Nyttårsaften

«Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.» (Jak 4:4).
Slik - så konsekvent, taler apostelen om dette. Selve vennskapet med verden er fiendskap mot Gud. Slik at den som vil være det, han blir ved det Guds fiende. Guds og verden er vesensforskjellige, de står hverandre imot - de er fiender - slik at Jesus på sin side ikke engang ber for verden (Joh 17:9), og verden på sin side tar ikke imot Ham. (Joh 1:10-11).

   I dette ligger årsaken til at du umulig kan være begges venn. Hvem kan kjempe på begge sider i en krig? En slik «nøytralitet» finnes altså ikke, overhodet ikke, i forholdet Guds rike - verdens rike. Og nettopp du som leser dette tilhører ett av dem! Noe tredje rike finnes ikke! Enten har du verden kjær, og da er du Guds fiende, eller du har Gud kjær, og da er du verdens fiende.
   Det vil ikke si at du er de uomvendte menneskers fiende, selv om de i bunnen av sitt hjerte er din fiende - Jesus kalte endatil Judas for venn (Matt 26:50) - men du er blitt en fiende av verdens vesen. Dette gudfiendske og gudfremmede vesen, som aldri verken vil eller kan føye seg eller bøye seg inn under Guds vilje, eller forstå Hans tanker, men holder det for den største dårskap. Spotter, håner og latterliggjør det. Hvorfor? Fordi den er aldeles fremmed for Gud, sin Skaper, og enda mer fremmed for Gud, sin forløser.
   «Og verden kjente Ham ikke» (Joh 1;10), er et ord du skal la seg brenne inn i din sjels dyp! - Dette er Guds «overskrift» hva verdens åndelige blindhet og forkommenhet i mørket angår. Den kjenner ikke sitt opphav som skapning, fordi den er inntatt av en ånd. «Hele verden ligger i det onde,» som Johannes uttrykker det i sitt brev. (1 Joh 5:19).
   Skapningen er ikke ond i seg selv, den ligger i det onde. Den er lagt under dette for menneskets synds skyld, for at den også skal bli frigjort ved mennesket forløsning. (Rom 8:22-23). Mennesket er altså den skyldige skapningen! Og det forøker sin skyld ved også å underkjenne, forkaste og til og med forfølge forløsningen.
   Ja, hva denne motstanden mot evangeliet forårsaker av elendighet, det kan vi bare prøve å fatte noe av. Det gis oss en pekepinn, når Paulus taler om at menneskene skal dømmes etter hans evangelium (Rom 2:16), det vil si, det Guds og Kristi evangelium (se blant annet Rom 1:1 og Gal 1:7), som han forkynte, og det vi leser i Hebreerne 10:28-29: «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønns blod under føtter og foraktet paktens blod, det som han ble helliget ved, og har spottet nådens Ånd?» Altså: Meget verre!

   Jeg har trang til å rope til deg som går der og ikke vil ta skrittet riktig ut, men tenker kan hende som så - at livet ditt skal nok kunne bestå for Gud - du er da ikke verre enn andre, faktisk vet du ikke hva du skulle kunne dømmes for! Men samtidig kjenner du på noe der inne som ikke vil legge seg helt til ro. Jeg vil rope til deg: Hvorfor vil du være der hvor du dør uten barmhjertighet?
   Som du leste over, så ser du at dette er Guds sanne ord til deg! Det menneske som dømmes etter loven, dør uten barmhjertighet! Du er kalt til å skjule deg i Jesu vunder og sår, for der å frikjennes fra alt som kunne tale imot deg! Nå er det nettopp Guds barmhjertighet du står overfor. Han vil at du skal kunne frikjennes! Derfor «sparte Han ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle.» (Rom 8:32). Ja, du ser rett - også du er inkludert her. Utenfor alle kan du da ikke stå!
   Ja, sier Guds ord, du er kalt til den fred, som Jesus taler om her i vår tekst. (Kol. 3,15). Og som du ser, så er det mer enn tale om - Han gir dem virkelig denne fred! Denne fred som er så vesensforskjellig fra den fred som verden gir - verdens fred som er så helt og fullt avhengig av de ytre forhold. Bryter de sammen - ja, så bryter også freden som var knyttet til dem sammen. Det er en fred basert på det som forgår - det som sviker - det som lyver og kaster blår i øynene på deg. Å, hvilken fred!

