Tilbake            
                                               Kristi åpenbaringsdag

 

 

 

 


 

Jesus som tolvåring i tempelet

Luk. 2, 40 - 52

   40. Men barnet vokste og ble sterkt, Han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over Ham. 41. Hvert år drog Hans foreldre til Jerusalem til påskefesten. 42. Og da Han var tolv år gammel, drog de dit opp, som skikken var ved høytiden. 43. Og da de hadde vært der disse dagene til ende og de drog hjem igjen, ble barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og Hans foreldre visste det ikke. 44. Men da de trodde at Han var i reisefølget, gikk de en dagsreise frem og lette etter Ham blant slektninger og kjente. 45. Da de ikke fant Ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter Ham. 46. Og det skjedde etter tre dager at de fant Ham i templet. Der satt Han midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem. 47. Og alle som hørte Ham, var forundret over Hans forstand og over de svar Han gav. 48. Da de så Ham, ble de forundret, og Hans mor sa: Barn, hvorfor gjorde du dette mot oss? Se, din far og jeg har engstet oss og lett etter deg. 49. Og Han sa til dem: Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus? 50. Men de forstod ikke det ord Han talte til dem. 51. Så gikk Han med dem og kom til Nasaret, og Han var lydig mot dem. Men Hans mor gjemte alle disse ord i sitt hjerte. 52. Og Jesus gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.
 

   «Men da de trodde at Han var i reisefølget.» Et megetsigende utsagn. Ja, det trodde de, men deres tro var ikke i samsvar med virkeligheten. De tenkte det mest naturlige var at Han holdt seg til sine - det vil dem - og derfor selvfølgelig var med i reisefølget. Men de får en mild tilrettevisning der de siden finner Ham i tempelet: «Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (v.49b). Visste dere virkelig ikke det? Du, Maria, fikk du ikke et ord ved engelen den gang du mottok budskapet om frelserens unnfangelse? «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.» (Luk. 1,35).
   Han var ikke her på jord - og er det heller ikke i dag - for å slå følge med oss på våre veier, men for å føre oss inn på sin vei. Han var her for å fullbyrde Faderens vilje - og den gikk som oftest på tvers av menneskets. Også så ofte på tvers av hva de gudfryktige og fromme i Israel tenkte seg. I Joh. 5,19, høre vi Ham si: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det Han ser Faderen gjøre. For det Han gjør, det gjør Sønnen likeså.»
   Jo, Han måtte være i sin Fars hus?

   Det er dette som så ofte skjer her på jord også - vi mennesker, gjerne hele organisasjoner og kirkesamfunn legger ut på vår «reise,» og tar det for gitt at Han selvfølgelig er med i dette reisefølget vårt. Om Han nå og da kan være vanskelig å få øye på, og synes for oss fraværende, så er Han nok med allikevel. Han er nok i nærheten.
   Kan hende, om vi ikke slo oss til ro med en slik forestilling, heller begynte å lete etter Ham, ville finne at Han slett ikke er med oss på reisen lenger.
   Vet du ikke hvor du finner Jesus? Visste du ikke at Han er i sin Fars hus? Han har forkynt deg sin frelse. Han har gitt deg sitt Ord. Hold deg til det som er forkynt deg, og gitt deg av Ham. Gå ikke ut over det!

   Du kan betrakte kristne organisasjoner, kirkesamfunn og all slags menigheter som popper opp blant oss i dag, og føle trang til å spørre, hvor er Jesus? Spør de virkelig Han til råds i alt dette de har fore? De kan rope høyt om så mye, som i og for seg er godt, og ha mange slags prosjekter gående, men er Jesus med i følget? Og spør du etter Ham? Søker du Ham der Han er å finne?
   «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.» (Jes. 57,15).
   I det høye og hellige. Kan vi nå Ham der? Nei, det var der mennesket aldri kunne nå opp til Ham, for det var kommet noe inn mennesket som hadde satt et skille - ja, skapt en avgrunn mellom det og Gud: «Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult Hans åsyn for dere, så Han ikke hører.» (Jes. 59,2). Og i Jer. 5,25: «Deres misgjerninger har gjort at alt dette er kommet i ulage for dere. Deres synder har holdt det gode borte fra dere.»
   Nei, det var umulig at mennesket kunne nå Ham i det høye og hellige. Men det var før! Det var i den gamle pakt. Og det gjelder også i dag - den som søker Ham via den gamle pakt, vil aldri nå opp til Ham. Han hører deg ikke for dine synder skiller deg fra Ham. Men søker du Ham der, i det høye og hellige via korset som ble reist på Golgatahøyden, da når du Ham. Noe nytt har nemlig skjedd, som vi kan lese om det i Hebr. 7,19. Først hører vi hva som ikke kunne oppnås via den gamle pakt: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet.» Umulig at noe som helst kunne føres til fullkommenhet under loven. Ingen fullkommen fred! Ingen fullkommen glede! Ingen fullkommen rettferdighet! Ingen fullkommen hellighet! Ingen fullkommen frelse! Ikke noe fullkomment livssamfunn med Gud! Som vi hørte det: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet.» Ikke noe som helst! Men så hører vi videre om en helt annen vei: «Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.»

