Kristi himmelfartsdag

Vi er inne i avskjedsstunden. Jesus skal skilles fra sine disipler, og ikke vandre mellom dem, slik som de har kjent Ham til nå. Men Jesus fremstiller dette som noe som er til gagn for dem (Joh 16:7), for da skal Han nemlig komme til dem på en helt ny måte. Han skal selv ta bolig i deres hjerte, ved sin Ånd. (Joh 14:18).

I Joh 14:23 lar Jesus det gå opp for sine disipler i all sin herlighet, hva som er tiltenkt dem, idet Han taler om Faderen og seg selv og sier: «Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» Noe disiplene nok ikke forsto mye av på det tidspunkt.
I verset før teksten vår begynner - v.45 - heter det: «Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.» Det er nemlig dette som er det viktige, at du får del i Ordets vitnesbyrd om Jesus. Det er hit Den Hellige Ånd fører deg, og ikke ut i et endeløst jag etter opplevelser.

   Jesus sto nå fremfor den stund da Han skulle åpenbares som seierherre innfor Guds trone i himmelens helligdom, og Faderen skulle sende sin Sønns Ånd i de troendes hjerter. På en helt ny måte skulle Jesus nå forenes med sine venner. Det er hva Jesus taler om i vers 49 her. Gud selv skulle nå, på en særlig måte, ta bolig i dem. «Guds bolig er hos menneskene.» (Åp 21:3).
   Dette som en dag skal skje fullt ut - synlig for alle - har også allerede skjedd i og med Jesu gjerning. Fader, Sønn og Hellig Ånd har tatt bolig i mennesket (Joh 14:23), og mennesket har tatt bolig i himmelen. (Ef 2:6). Slik beskriver Guds ord det!
   Det er umulig å fatte noe av disse ting, uten på bakgrunn av treenighetslæren: Fader, Sønn og Hellig Ånd er én sann Gud. Dette er vel det en kan vite om det helt nye som skjedde på pinsedag, og at det ikke var mulig før etter Jesu gjerning.

Men Den Hellige Ånd var jo også hos disiplene før pinsedag, som Han også var hos de troende i den gamle pakts tid. Ingen kan jo tro på Jesus uten Den Hellige Ånd. (1 Kor 12:3). Det menneske som ennå kun er sjelelig, tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, men holder det for dårskap, og kan ikke kjenne det, sier Paulus i 1 Kor 2:14.

   Men nå nærmet tiden seg - den tiden som Peter kaller «Kristi lidelser og herligheten deretter.» (1 Pet 1:11).
   Herligheten deretter! Vet du, det er den tid du lever i nå! Du lever jo nettopp i tiden etter Kristi lidelser! Etter at alt det er fullført som måtte fullføres! Etter Jesu «fullbrakt-erklæring» fra korsets tre!
   Les hva Jesus først av alt forkynner sine disipler, etter å ha «åpnet deres forstand, så de kunne forstå Skriftene»: «Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.» (v.46–47).

   Hva skulle til for verdens frelse? Hva skulle til for din frelse? Hele Skriften vitner om det, sier Jesus.
   I beretningen om de såkalte Emmausvandrerne tidligere i samme kapittel hos Lukas, heter det: «Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om Ham.» (v.27).
   Og hva det er - og hva som altså måtte til for din frelse - det åpenbarer Jesus deg her, idet Han sier: «Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag.» (v.46).
   Men nå er jo det nettopp hva som har skjedd! Det som måtte skje, har skjedd!

Det er så mange som aldri ser (tror) dette, og kommer derfor aldri inn til Hans hvile, men strever mer og mindre med sine egne religiøse sysler i stedet. Det kan være alt fra en enkel aftenbønn (for sikkerhets skyld!), til dype teologiske studier, humanitær innsats, misjon og ekstatiske «herlige» opplevelser.
Men uten denne åpenbaring er alt annet forgjeves - ja, det blir tvert imot hva det var tenkt som - nemlig kristenliv - i stedet det som skjuler for dem deres sanne tilstand. - Du er ikke som en hjelpeløs, fortapt synder kommet inn til Hans hvile!