Hvor annerledes er da ikke Hans fred! Den fred som er knyttet til Hans egen person, og Hans gjerning for deg, det som evig består uten noen svekkelse noensinne og av noe som helst, ikke engang av dine fall. Du har fått Hans fred! Dette er dypt - og vi fatter bare lite av det. Tror du Jesus kan gå fortapt? Du vil vel sperre opp øynene ved et slikt spørsmål, og utbryte: Nei!!! Hvordan kan du i det hele tatt komme på å spørre om noe slikt?

Da vil jeg fortsette å spørre: Hvordan kan du da tro, at den som har tatt sin tilflukt til Ham, kan gå fortapt? Han har jo nettopp fått Jesus, med alt hva Hans er! Dette er den fred som Han gir! Derfor fortsetter Han med å si nettopp: «La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!»

Men er det ikke nettopp hva du så ofte er, fryktsom? Ja, Han kjenner oss, og dette er kan hende det Han mest av alt må bære over med oss for. Vi lite troende! Hadde vi trodd Hans ord som vi burde, så ville vi jo aldri ha fryktet! ikke for noe! Men vi er altså skrøpelige.

Det Jesus her sier oss - eller rettere minner oss om - er at vi nettopp ikke har noen grunn til å forferdes, og frykte! Han gir oss jo sin fred!

«La ikke!» sier Han jo her. Det er altså noe aktivt - tillat ikke! Men det som ofte skjer her, er at vi da fester blikket på feil sted. Vi ser på det som gir oss frykt, og så skal vi liksom stålsette oss mot det. Nei, det er ikke veien å gå. Jesus sier i en annen forbindelse hvordan dette går til: «La ikke dere hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!» (Joh 14:1).
I Ham har du din fred, også når du frykter! Det er først når dette evangelium begynner å gå opp for deg, at også følelsen av frykt svinner. Men, for all del altså - det er ikke denne følelsen av fred og trygghet, som er den fred Jesus gir, men altså i beste fall kun en følge av den. Han er selv den fred Han gir deg! Han er vår fred! (Ef 2:14a).

   Husk nå på, kjære venn, at Han gav denne sin fred, til dem som snart skulle vise seg å være sviktende, falne, forvirrede disipler!
   De som ikke fant noen grunn til fred med Gud i seg selv, de skulle få den - og som vi ser av teksten vår - fikk den i Ham!
   «Det aldri var noen som Jesus på jord, Så medynksfull, kjærlig og mild! Det finnes ei noen som Jesus så stor, Især for de får som fór vill.»
   Merk deg dette, med tanke på neste gang du ser en det har gått istykker for. Merk deg Jesu sinnelag! Hvor kommer alle de harde dommene iblant oss fra? De kommer fra vår mangel på syndserkjennelse!
   Hvor ellers? Når ikke engang Jesus dømte noen, hvordan kan da du tro at du har fått retten til det?
   Men Jesus sier også, at det er noe som blir oss til dom om vi ikke bøyer oss for det, nemlig det ord Han forkynte. Det er også det eneste som eventuelt skal dømme verden, og dine medkristne, fra din munn - det du måtte ha fått å forkynne fra Hans ord!
   Dine egne dommer vil bare føre til at du selv blir målt etter de samme mål (Luk 6:38), og tro det like gjerne først som sist, det kommer ikke til å falle ut til din fordel!

Og husk så også! Det finnes ifølge Guds eget ord et sted uten barmhjertighet! Det er det stedet som heter utenfor Kristus! Der gjør det ingenting fra eller til om du er morder, tyv, satanist, prest, forkynner, velgjører eller misjonær! - Der er og blir du fortapt!
I Ham! vitner ordet, har den dypest falne, og dem frommeste på jord, fått sin frelse i fra Gud - ja, uforskyldt av nåde, ved forløsningen i Kristus Jesus!

Hør det, du dypest falne: Hans frelserhånd når også ned til deg!
Og hør det du frommeste blant de fromme - du åndelige og kristelige: Når det kommer til frelsens spørsmål, så hiv din fromhet, åndelighet og kristelighet ned i det samme hullet som den dypest falne ligger i! Da skal også du få se Guds frelse!

La dette være Hans nyttårshilsen til deg nå - også du er kalt til Kristi fred - og lykke til i det nye året!