|
V.11.
Gjennom
grenselandet mellom Samaria og Galilea. Mellom det dårlige hedningenes
Galilea (Matt 4:15) – om hvilket det heter: «Kan
det komme noe godt fra Nasaret?» (Galilea) (Joh 1:47) - og det verste
- det vranglærende Samaria:
«Dere tilber det dere ikke kjenner.» (Joh 4:22).
De - samaritanene
- tilba Gud på fjellet Garisim, etter deres eget forgodtbefinnende.
Om dette heter
det i 5 Mos 12:13-14a: «Vokt deg så du ikke ofrer dine brennoffer
på noe sted som du selv utser deg! Men på det sted som Herren
utvelger.»
I dag kan det
godt hete: «Vokt deg så du ikke velger deg ut din egen
måte å være kristen på!»
I disse traktene vandret Jesus - lyset som skinner
i mørket - nå. «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn, og
hver hjelp'løs seiler vinker inn til frelsens trygge havn.»
Han drog virkelig ut i ødemarken, for
å finne den ene som var kommet bort. (Luk
15:4). Noe vi ser et eksempel
på, at det også lykkes i beretningen her.
Det blir nevnt spesielt, at denne som kom tilbake for å takke Ham, var
en samaritan, og Jesus kaller ham - denne fremmede. (v.18).
Det kan tyde på at de ni andre var jøder, i og med at de også får beskjed om å
gå av sted og fremstille seg for prestene. (v.14a).
Nå vet vi blant
annet av Joh 4:9, at jøder ikke hadde omgang med samaritanere, men
her ser det ut som om den store nød de hadde felles, hadde smeltet
dem sammen. De var alle like fortapte! Her så man ingen fordel
ved det å være jøde. - De var ett i lidelsen.
Dette er jo nettopp hva Jesus
ønsker å overbevise oss alle om: Vi er alle like fortapte - enten vi er jøder
eller hedninger.
Dette var jo også
hva jødene reagerte så kraftig på i Jesu forkynnelse. Hør bare hva
som står å lese om dette i Luk 4:25-28: «Sannelig sier jeg dere: Det
var mange enker i Israel i Elias' dager, den gang himmelen var lukket
i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød over hele landet.
Men ikke til noen av dem ble Elias sendt, bare til en enke i Sarepta
i Sidons land. Og mange spedalske var det i Israel på profeten Elias'
tid. Men ingen av dem ble renset, bare syreren Na'aman. Alle i synagogen
ble fylt av harme da de hørte dette.»
Han gav dem ingen
fordeler fordi de var jøder. Fordelen var i det de som jøder
hadde fått - og som Paulus siden sier til de kristne
i Korint: «Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om
du ikke hadde fått det?» (1 Kor 4:7b).
Sann
fred og fordragelighet i en menighet kan kun oppnås ved en klar erkjennelse av
hva vi alle er i oss selv, og hva vi alle er i Kristus.
Vi ser her i teksten, at lidelsen ikke hadde maktet
å slette denne «surdeigen» helt ut hos disse jødene - for da de
opplevde denne store velsignelsen - å bli renset som svar på deres bønn, fant de nok
grunnen i dette, at de jo tross alt var jøder - Guds folk. Mens
denne samaritanen ikke fant noen som helst rimelig grunn i seg selv, eller sitt
eget, for en slik nåde fra jødenes Messias.
Er det slik for
deg også? Du finner ikke noen som helst rimelig grunn i deg selv,
men snarere tvert imot? Først da blir nåden - nåde! Og da finner
du hver dag på ny, mer enn nok grunn til å vende deg til Ham med takk
og lov. Nåden og samfunnet med Herren blir ufattelig! - «Jeg har jo
bare trettet Ham med mine synder, og voldt Ham møye med mine misgjerninger.»
(Jes 43:24). Jeg er jo nettopp spedalsk - uren - uten noen som helst mulighet til
å fri meg selv ut av dette.
Spedalskheten - denne grufulle sykdommen - er mer enn noen annen et bilde
på synden. Synden som ikke blir sett på som noe alvorlig hos mennesker i vårt
samfunn i dag, og i stor grad heller ikke i den kristne forsamling. - Og da tenker
jeg ikke bare spesielt på syndens mange utslag, men på synden selv som et problem
- at den i seg selv stenger oss ute fra samfunnet med Gud, nedkaller Hans vrede
og forbannelse over oss, og til sist fører oss inn i den endelige evige fortapelse,
hvorfra det ikke finnes noen vei tilbake.
Men hvor mange står av den grunn på avstand i dag, og roper: «Jesus!
Miskunn deg over meg!» (v.13).
