Hva gagner det et menneske

Luk 9:23 - 26

   23 Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. 24 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. 25 For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv? 26 For den som skammer seg ved meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når Han kommer i sin og Faderens og de hellige englers herlighet.
 

   Ja, hva gagner så meg menneske, når ikke det å vinne hele verden gagner meg?
   Det er svært alvorlig å tenke på - i en tid som den vi lever i nå, hvor Guds ord blir trådt så ned iblant oss, og da også midt i menigheten som etter Guds ord er satt her i verden som «sannhetens støtte og grunnvoll.» (1 Tim 3:15). Men så taler også det samme verset hos Timoteus om menigheten som «den levende Guds menighet.» Det vil si den som er plantet ved Guds ord og Ånd. Født og opprettet ved Ham selv. Derfor heter det ikke vår menighet i denne sammenheng, men Guds menighet.
   Da er det altså, og åpenbart ikke tale om den ytre synlige menighet - det vil si en som vi kan føre medlemsliste over, men de som kjenner Gud, ja, det som mer er: er kjent av Gud. (Gal 4:9). Disse tukler ikke på noen måte med Guds ord - det er tvert imot deres ledesnor både for liv og lære. De kan ta feil - tolke feil - men så snart de blir klar over det lar de Guds ord være bestemmende for seg. De setter seg med andre ord aldri over Guds ord.
   Dette - ja, nettopp dette - blir et kors å bære i denne verden. Som Hebr 13:13, uttrykker det: «La oss da gå ut til Ham utenfor leiren og bære Hans vanære!»

   Hva sier vel ikke dette ordet deg, min venn. Jo, at du er kalt til å følge en i alle ting, som bærer verdens vanære. Derfor sier også Jesus deg på forhånd: «En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. Har de holdt mitt ord, så skal de også holde deres.» (Joh 15:20). Og: «Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og for tjeneren å bli som sin herre. Har de kalt husherren Be'elsebul, hvor meget mer da Hans husfolk!» (Matt 10:25).
   Ja, meget mer Hans husfolk, sier Herren her. Du har nok hørt uttrykket: Ja, Jesus kan jeg nok tåle, det er verre med Hans disipler. De mener selvsagt ikke det første heller - det er kun tale om en Jesus de har dannet seg i sitt eget bilde, men Jesus selv kan de nå ikke ramme, det kan de derimot når det gjelder Hans troende.
   Merk deg hva Jesus sier: «Har de holdt mitt ord, så skal de også holde deres.» De som ikke holder Hans ord, de forfølger Hans ord, og er følgelig ingen kristne. Noen nøytral plass i forhold til Jesu radikale forkynnelse finnes ikke!
   De må gjerne rose seg av å være kristne så mye de orker, men kristen er den som har Guds ord og dermed også Guds Ånd i sitt hjerte.

   Vi kan ta feil i ett og annet, det må stå fast. Det blir farlig i en menighet når det kreves full underkastelse under læresetninger som den enkelte ikke selv er blitt overbevist om ut fra Guds ord, men her er ikke tale om noen kadaverdisiplin på dette området, men det er tale om et sinn, en sinnstilstand - et sinn som underkaster seg villig Guds ord, når det blir klart for en. Det vil si at en lar seg tale til rette av Ordet. Herren vil aldri la et slikt menneske bli gående i mørke, men tvert imot som Han selv opplyser oss om i Joh 8:12: «Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»
   Å, hvilken nåde fra Gud - hvilken salig tilstand å befinne seg i - å ha fått livets lys av Herren!

   Det er da også et for oss underlig uttrykk Hebreerbrevets forfatter bruker, når han skriver om å «gå ut til Ham utenfor leiren.» Utenfor leiren!
   Til alle tider har mennesker forsøkt å gjerde Gud inne og eie Ham på den måten. Men Gud lar seg ikke eie på den måten. Vi får aldri råde over Ham. Han gir seg til hvem Han vil, når Han vil, men Han gjør det alltid ved sitt ord.
   Vi ser også dette gjennom hele historien - Gud oppreiste gjerne et redskap utenfor leiren. Det vil si en som ingen hadde regnet med. Og oppreiste Han noen innenfor leiren - ja, så førte det gjerne til at «leiren» sprakk, som en gammel skinnsekk for ny vin.
   Så kom det en profet til Israel - en som Herren hadde reist opp. Så sto Johannes døperen frem i ødemarken. Han var ikke utdannet ved Israels «bibelskoler.» Det var Paulus for eksempel - opplært ved Gamaliels føtter som han selv sier (Apg 22:3), og vi ser hvordan det gikk da han kom til omvendelse og tro - det var ikke lenger plass til ham i leiren. Han måtte nettopp som Jesus sier det i teksten vår «hver dag ta sitt kors opp og følge Ham.» Han måtte «gå ut til Ham utenfor leiren og bære Hans vanære!»

