Så de kan være ett el. Jesu yppersteprestelige bønn

Joh 17:1 - 11

   1. Disse ordene talte Jesus, løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, for at din Sønn også kan herliggjøre deg, 2. slik du har gitt Ham makt over alt kjød, for at Han skulle gi evig liv til alle dem som du har gitt Ham. 3. Og dette er det evige livet, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, Ham som du har utsendt. 4. Jeg har herliggjort deg på jorden - Jeg har fullført det verk du har gitt meg å gjøre. 5. Og nå, Far, herliggjør meg hos deg selv med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til. 6. Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene som du har gitt meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord. 7. Nå har de erkjent at alt det som du har gitt meg, er fra deg. 8. For jeg har gitt dem de ord som du har gitt meg. Og de har tatt imot dem, og de har i sannhet erkjent at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg. 9. Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. 10. Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herliggjort i dem. 11. Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.»
 

   Han er altså den sanne, den egentlige yppersteprest som yppersteprestene i Israel kun var et forbilde på.
Ypperstepresten, den som av Gud var utvalgt til å bringe offeret, soningsblodet, inn for Gud. Se, nå er den gjerning du har befalt meg å fullføre, fullført. (v.4).

   Herren var nøye i dette - ja, nøye!? - la oss nå bruke dette ordet, selv om våre ord blir svake når vi skal beskrive det som er av Gud. Vi fatter ikke Gud i Hans hellighet. Men Han tok altså selv ut den som skulle bære dette inn på Hans alter, til en helt bestemt tid. Det var en utvalgt. Og Han ga nøye forskrifter for hvordan alt skulle foregå. Dersom en annen våget seg inn, gikk han like i døden. Og også om ypperstepresten gikk inn uten i samsvar med forskriftene - det vil si, uten soningsblod - gikk også han i døden. Ikke nok å være yppersteprest. Embetet berget ham ikke.

   Vi leser om Arons sønner som bar inn fremmed ild på alteret (3 Mos 10:1-2), og resultatet ble nettopp døden! Likeså med Kains offer - det berget ham ikke, hva han bar frem for Herren av sitt eget. Slik ser du noe av Guds hellighet åpenbart. Og Hans ord er det de tukler med i dag, uten frykt, etter eget forgodtbefinnende.

   Ypperstepresten var altså i besittelse av det som skulle til for å kunne stå innfor den Hellige. Derigjennom er han et forbilde. Han var den utvalgte som hadde betalingsmiddelet, løsepengen. Ikke bare for seg selv, men også for hele folket.
   Men du vet, jøden, han er like lovisk etter sin natur han, som du og jeg, så de aller fleste så bare et religiøst rituale utført, og tenkte at Gud nå var forsont ved det. Men de som Den Hellige Ånd - gjennom yppersteprestens forbilde - fikk åpenbare Jesus for, de ble frelst ved det de så. De så nemlig Han som skulle komme og knuse slangens hode. Han det var gitt løfte om! (1 Mos 3:15).
   For de andre ble det bare en påminnelse om synd.

   Det var en pakt mellom Gud og ypperstepresten - han var folkets representant. Han var den som møtte på folkets vegne. Og da begynner vi å se herlige bilder på Jesus, Han som gikk i stedet. Vår representant som gikk foran på våre vegne og banet en ny og levende vei for oss like inn i helligdommen, - det (den nye veien), er Hans kjød, som vi kan lese i Hebr 10:20.

   Du kan godt si, at da Jesus gikk inn i helligdommen ble døren stående åpen etter Ham. Det er et bilde vi både kan forstå og som er godt å ha for seg, men riktigere blir det å si, at da Jesus gikk inn i helligdommen, gikk også vi dit inn ved Ham. Som vi også leer om de kloke jomfruene i Matt 25:10, at de gikk inn med Ham til bryllupsfesten.

   Så kan du bare springe like inn? Ja, slik tenker mange. Men nei, det Ordet forkynner deg nå, er at du kan gå dit inn i Hans navn! Det er den ikke-fremmede ild, som du blir stående for Gud ved. Hans navn, det er et frelsernavn!
   Men kom altså ikke med fremmed ild. Hva er så det, kunne du spørre? Hva er fremmed ild? Og svaret må nesten bli: Hvor skal en begynne? Hva finner vel ikke mennesket på? Men det enkle svaret er: Alt utenom Ham alene!

   Kan hende din tro ikke rekker lenger enn at du må gå skjelvende inn, men så sant du får gå i dette navn, så blir du frelst.

   «Far, timen er kommet.» Jesus taler her om en helt bestemt time, en time både Han og Hans Far kjente til på forhånd. Jesus sikter altså her til en avtale dem imellom. En time de var blitt enige om. Du husker vel da du var liten, det var en bestemt dag - det kunne være fødselsdag, eller julaften for eksempel - du så frem til denne dagen, den var bestemt og urokkelig, og en dag slo du øynene opp om morgenen, og dagen var kommet!