   Hva hjalp det om disiplene hadde begynt å studere teologi, dersom ikke Jesus hadde åpnet deres forstand?
   «Til dere blir Guds rikes hemmelighet gitt,» sier Jesus om sine. (Mark 4:11).
   «Av nåde alt jeg får, hos Gud fra først til sist.» Det er et Guds barns vitnesbyrd! Du får fordi du er barn! Det vil si, for Jesu skyld!
   I Salme 127 tales det slik, om dette: «Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir Han sin venn mens han sover.»

   «Dere er vitner om dette.» (v.48). Altså, at Messias som måtte lide og oppstå på den tredje dag, har lidd og er oppstått på den tredje dag!
   Det er den troendes vitnesbyrd. Og her sier Jesus ikke: Dere skal vitne! - Men: Dere er vitner! De hadde nemlig vært øyenvitner til dette.
   Slik også med oss. - Vi kan ikke vitne om dette før Jesus har åpenbart seg for vårt hjerte, og vi dermed er kommet til tro! Ingen kan ta seg til å være et vitne, det må være gitt.
   I samme stund et menneske er kommet til tro på Jesus - det vil si, dette som forkynnes her i v.46-47 - er det et vitne.

   «I Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag.» (v.47).
   Omvendelse forståes gjerne - og her har forkynnelsen stor skyld - som en moralsk forbedring. Og visst står den fast, den Guds vilje som er uttrykt i loven - Han har ikke lyst til synd og ugjerninger, men dette er ikke hva Jesus taler om her. Han taler om omvendelse til Livet. Om å vende om til Ham!
   I den vel kjente Areopagostalen i Aten, forkynner Paulus: «Da vi nå altså er Guds ætt, så bør vi ikke tenke at guddommen er lik gull eller sølv eller stein, et bilde formet av menneskelig kunst eller tanke. Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler Han nå alle mennesker, alle steder, at de skal omvende seg.»
   Ut i fra dette vi leser om her, ser vi at det er en omvendelse fra våre egne tanker om Gud. Og fortsetter med Guds egen åpenbaring: «For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som Han har utvalgt til det, etter at Han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise Han fra de døde.» (Apg 17:29-31)
   - Så er omvendelse altså dette, at Gud driver uvitenheten - våre egne tanker om Gud og veien til Ham - ut, og åpenbarer seg selv og sin frelse for oss, ved «sannhetens ord, evangeliet om vår frelse.» (Ef 1:13).
   Det er altså, helt og fullt, en Guds gjerning!

   «...og syndenes forlatelse.» (v.47).
   Stans nå opp vel og lenge for dette, du som strever så tungt med deg selv, og kan hende, dine mange synder. Eller er det én bestemt synd som ligger så tungt på deg at du knapt kan glede deg over noe som helst - og de gledestunder du måtte ha, er av kort varighet på grunn av denne synd.
   Hør! Jesus sender ut sine vitner, og hva er det de skal forkynne? Jo, syndenes forlatelse og omvendelse! Med andre ord, du skal nå få vende deg ifra dette mørket, i hvilket du tenker og tror at Han vil dømme og fordømme deg for din synds skyld. Han er kommet for å frelse deg! For å forkynne deg syndenes forlatelse!

Og etter å ha gitt disiplene dette salige bud, skilles Han fra dem, mens Han velsigner dem, og blir opptatt til himmelen. Men bare vent, mine venner - mine brødre - en kort tid i byen (Jerusalem), så kommer jeg igjen på en måte dere aldri kunne ha tenkt dere det.

Stans nå også for dette: Jesus forlot denne verden, legemlig, med hendene løftet til velsignelse over sine.

«Og de falt ned og tilbad Ham.» (v.52). Her ser du hvem disiplene holdt Jesus for å være! Som jøder var de vel kjent med det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»