Og du som er en kristen - så snart du
tenker at du har noe, i for eksempel ditt kristennavn (eller hva det
ellers måtte være), og ikke i Jesus alene, er du på vei bort,
og inn i den samme villfarelse som så mange jøder svevde i.
|
Det manglet ganske sikkert ikke på takknemlighet
hos de ni - du kan vite de var glade for det som hadde skjedd, og vitnet sikkert
vidt og bredt om at Jesus hadde helbredet dem. Det var ikke der det skrantet,
men de så ikke ved dette hvem Jesus i virkeligheten var, og hadde ikke
bruk for Ham til noe mer.
Hjertets spedalskhet
trengte de ikke noen renselse for, og minner oss om de nittini som
ikke hadde omvendelses behov (Luk 15:7),
og som Jesus forlot for å lete etter den ene.
Hadde de sett
(trodd) at det var Israels Gud, i egen person, de hadde møtt i og
med Jesus: «Jeg og Faderen vi er ett» (Joh 10:30)
- hadde de sikkert og visst vendt tilbake. Men de trodde altså ikke
på Ham som annet enn en slags «Mester,» sendt fra Gud.
At det ikke var noen annen vei til samfunn med Gud enn Ham, det visste,
og trodde de ikke. At de kunne motta noe fra Gud ved Ham, det trodde de jo, men
at Han selv var Gud åpenbart iblant dem, og derfor eneste frelsesvei, nei, det
trodde de ikke.
Du som sier du tror på Jesus, er du klar over
hvem du har møtt i Ham?
Samaritanen - denne mannen, tilhørende det foraktede
folket, og i tillegg utstøtte, for sin urenhets skyld - han så hvem Jesus
var ved dette. Og ikke mindre, han så hvordan Han var, og fylt av takknemlighet
over dette han bare kunne forstå som ren nåde, måtte han tilbake til
denne Jesus, «- og priste Gud med høy røst,» står det om ham.
Ja, slik blir det når frelsen ikke er en selvfølge for en! Så ble det ham
også mer til del enn bare å bli helbredet: «Din tro har frelst deg.»
(v.19b).
Her åpenbarer
Jesus for oss hva denne samaritanen gjorde, i motsetning til de ni jødene: «Fantes
det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?»
(v.18). Han gav Gud ære!
Det er som om vi hører det
såre i Jesu spørsmål: «Hvor er da de ni?» (v.17b).
Ja, hvor er denne typen i
dag? De som nok kan vitne om at Jesus (Gud) har gjort ett og annet - ja, kan hende
mye og store ting for dem, men som ikke har bruk for Ham selv, Hans frelse, Hans
rensende blod, Hans syndsforlatelse, det som blir åpenbart på Golgata kors.
Vi skal merke oss det her, at den frelsende
tros kjennetegn åpenbares oss i dette, at samaritanen ikke fant noen annen grunn
til det Jesus gjorde imot ham, enn nåde.
Enkelte vil hevde at dette ikke stemmer, for mange av de som kom til Jesus,
og fikk høre: «Din tro har frelst deg» - kom jo til Ham med sin
sykdom bare, og ikke med sin synd.
Men
for det første da - om dette var rett, så ville også de ni ha blitt
frelst ved sin tro. - Og for det annet - en glemmer da at den alminnelige
tro, (vrang)lære og oppfatning i Israel på den tid, var nettopp dette
at sykdom var et klart tegn på Guds mishag og forbannelse for synds
skyld, og dess verre sykdom, dess større måtte Guds mishag være overfor
det mennesket. Hør bare på disiplenes spørsmål til Jesus i Joh 9:2,
i deres møte med den blindfødte: «Rabbi,
hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han
ble født blind?»
Det kaster noe mer lys over hvordan de egentlig hadde det - og så på seg
selv - mange av dem som kom til Jesus for å bli helbredet, og hvilken tro de egentlig
hadde.
I Matt 9 leser vi om en lam mann som
av andre ble båret til Jesus. Og det er jo også helt klart hva denne
stakkaren strevde med mer enn noe annet, idet Jesus først av alt sier
til ham: «Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!»
Du som har
kommet - og stadig kommer - til Jesus - «dømd av ditt eige hjarta,»
som det heter i sangen - du skal høre de samme ord!
«For Gud sendte
ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle
bli frelst ved Ham.» (Joh 3:17).
Kan hende får dette skape noe av den samme takknemlighet i ditt hjerte,
som det du ser hos denne samaritanen?
Men ha for all del det klart for deg, det var ikke hans takknemlighet
som frelste ham, men hans tro på Jesus. Han hadde sett Guds nåde i Ham.
|
Høsttakkefest