   «Far, timen er kommet.»
   Det var en pakt mellom Gud og ypperstepresten. Han skulle bære frem soningsblodet for folkets synder. Se gjerne Jesu uttalelse i denne forbindelse i Joh 12:27, hvor det står å lese som følger: «Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.» Men hvor i all verden skulle Gud finne blod som kunne ta bort synder? Alt var jo besmittet! Blod av bukker og kalver var bare et forbilde. Så kom pakten mellom Faderen og Sønnen.
   Om du kunne tre til sides nå med alt ditt, og se deg frelst i denne pakt! Han som var fra evighet av (v.5), Han fikk et legeme. «Derfor sier Han når Han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» (Hebr 10:5).

   Gud ville ha et fullkomment menneske som av et villig hjerte levde helt og fullt i samsvar med Hans hellige vilje - det vil si, oppfylte loven.

E.K

   Det måtte en ren av hjerte til. Det var dette Jesus gjorde i vårt sted - oppfylte loven. Han den eneste! Så at utenfor Jesus hviler en uoppfylt lov på din nakke, og Gud vil ha den etterlevd og oppfylt til siste tøddel, for den er ikke opphevet, men oppfylt av den ene alene, Jesus Kristus.
   Derfor er det ikke noen frelse utenfor Ham. Men i Ham er det til gjengjeld hel og full frelse - loven er oppfylt! (v.4).
   Etter å ha fullført denne gjerning (og legg merke til: - som det var gitt Ham å fullføre), så Han nå står innfor Gud som den som har rett til å leve, etter hva Han er i seg selv, gir Han fra seg denne retten og lar oss få den, vi som ikke har noen livsrett. Han gir oss sin rett til å leve, og selv må Han da ta syndens lønn, som er vår, og det er døden. Ser du Jesus?

   Så sier Han, Jesus, i Joh 14:9 (og måtte Gud få åpne våre øyne): «Den som har sett meg har sett Faderen.»
   Det er nesten så en må kvie seg for å ta ordet i sin munn, men det er sant - Gud døde for meg! Han døde min død, for syndene mine, og sin rettferdighet har Han gitt meg i Jesus. Med andre ord, Guds egen rettferdighet!

   Han ville at vi på dette grunnlag som vi har hørt, skulle springe Ham i møte, men du og jeg, vi går heller som den fortapte sønn og tenker frem og tilbake hva vi skal si, og hva vi skal gjøre for å få gjort opp vår sak, få forklart oss osv. Men fra Herren lyder det: «Se, alt er gjort ferdig!» Og altså - Alt!

   Herren sa: Slik og slik må det være for at du skal bli frelst, og så gjorde Han det nettopp slik! Det er evangeliet! Det handler om hva Gud har gjort! I fra evighet av var dette en pakt mellom Faderen og Sønnen, og nå var den fastsatte timen kommet, da det som var fastsatt skulle skje. Og Jesus taler om det som en herliggjørelse både av Faderen og Sønnen.

   Hva ser verden når den ser Kristus korsfestet? Den rygger tilbake. Men hva ser du? (v.3).
    «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod, det som han ble helliget ved, og har spottet nådens Ånd?» (Hebr 10:28-29). 
   Hva ser du i dette? Et forferdelig ord som sier: «Stakkars deg om du ikke tror evangeliet, og det rett!» Å nei, ikke det, men du ser hvor høyt Gud akter sitt evangelium, og desto fastere står det for oss.
   «Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene som du har gitt meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord.» (v.6). Hva vil det si, at de har holdt Hans ord? Det ser vi av vers 8 - de har tatt imot og trodd Hans ord!

   Hvordan kan jeg så vite at jeg er blant dem som har tatt imot Hans ord? Jo, alene evangeliets ord blir meg til trøst og liv. Alt annet blir meg til dom.

   Det er mye annet som er både godt og nødvendig i forskjellige sammenhenger, men jeg kan ikke møte Gud ved det. Bare ordet om Jesus kan stille hjertet til ro, fordi du er opplyst av Gud. Der evangeliet ikke er, der er bare lov, med alle bud og krav, men der evangeliet er, der er en oppfylt lov, alle bud og krav. «Jeg har fullført det verk du har gitt meg å gjøre,» vitner Jesus her. (v.4).
   Du, når Den Hellige Ånd får kaste lys over dette for oss, så får vi se at loven og evangeliet er to helt forskjellige veier, som ikke har noe med hverandre å gjøre. (Gal 3:12).
   Der går altså lovens vei, og den er god, men det er ikke jeg, og av den grunn fører lovens vei ikke frem for meg, men i all sin godhet og hellighet åpenbarer den bare min synd, vekker den til live, så jeg får se at jeg dypest sett hater det gode. Det kommer i veien for min lyst!

   Men der går også evangeliets vei - uten noe bud og krav, renser den meg fra all synd, gir meg alt for intet, og sier: «Jesus har gått foran - Han har banet vei for deg!»
   Far, timen er kommet! Den av Faderen fastsatte tid, da Jesus skulle dø for ugudelige. Den fra evighet av fastsatte tid. Gud, død for ugudelige! Stans nå opp for det!

   Himmeldøren har i grunnen stått åpen helt fra fallets dag av, for Faderen utvalgte fra evighet av Sønnen til en soning for synder - og Sønnen var lydig (villig).

   Det som berger mennesket, er å få kjennskap til denne yppersteprest som etter Guds valg og vilje står for Gud, med sitt eget blod.