Når denne teksten er fremme er det gjerne dette underet i seg selv det fokuseres på. Det er da også så typisk for vår tid, hvor du finner lite av den nød som forårsaker at den troende klynger seg til Herren – og altså er avhengig av trøst og forsikring fra Herrens side – men mye av den åndelighet som har en kjødelig holdning til dette med tegn og under. Og dermed også en kjødelig tilnærming til alt som har med Guds rike å gjøre.
   Men det som skjer her, det skjer jo av en grunn. Jesus gjorde ikke dette bare for å vise et under, slik at Han selv skulle få noen beundring av folket. Jesus var aldri ute etter den slags tilbedelse, for, som vi kan lese i Joh 2:24-25, hvor det nettopp dreier seg om mennesker som fulgte Ham for tegn og unders skyld: «Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi Han kjente alle, og fordi Han ikke trengte til at noen skulle vitne om et menneske. For selv visste Han hva som bodde i mennesket.»
   Han betrodde seg ikke til dem. Med andre ord, Han gav dem ingenting av verdi. Han meddelte seg ikke til dem – åpenbarte dem ikke noe. Dette er alvorlig! Om Jesus skulle ha en slik holdning til deg. De fikk følge Ham og så det ene tegn og under større enn det andre – men det eneste de fikk ut av det var å undre seg. Og en begeistring for denne del av Jesu tjeneste.

   Hør nå hvordan det hele begynner: «Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt!» (v.31). Jesus tar sine disipler avsides for at de skal få hvile. Og hvile var Han jo også kommet for å gi oss, som vi ser av det kjente verset i Matt 11:28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»
   Dette at Jesus tar dem avsides for hvile følger direkte på det disiplene, eller apostlene som det står her,  forteller Ham: «Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte Ham alt det de hadde gjort, og hva de hadde lært folket.»
   Alt det de hadde gjort og lært. Men både kristenliv og tjeneste handler om hva Jesus får gjort! Når det dreier seg om hva vi skal få til, da fører det ganske snart til at vi sliter oss ut. Så Han tar dem avsides for å undervise dem ved det, skal vi se.

   Men først et ord om Jesus her som er vel verd å få med seg: «Fra alle byene kom de nå løpende til fots, og de nådde frem før dem. Da Han steg i land, fikk Han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde.» (v.33a-34).
   Han hadde inderlig medynk med dem! Inderlig medynk! La nå det få sige inn, så du får se den sanne Jesus. Og når du ser den sanne Jesus, da ser du den sanne Gud. Han har inderlig medynk med oss i vår åndelige forkommenhet.
   Så vitner da også Hebreerbrevets forfatter om Ham – og det til trøst og oppmuntring for de sanne troende som alltid er misfornøyd med seg selv og sin fremgang og innsats og hva det nå måtte være: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor – derfor! - med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» (Hebr 4:15-16).
   Medlidenhet – eller medynk – med oss nettopp i vår skrøpelighet! Han vet om at vi er skrøpelige. I følge Sal 103:14, «kommer Han i hu at vi er støv.» Og derfor både ville og måtte Han være alt for oss. Alt!

   Og hva ville Han vise disiplene ved dette underet vi er vitne til her?
   Ta nå først en titt på disiplene her. De åpenbarer seg tydelig i det de sier til Herren her: «Da det allerede var blitt sent på dagen, kom Hans disipler til Ham og sa: Stedet er øde, og det er alt langt på dag. Send folket fra deg, så de kan dra bort i bygdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise.» (v. 35-36).
   Her ser vi deres vurdering av situasjonen – som menneskelig sett var riktig nok – og ut fra det kommer de til Herren og gir Ham instrukser. De forteller Ham hva Han nå bør gjøre – som om Han er en som ikke helt kan vurdere situasjonen rett. Han trenger deres innspill.

   Å ja, de har visst noe å lære. Og det er vel ingen her som er kommet særlig lenger heller går jeg ut fra. Vi er kanskje kommet lenger i erkjennelse – og det gjorde jo disse disiplene etter hvert også – men når vi står midt oppe i en gitt kritisk situasjon er det ikke nødvendigvis så liketil å handle ut fra den erkjennelsen. Vi faller så ofte igjennom, dessverre – og er nettopp i behov av en yppersteprest som har medlidenhet med oss i vår skrøpelighet.

   Hvordan svarte så Jesus på denne – vi må vel trygt kunne kalle det uforstandige – henvendelsen deres? Jo hør: «Dere skal gi dem mat!» (v.37). Dere – dere – som tydeligvis har så god greie på hvordan ting skal gjøres, at dere endatil gir meg instrukser.
   Da begynner de umiddelbart å se sant på seg selv, ser du: «De sier til Ham: Skal vi gå av sted og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?» (v.38). De begynner med en gang å innse at de ikke har det som skal til. Og det er en nødvendig forutsetning for å leve med Herren – og ikke minst i tjenesten for Ham.

