Guds menighet på jord består av syndere. Da skjelnes det mellom fortapte syndere – de som ikke har Jesus – og frelste syndere – de som har Jesus. Og det er jo sant, men poenget her er at det er i begge tilfeller tale om syndere. For de troendes vedkommende – de som lever i erkjennelse av at de har synd, som apostelen Johannes skriver. (1 Joh 1:8).
   Det er vel ingen folk reagerer så på og imot, som dem som forkynner budene – et rett moralsk liv og lignende – uten å leve etter det selv. Det er det som på godt norsk kalles hyklere. Med andre ord, å gi seg ut for noe en egentlig ikke er. Det vil jo si, et skuespill. Slik at hele min kristendom, om du vil, blir en rolle jeg går omkring og spiller. Noe som hele tiden ligger på meg å være.
   Har du det slik? Det å være en kristen er noe du etter beste evne forsøker å være? Forsøker å være det gode eksempel!
   Paulus skriver til jødene i Rom 2:17-24: «Men om du kaller deg jøde, og du setter din lit til loven og roser deg av Gud, og kjenner Hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven, og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven: Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer? Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven! For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet.»
   Ja, denne forstillelsen fører alltid til det vi leser om her i vers 24: «- på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet.»
   Paulus hadde jo også selv dette forholdet til loven. Han hadde loven som en masse leveregler – og ved å leve etter disse bud og regler skulle han ikke bare selv bli rettferdig, men han skulle også føre andre inn i et rett forhold til Gud. Han skulle være et forbilde. Andre skulle få lyst til å bli som han.
   Dette døde dessverre ikke ut med fariseerne. I dag tales det ikke så mye om å leve etter loven, men mer om å leve etter Guds vilje. Som om det var noe annet.
   Paulus hadde, som de andre fariseerne, loven som leveregler, men den hadde ikke fått kaste noe lys over hjertelivet! Budet var ikke blitt levende.
   Det er nemlig en som gjør budet levende, og det er Han som er lys. Uten dette lyset går det likesom greit dette å leve etter Guds vilje. Men når lyset kommer til, når du får erfare at det å drive hor er først og fremst noe som skjer i hjertet. Slik at det kan skje igjen og igjen uten at det nødvendigvis kommer til uttrykk i handling.
   Så går du der med noe bare du og Gud vet om. Hvordan du egentlig er, og hva du må drive på å holde i sjakk.
   Når dette å slå i hjel først og fremst er noe som skjer i ditt hjerte osv. Loven er åndelig og forutsetter et rent hjerte. Da er denne forferdelige kampen begynt – budet er blitt levende! Gud har virkelig begynt å kreve deg til regnskap. Vær helhjertet i all din ferd!
   For Paulus endte det i utropet i Rom 7:24: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!»
   Da blir det ikke lenger så liketil dette å gjøre Guds vilje. Men det er da Guds vilje skjer, det er da Han får gjøre det Han gjerne vil, nemlig vise oss inn på en annen grunn. Om vi ofte holder kjød for vår arm, så gjør ikke Gud det. Da får vi se, at vi var på feil vei, i feil retning, med alt vårt strev, og kan vitne med Paulus i Rom 3:20, om denne veien: «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.»
   Apostelen Johannes vitner i forbindelse med Jesu komme til verden i Joh 1:9: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»
   Det var dette lys fariseerne og de skriftlærde møtte i teksten vår her. Etter denne hendelsen sier Jesus i v.12: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»
   Så ser vi hvordan det gikk her: «Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der.» (v.9).
   Hvor mange – eller om noen – av disse som var falt i denne synd i handling, det er vel et spørsmål, men jeg tror nok det var synd mot dette bud: Di skal ikke drive hor! – som ble levende for dem i denne sammenheng. De fikk se at de selv hadde syndet mot budet! Men så forherdet var de likevel i sitt hjerte, at resultatet av denne avsløringen, ble at de gikk bort fra Jesus. Sikkert bare for å komme sterkere tilbake siden i sine angrep. Dette at deres synd ble avslørt førte ikke til omvendelse, men bare til at de ble enda mer forbitret.
   De førte frem denne saken for å få klagemål imot Ham, og så endte de altså selv som skyldige. De møtte lyset! Har du møtt lyset? Har du sett deg selv i det? Slik går det om man angriper lyset!

   Men dette Jesus er utsatt for her, det må også enhver troende regne med. Det kommer så fint, men målet er klart.
   De kjente loven disse her, og visste hva den forkynte. Deres synd var avslørt for dem selv, og loven talte; «Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» (Hebr 9:22).