E.K.

   Det er som å se for seg noe som blir heist ned fra himmelen - noe som griper oss og løfter oss opp. Et bedre håp blir ført inn. Dette bedre håp kommer altså til oss utenfra - og ved det kan vi nærme oss Gud! Selv om Gud er så hellig og opphøyd som alltid, og vi fremdeles har synd i oss selv.
   Hør hvordan det i følge Hebr. 1,3 ser ut der ved tronen: «Etter at Han hadde fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.» Det er når synderen begynner å se dette - der i det høye og hellige sitter nå det Guds Lam, som bar all min synd og min skam - Han som satte seg der etter å ha fullført renselsen for mine synder - at han ikke bare våger seg innfor den Hellige, men da skjer også det ufattelige for oss, at Han tar bolig i synderen. Da er du blitt tempelet! Hans Fars hus! Som Paulus skriver om det i 1 Kor. 6,19: «Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud?»
   Og i motsetning til hva enkelte religiøse bevegelser hevder, kan ikke Gud deles slik at du kan ha én av guddommens personer, men ikke nødvendigvis de to andre. Jesus sier om dette, at Hans Ånd tar bolig i oss i Joh. 14,23: «Om noen elsker meg, da holder Han mitt ord, og min Far skal elske Ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.»
   Hørte du det?: «Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» Vi! Da får det en veldig betydning det Jesus sier her som tolvåring i Jerusalems tempel: «Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
   Men du finner Ham jo ikke ved å vende blikket innover i deg selv, men i Ordet om Ham. Som Paulus skriver til korinterne, som siden var på gli bort fra det sentrale, til å legge ut på en egen reise - hvor Jesus da ikke lenger var med i følget: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor. 2,2).
   Som vi også møter det i hans tale til galaterne: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!» (Gal. 3,1). Han malte det ut for dem, for det er her - og kun her - Herren er åpenbart til frelse. Og noe veldig viktig for oss å være klar over: Det blir aldri noe annet! Her skal du søke Ham! Her er Han å finne! «Om noen elsker meg, da holder Han mitt ord,» leste vi. Dette er Hans ord! Paulus skriver i 2 Tim. 4,8, om de som har elsket Hans komme: «Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket Hans komme» - eller: Hans åpenbaring, som det het i tidligere oversettelse. For det er tale om en åpenbaring til vår frelse. «Den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (Joh. 6,40).

   Maria var engstelig - nok langt ut over hva vi kan forstå. Hun hadde fått betrodd en veldig oppgave, å ta vare på Guds Sønn - og nå var Han borte! Det er underlig hvor lite denne engstelse er å spore hos prester, predikanter og ledere i de offisielle menigheter. La oss håpe at det er mer enn hva som synes på overflaten. For mister du Ham, hva står da tilbake? Jo, en evig fortapelse! En evig avgrunn!

   La oss til slutt be - ikke: Herre er du med i vårt reisefølge, men: Herre Jesus er jeg med i ditt følge? Vil du meg kalle din? Er jeg et slikt tempel, hvor du alltid er til stede? Er jeg en av disse steinene i ditt byggverk? For om det ikke skulle være tilfelle, da var det bedre at jeg aldri var født!
   Han vil svare den som kommer til Ham med en slik bønn - det har du Hans eget ord på, så mange steder og på så mange måter i Skriften. Han støter ikke den ut som kommer til Ham. (Joh. 6,37).