Tilbake            
                                               Bots- og bønnedag

 

 

 

 

 

Fariseeren og tolleren

Luk. 18, 9 - 14

   9. Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: 10. To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. 11. Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. 12. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. 13. Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa : Gud, vær meg synder nådig! 14. Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.
 

   «Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre.» (v.9).
   Disse to ting hører nøye sammen. Det er naturlig for mennesket å se på dem som ikke har den samme kunnskap, samme dyktighet og samme ferdighet som stående under seg selv i det store og hele. Man ser ned på dem, som det heter.
   Tenk her bare på de forskjellige raseteorier som er utviklet for eksempel. Men du behøver nok ikke gå lenger enn til deg selv, for å kjenne igjen denne tendensen!
For dette er en tendens! - en tendens i det gamle menneske.

   Det er jo også denne styggedom Paulus tar tak i og peker på, når han skriver til korinterne: «Kunnskapen oppblåser.» (1 Kor. 8,1). Gjør deg altså stor i egne øyne.
   Dette er ikke noe mennesket selv kan fri seg fra ved å undertrykke eller avvise det hos seg selv, gå inn for ydmykhet, verdsette andre verdier eller lignende, for dette er vår natur!

   Det eneste som kan dempe og holde dette nede, er en dyp erkjennelse av egen synd og svikt, og en dyp erkjennelse av at alt mitt eget i virkeligheten tilhører en annen - og ikke minst, en dyp erkjennelse av at det eneste som har sann byggende effekt i Guds rike, det er det som Gud selv gjør, gjennom og ved den troende. Oftest uten at den troende selv vet om det engang. (Mt. 25,37-39).

   Dersom du ikke vil tro dette som her er sagt, så begynn å praktisere Jesu ord: «Sett deg nederst!» Gjør det skånselsløst, i alle sammenhenger, en tid fremover. Dette som Jesus også her i teksten nevner: «Den som fornedrer seg selv.»
(v.14b). Betrakt deg selv som den minste - i sannhet!
   Det er bare én ting som gir erfaring i denne sammenheng, og det er å begynne å gjøre det Ordet sier. Det er også dette Paulus holder frem, når han ved sine nærgående spørsmål i Rom. 2, trenger inn på denne typen mennesker: «Du har kunnskap i loven - ja, men gjør du også hva loven krever?» Ikke bare en og annen gang, men alltid! Er alt du gjør alltid motivert i dette, at du elsker Gud over alle ting og din neste som deg selv? Gjør du alt fordi du elsker? Altså, ikke bare for å gjøre den gjerning loven krever, men fordi du elsker.
  
Kjærligheten er lovens oppfyllelse! (Rom. 13,10).

   Hvorfor foraktet de de andre? Jo - som allerede nevnt - fordi de stolte på seg selv at de var rettferdige! (v.9).
   Disse to menn som gikk opp til templet for å be de befant seg - i menneskers øyne og omdømme - i hver sin ende av en skala, med den fromme fariseeren himmelhøyt der oppe, og den syndige tolleren avgrunnsdypt dere nede. Slik så det ut i menneskers øyne. Men - og dette er det viktig for oss at vi virkelig får med oss - i Guds øyne og omdømme er denne skalaen snudd helt om!

   Hva ordet fariseer egentlig betyr er det ikke full enighet om, men man mener det betyr, utskilt.
  
Det var jo også nettopp hva de ut fra «edle» motiver ville være. De ville - så oppriktig det sto i deres makt - skille seg ut fra verdsligheten, verdens urenhet og synd, og leve helt for Gud, slik som Han i sin hellige lov hadde åpenbart sin vilje hva menneskelivet angikk, og etter de «fedrenes vedtekter» som ellers hadde kommet til, etter hvert som denne bevegelse utviklet seg. Vi har lignende ting i vår tid - ofte nærmere enn vi aner.
   Det er derfor ganske betegnende det som her står: «Fariseeren stod for seg selv
(v.11a).
   De hadde altså de samme tanker om seg selv, som det Jesus anvender om sine troende: De er i verden, men ikke av verden.
(Joh. 17,14-16).
   Disse - sine troende - har Jesus utskilt, ved å legge sitt ord - sannheten - inn i dem, mens disse var opptatt med å gjøre dette selv.
   Men du må ikke tenke at de i den vanlige betydning stolte på seg selv, det vil si, sine egne krefter - for det gjorde de ikke. Tvert imot, de regnet med Gud! Noe som også her kommer klart frem i fariseerens bønns åpningsord: «Gud, jeg takker deg fordi ...»
(v.11).
  