   Så spør Han dem hva de faktisk har – og du skal merke deg at det er mye for lite. Du kan si at det kreves en sjø, og de har bare en dråpe. Dette er nettopp hva apostelen Paulus holder frem i 1 Kor 1:26-29: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er» – og så kommer forklaringen på hvorfor Gud gjorde det slik – «for å gjøre det til intet som er noe - for at intet kjød skal rose seg for Gud.»
   Det er jo dette Jesus vil lære disiplene her gjennom et konkret eksempel: Det beror ikke på deres innsats, men min. Verken frelsen eller tjenesten beror på deres innsats – så hvil!
   Skal vi ikke gjøre noe da? sier mange. Men hva det er tale om – gå i den erkjennelse og bevissthet at det hele beror på Ham. «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.» (Joh 6:63).
   Ser du? Det er Ånden som gjør deg levende – og det er Ånden som gjør dem levende som hører deg – ved det ord Han har talt til oss, for det er ånd og er liv.
   Så viktig er Ordets forkynnelse! Ingenting kan erstatte det i kristen virksomhet.

   Paulus skriver så videre til korinterne: «For det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at - som skrevet står: Den som roser seg, Han rose seg i Herren!» (v.30-31).
   Det er Hans verk! Og det er som nevnt også hva Jesus underviser sine disipler i her i teksten. Dette er årsaken til underet!
   Det var vel Jesu omsorg for disse menneskene Han ville vise oss. Nei, nei, Jesus var fullstendig klar over det som disiplene opplyste Ham om. Han kunne ha sendt dem fra seg tidsnok, så ville ikke dette problemet oppstått i det hele tatt. Men det var en del av Hans plan å la denne kritiske situasjonen oppstå, så Han kunne få vist sine disipler noe de var i behov av å se og vite.
   Det samme ser vi da Han drøyde med å komme til den syke Lasarus, så Han kom til disse sørgende søstrene først fire dager etter at Lasarus var lagt i grav. Igjen: Hvorfor? Jo, for å vise dem sin makt over døden. De skulle se hvem Han var – nemlig det Han selv vitner i den sammenheng: «Jeg er oppstandelsen og livet.» (Joh 11:25). Jeg er – her og nå – i meg selv oppstandelsen og livet! Så den som er kommet til Ham, har kommet til oppstandelsen og livet! Har fått del i oppstandelsen og livet, alt her og nå!

   Skjønte Jesus for sent hvor syk Lasarus egentlig var? Nei! Skjønte Jesus for sent hvilken situasjon dette folket befant seg i? Nei!
   Men da kan vi jo spørre: Er det så noe i din situasjon Han ikke har skjønt? Da Han kalte deg, var det da noe Han ikke hadde tatt med i beregningen? Forregnet Han seg, når Han plukket opp deg kanskje? Han hadde nå ikke trodd det var så ille. En slik synd eller ondskap eller urenhet eller skrøpelighet hadde Han vel ikke regnet med? Det er bare ett svar gitt på det spørsmålet: Nei! Han har så visst ikke forregnet seg! Han visste alt – alt - om deg før Han kalte deg! Og da skjønner du vel omsider at det hele beror på nåde – Hans nåde.

   Dette var Jesu mål og hensikt med disse tegn og under – å lære sine å regne med Ham. Og vi har fått dette vitnesbyrdet i Hans ord!

   Vi kan jo spørre: Hva hensikt skulle det vel ellers være i å oppreise Lasarus fra graven for eksempel? Noen få ekstra år her på jord, for så å gå inn i døden. Lasarus døde jo omsider. De få år han fikk ekstra hadde jo ingen betydning sett i evighetens perspektiv.

   Nei, Herren vil vise meg og deg noe gjennom dette vi leser her. Så er jo bare spørsmålet da, om Han får formidlet det til oss. At vi ikke i vår kjødelighet ser oss blind på det vi etter vårt gamle menneske gjerne vil ha, og derfor ikke får del i det vi virkelig trenger – nemlig liv og salighet, håp og tro, nåde og syndenes forlatelse i og ved Ham som kom hit til jord nettopp i den hensikt å få gi oss det.

   Ikke dermed sagt, selvfølgelig, at Jesus ikke har omsorg for folket. La oss bare lese det igjen til slutt: «Da Han steg i land, fikk Han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde.» (v.34a).
   Det var først og fremst dette som plaget Ham, og vakte Hans medynk, at de var som får uten hyrde – og dermed på vei til en evig fortapelse. Derfor leser vi også her: «Og Han begynte å lære dem meget.» (v.34b).
   Så la ikke forkynnelsen av Ordet forsømmes i forsamlingene!