Minnedag

   «Da nå Jesus så henne gråte, og så de jødene gråte som var kommet sammen med henne, ble Han opprørt i sin ånd og rystet. Og Han sa: Hvor har dere lagt ham?» (v.33-34a).
   Jesus ble rystet over dette møtet med døden, og da fremfor alt med de følger det fikk for de som ble tilbake. Det var sorgen Han fikk et møte med her. Døden er ikke fra Gud, forstår du – nei, hos Han er livets kilde som vi kan lese av Sal 36:10, blant annet.
   Døden var en direkte følge av synden, en følge av å bryte med Guds bud, Guds vilje, og de var alvorlig advart om dette av Herren selv! Vi kan heller ikke avvende den på noen måte, for vi fortsetter å synde, det vil si, fortsetter å gjøre det som har døden som følge.
   Denne følge var det Jesus tok på seg idet Han tok på seg vår synd! – som Han sier til apostelen Johannes der Han har åpenbart seg i sin herlighet i Åp 1:18: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
   Nå har Jesus overvunnet døden, og dermed også følgene av den – og legg merke til at jeg sa har? Han har overvunnet – hør du: Din død! Det er hva du ser der på Golgata! Håper du har fått øyne til å se det med! Om ikke så be Han om det nå! – for det er faktisk hva som skjer der på korset!
   Vi ser av dette, at Gud har så visst ikke noen lyst i døden – nei, tvert imot, hør hva som kommer direkte fra Hans munn i Esek 18:23 og Esek 33:11a: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. - Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever? Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever.»

«Det var Maria som salvet Herren med salve og tørket føttene Hans med sitt hår,» leser vi i teksten. Det er en ganske lignende situasjon som med den kvinnen vi leser om i Luk 7, hun som oppsøkte Jesus i Simon fariseerens hus, og beskrives som en synderinne. Maria i Betania var nok langt fra en slik en i sitt ytre liv iallfall, men iallfall så klar over hva som bodde i henne, at hun valgte plassen ved Jesu føtter for å lytte til Hans ord, og i glede og takknemlighet for det som gikk opp for henne ved det hun hørte fra Ham – Han skulle dø til en soning for hennes synder – kom også hun og gjorde en liknende handling som synderinnen i Simons hus. Vi leser om henne i Joh 12:1-7: «Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde oppvakt fra de døde. Der holdt de et festmåltid for Ham. Marta vartet opp, og Lasarus var en av dem som satt til bords sammen med Ham. Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket Hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft. Da sier Judas Iskariot, en av Hans disipler, han som skulle komme til å forråde Ham: Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige? Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den. Jesus sa da: La henne være! Hun har gjemt den til dagen for min gravferd!»
«- for min gravferd!» Det var altså en frukt av evangeliet vi er vitne til her! I Matt 26:13, sier Jesus, nettopp av den grunn: «Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

E.K.

Hun så det disiplene ennå ikke så og forsto, nemlig at Jesus var Guds offerlam! Og hun hadde en erkjennelse av egen synd og fortapthet i seg selv, som ga henne vel så inderlig behov for Ham, som den før omtalte synderinnen. Det blir ingen forskjell her, om Den Hellige Ånd får gjøre sin gjerning i deg! Det er ingen sann kristen som føler seg som en mindre synder enn andre, det er bare egenrettferdige, det vil si, åndelig blinde, som ser det slik.
Det er helt klart i min erkjennelse at jeg ikke har gjort like forferdelige gjerninger som visse andre, men jeg har også like klart i min erkjennelse at jeg har stoff i meg til det!

   «Jesus gråt!» leser vi her. (v.35), Igjen, ser du hvordan Han er i dette? Han har medfølelse! Han føler den smerten du har! Det var da Han opplevde disse menneskenes sorg, at Han gråt, ikke over den som var død, for det hadde Han jo makt over, noe Han også viser idet Han oppreiser ham fra de døde! Jesus gråt over syndens følger!
   Og for at du ikke skal tenke at dette bare er noe sentimentalt prat, så la oss få et Guds ord til stadfestelse - Hebr 4:15: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.»
   Hvis du ser dette herlige evangelium som en mulighet til å synde fritt, da har du aldri vært det minste berørt av det egentlig! – og det har neppe de som frykter det på andres vegne heller. Evangeliet virker ikke slik, det vil si, et sant og levende forhold til Jesus og Hans gjerning på dine vegne, virker ikke slik!
   Disse to kvinnene er et så klart vitnesbyrd til oss, om hva nåden i Kristus formår – den omvender syndere! – den gjør det! - nåden! Ikke all verdens mas og trusler, ikke lovens tordensky, ikke frykten for helvete – nei, det kan nok gjøre mye, men føde en kristen kan det ikke.
   Det går så mange fryktsomme omkring i den kristne forsamling, og det kan være forskjellige årsaker til det, men Skriftens vitnesbyrd er klart, det er nåden i Kristus Jesus du trenger, min venn!
   Men verre stilt enn disse fryktsomme er de som er frie og glade i sitt forhold til Gud på et annet grunnlag enn det lammets blod som ble utøst på korset til syndenes forlatelse! – frie og glade ved hva de mener å finne i seg selv, forandringer til det bedre, gode og andektige følelser, for ikke å snakke om ekstatiske opplevelser, som fører inn i samme snare som laodikeerne befant seg i, de som hadde dette vitnesbyrd - Åp 3:17: «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød!» Men situasjonen så ganske så annerledes ut i Jesu øyne enn i deres egne, bare hør: «- og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.»
   Der var ingen sannhet i hjertets innerste – ingen visdom i hjertets dyp, for de var ikke overbevist verken av lov eller evangelium, det vil si, ikke overbevist av Guds ord, men av sin egen tanke og følelse!
   Hør du! – og måtte det få synke inn i hjertets dyp: Han kjøpte deg til Gud med sitt blod!