   Vi har gjennom historien, og også i dag, åndelige, eller la oss heller si religiøse bevegelser, som har pålagt seg selv tunge byrder, for på den måte å tyne kjødet og oppnå større hellighet og lignende, mens sannheten jo er den at den som virkelig følger Jesus, som igjen vil si, tar imot Hans ord, han behøver ikke å frykte for at han ikke skal få mer enn nok av det som tyner kjødet. Det vil Satan, verden og nettopp ditt eget kjød sørge for i rikelig monn. Ikke minst vil du, som alle Jesu tro venner til alle tider få merke Satans angrep - og ofte lumske angrep - gjennom den religiøse hopen. De som gjerne har mye å «rasle» med i det ytre, i det synlige, men altså ikke har Guds ord og Guds Ånd i sitt hjerte, og derfor heller aldri kan forstå en Jesu venn eller oppnå noe samfunn med ham eller henne.

   Når det videre gjelder dette med utenfor leiren, så sier jo Ordet om Jesus selv - la oss lese fra Hebr 7:14: «For det er en kjent sak at vår Herre er runnet av Juda, og Moses har aldri sagt noe til den stammen om prestedømme.» Ser du? Utenfor?
   Så kan vi se de mange martyrer i historien etter Jesus - og vi kan jo nevne Luther, Wesley og vår egen Hans Nielsen Hauge - alle forsøkte å bli innenfor «leiren,» men det sprakk.

   Vi lever i en tid hvor mennesker har en lettvint omgang med det meste. Det har nok noe med det velferdssamfunn vi lever i og den falske trygghet det gir oss. Det var jo også det som i sin tid skjedde i Sodoma, det var som en vannrik hage, velstanden var stor, overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtre. Men den elendige og fattige hjalp hun ikke, og «se, dette er Sodomas - misgjerning: Overmot.» (Esek 16:49). Et overmot grunnet i den velstand de levde i, så de våget å synde like opp i Guds åsyn.
   Fordi vi lever i en slik tid, sprer denne lettsindigheten seg også til menigheten. Man omgås Guds ord på en lettvint måte! Det er ikke riktig alvor for en. Her må nok noen og enhver av oss erkjenne at vi er mer barn av vår tid enn vi til vanlig ønsker å bli minnet om. Men hva sier Herrens ord? Jo, hør!: «Elsk Herren din Gud, hør på Hans røst og hold fast ved Ham! For dette er ditt liv.» (5 Mos 30:20). Dette er ditt liv!
   Hadde det kommet en galning inn døren her nå og begynt å skyte rundt seg med en maskinpistol - hadde du da ikke flydd for ditt liv? Jeg tenker nok det. Men nå hører du: Dette - dette og ikke noe annet - er ditt liv! Det vil altså si at dersom dette går deg forbi, mister du ditt liv. Og da er det heller ikke tale om ditt jordiske liv, som uansett er begrenset, men det evige! Som Jesus sier i Joh 17:3: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Ham du utsendte, Jesus Kristus.»

   Du - du som er her nå - stans opp for dette: Har du et lettvint forhold til Guds ord? Er du i stand til å kjenne ulven igjen når den kommer? Den kommer som kjent så ofte i fåreham, vet du. Ser du da forskjellen? Kanskje det kunne være et bønneemne for deg? Hvorfor er du så sikker på at du er på rett vei, om du ikke får det bekreftet i Ordet? Er det din egen kristendom du hviler på? Har du et anker i deg selv, du setter din lit til - eller har du «et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget.» (Hebr 6:19).
   Hva er det for et anker? Jo, hør nå!: «Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod Han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss.» (v.17-18).
   Dette er ankeret vi har innenfor forhenget, «der Jesus gikk inn som forløper for oss, Han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» (v.20).

   Skal du nå det målet helt og fullt en dag - ja, da må du også bære verdens vanære, hån og spott, fordi det kun er én måte å nå dit frem på, det er ved troen på Ham som har gått dit inn før deg. Dette korset må vi hver dag ta opp og bære.
   Dette budskapet som er det største og beste vi vet, og som gir oss så mye glede det fører også korset med seg. Men