Han tok altså ikke æren selv, i vanlig betydning, men gav Gud æren for alt det gode i hans liv. Med andre ord: «Uten deg Gud ville jeg ikke vært slik som jeg nå er.»
 

   Kan hende rykker fariseeren oss noe nærmere da? Kan hende er han ikke så ulik meg og deg allikevel!
  Han var - i sine egne øyne - blitt noe i seg selv ved Guds hjelp. En kristen derimot, er ved Guds nåde og syndsforlatelse blitt noe i Kristus.

   Det var fariseernes tro og lære, at det i ethvert menneske var en «guddomsgnist» som det kunne bygges videre på - altså, at ikke alt gikk tapt i fallet, men det ble en «gnist» av Guds liv tilbake - mens den tidligere fariseer - nå kristne - Paulus, vitner: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom. 7,18). Og han roser seg av Kristi kors alene. (Gal. 6,14). For ved Kristi kors er Guds kraft åpenbart og tilgjengelig. Hvilket er en dårskap for verden.

   Fariseeren var - der han stod innfor den tre ganger hellige Gud - fullt klar over sine gjerninger og sine dyder, som han altså er seg bevisst er virket frem av Gud selv. Han var ved Guds nåde, hjelp og kraft, ingen røver, ingen urettferdig, ingen horkar - og slett ikke som denne tolleren. - Han fastet - endatil to ganger i uken - og gav tiende av alt han tjente.
   Det gir altså inntrykk av en som gjorde mer enn det som ble krevd av ham. Ikke bare en som gjorde, men en som med liv og sjel gikk inn for å gjøre - en som ivret for det rette og sanne. Og altså: Fortapt!

   Fariseeren stod for seg selv, mens tolleren stod langt borte.
   Tolleren, han stod der han følte seg å være på grunn av sin synd og den påfølgende samvittighetens anklage. Han måtte si: «Gud, jeg er en røver, en urettferdig, en horkar - og ikke noe godt har jeg gjort! - ikke noe som holder mål for deg.»

  
Denne var frelst og rettferdiggjort, så han stod for Gud som om han aldri hadde syndet! Og hvorfor? Fordi han erkjente og bekjente sin synd? Egentlig ikke. Har du hørt om en dommer som frikjenner en forbryter fordi han tilstår? Det ville i tilfelle være en urettferdig dommer. Nei, men denne selvfornedrelse (erkjennelse) åpnet vei for Herrens opphøyelse - å gi ham alt i Jesus, hans stedfortreder innfor Gud. Han som både er straffet for menneskets synd og rettferdiggjort ved sin oppstandelse fra de døde. Det er vår straff, vår død og vår oppstandelse!

  
Derfor kan også Jesus si om denne tolleren - (og la oss merke oss at her står ingenting om at han hadde omvendt seg til et moralsk forbedret liv, at han derfor hadde noen gode gjerninger å vise til, noen oppriktig vilje til det gode eller lignende, men han står midt i sin synd, og det slik at han ikke engang vil løfte sine øyne mot himmelen, men må slå seg for sitt bryst. Han er altså forferdet over det han har sett hos seg selv, der han står i lyset av Den Hellige: Han hadde bare synd! - at han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus.
(v.14a).

  
Det er ikke slik å forstå, at han følte seg rettferdiggjort, han så ikke noe som var bedre eller edlere der inne i sitt eget hjerte nå, enn da han gikk til templet, men han var det i Guds øyne.
   Slik sier Luther: «Du må aldri be Gud om nåde, og så gå derfra og ikke tro at du har fått det!»
For Gud er sanndru og trofast, Han holder hva Han har lovt: For Jesu skyld vil Han være deg nådig! - Ja, Faderen selv elsker dere for min skyld, sier Jesus. (Joh. 16,27).

  
Idet dette begynner å gå opp for ditt hjerte - at du har fått det du har bedt om - blir det nok også forandringer i ditt liv, men da av andre grunner enn at du vil bli rettferdig for Gud. Det er du jo allerede, ved troen på Jesus!
Du kan ikke bli mer rettferdig for Gud enn hva du er ved det!

   Et spørsmål til slutt: Du som mener deg å være frelst på rette måte og er vel bevart: Forakter du fariseeren? Det forteller i tilfelle mer enn dine mange «glødende» vitnesbyrd.

   Elsket, rettferdiggjort, helliggjort, herliggjort, opphøyd! Si, hva ønsker du mer?
   Det er hva du er, i Jesus!
 

   Høyt fra det himmelske høye
Vennlig et blikk på deg ser
Ser du det smilende øye?
Stille, hva ønsker du mer?

E.K.