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn frem de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.»

E.K.

Til toppen

   Alt dette lå ferdig for ham der hjemme. Og merk deg farens ord her: Skynd dere! Dette hadde Han ventet på og sett frem til – den dagen da Han kunne kle sønnen i rettferdighet og skjule all hans synd. Som Jesus sa til sine disipler: «Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider.» (Luk. 22,15). Lengtet inderlig! Og da må du ha for øye hva dette påskemåltidet symboliserte – nemlig lammet som skulle bære verdens synd, og etes til evig liv.
   Herren har lengtet inderlig etter å få bringe dette offer som kunne kle synderen, den falne, i rettferdighet – ja, en fullkommen rettferdighet, selv om prisen var så høy at Han svettet blod av angst, da Han skulle inn i det.
   Hør det nå!: Herren har lengtet inderlig etter å få bringe deg det som kunne frelse deg! Stans nå opp for det! Det er en som elsker nettopp deg, slik at Han gav sin enbårne Sønn i ditt sted. Ser du det, da blir også du en som «sløser» på Jesus, for å bli i bildet. Hva er godt nok for Ham, som i nåde har gjort opp for all min synd.

   Jeg har aldri vært overfor Ham som jeg burde være – jeg finner ikke noe i meg selv, eller hos meg selv som kan ha noen betydning i mitt møte med den Hellige, men Han har gitt meg det alt i seg. Frelsen er noe du har fått som en gave – det er ikke noe du skal oppnå ved noe av deg selv.
   Da ser du disiplenes åndelige stilling på dette tidspunkt idet du leser dette: «Men da disiplene så det, ble de harme og sa: Hva skal denne sløsingen tjene til?» (v.8). Ser du det?
   Men så kommer prøvelsen over dem, og som vi vet av Skriftens vitnesbyrd faller de kraftig igjennom – tenk bare på Peters fornektelse for eksempel. Siden var ikke Peter og disiplene opptatt av spørsmål som hvem av dem som skulle gjelde for å være størst og lignende – nei, nå var det hele et stort under, at de i det hele tatt skulle få være med. Så er det også Peter som i sitt brev skriver: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde». (1 Pet. 5,5).
   Nå var også Peter kommet dit at han var villig til å «sløse» på Jesus. Ja, til sist var han villig til å dø for Hans navns skyld. Men det hadde ikke sin grunn i Peter, men i Jesus, om du forstår forskjellen. Når Peter står der og bryster seg for Jesus og lover å gå både i fengsel og død med Ham (Luk. 22,33), da stammet det fra Peter selv, og vi ser hvordan det gikk. Siden da han virkelig gav livet, hadde det sin grunn i det han så i Jesus – den kjærlighet han var gjenstand for.
   Det var også årsaken til den «sløsingen» av salve vi leser om i teksten her. Jesus kaller det en god gjerning mot meg. Det var et hjerteforhold bare nåden kan virke i et menneske. Og den samme nåde er du gjenstand for. Har du sett det? Eller går du ennå og strever med det du aldri i evighet kan få til. Går og strever med det Jesus allerede har gjort for deg. Det er jo som å gå med daglig bekymring over en regning en annen for lengst har betalt for deg. Og det skal du være klar over – det er den synd du finner i deg selv i dag – ja, gjerne mens du har sittet på dette møtet, Han har gjort soning for. Ikke noen tenkt synd, men den virkelige.

   «Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (v.13).
   Og nå er det altså fortalt her i kveld. Gud velsigne den enkelte.