E.K.

   Og de forlot Guds Lam og gikk bort og fortsatte å ofre bukker og kalver uten å forstå, hva de talte om, hva de symboliserte. Her åpenbares sannheten i døperen Johannes’ vitnesbyrd i Joh 1:26: «Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner.»
   Hva gjør du med dine synder? Forsøker du å sone dem? Bekjempe dem? Da vil du helt sikkert få beholde dem!
   Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt! Ja, tenk om dette gikk opp for folket! Den minste synd i tanke, ord eller gjerning. Og Gud lar seg ikke forsone! Det må sones! – og her er det lille, men å så avgjørende ordet – må! Det må sones med et fullkomment offer! Ja, slik taler Gud i sin hellighet! Skriften lærer oss, og de troende har erfart det, at i og med syndefallet endte mennesket i et forferdelig mørke i forholdet til Gud.
   Vi hadde altså ingen forutsetninger for å tenke ut hvordan vi skulle kunne komme i et rett forhold til Ham. Det jo det all verdens religioner holder på med. Men da og der åpnes, om en kan si det slik, øynene for den salige hvileplass ved Jesu hjerte. Der hvor du ikke lenger vet verken ut eller inn.
   Løsningen måtte komme fra den andre siden. Han måtte komme til oss. Som profeten Sakarja sier i Sak 9:9: «Se, din konge kommer til deg.»
   Det var altså Gud selv som måtte ordne opp i dette, som mennesket hadde stelt i stand. Han har lagt en grunn vi kan møte Ham på.
   Paulus taler om den grunnvoll som er lagt, og den er lagt av Gud, og det er Kristus! «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen,» skriver apostelen til hebreerne i Hebr 10:19.

   Å du, hvor en kan komme i vanskeligheter her ofte, og begynne å søke med lys og lykte i seg selv og sitt eget etter en frimodighets grunn å gå inn i helligdommen på. Men så finnes det bare én grunn, og det er Jesu blod!
   Det var noen svære karer disse fariseerne her, iallfall i egne øyne: «I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?» (v.5). Påbudt oss! Oss rettferdige, med andre ord! De plasserte seg selv, ser du. De stilte seg så visst ikke nede ved døren.
   Det er tross alt så mye aktivitet på mange bedehus rundt omkring – så mange ivrige arbeidere. Men jeg tror det ofte kan være grunn til å spørre: Har du noen gang stått nederst ved døren, og så blitt kalt frem? Eller har du gått frem selv? Med andre ord: Har du plassert deg selv?
   Disse regnet seg selv for å være noe, men Herren viste at det var ikke Han som hadde plassert dem der. Disse som trodde seg å være rettferdige ifølge Moses, fikk se at de selv var skyldige til de steinene de ville steine andre med – og alt ifølge nettopp Moses, som de holdt seg til, og hadde sitt håp i!
   Heller ikke jeg fordømmer deg – det sier ikke Jesus fordi Han ser gjennom fingrene med synd - Han er like hellig Han som sin Far - men fordi Han selv bar fordømmelsen for all synd. Det var redningen! Ikke at vi får bukt med vår synd, og heller ikke at vi lever et rett og fint liv – som jo er en bra ting – men at Han ble fordømt for syndens skyld i vårt sted. Derfor finnes det dypest sett ikke noen synd, som stenger oss ute fra Guds rike annet enn den synd å ta anstøt av Jesus - forkaste evangeliet. Vende seg bort fra Guds Lam for å bringe sine egne offer i stedet. Derfor er all annen synd så farlig – en kan komme til å fortvile over den i stedet for å se på Ham. Det går ikke for seg uten kamp, for vi bærer ennå på dette ulykksalige kjødet.

   Guds menighet på jord består av syndere, som har fått høre dette budskapet fra Herren og tatt det til seg – heller ikke jeg fordømmer deg!
   Om en ikke er blitt grepet direkte i denne bestemte synd, vi er vitne til her, er det så mye annet som i grunn er verre.
   Når du opplever en konstant tilstand av svikt og troløshet, og loven kommer og buldrer sin dom nedover deg, med rette! Jeg vet så godt hvordan det skal være, det er jeg opplyst om – ja, det har jeg lys over, og så har jeg lys over en ting til: Jeg er ikke slik!
   Da er det sannelig godt, når Herren taler i sitt ord – i evangeliet – ord fra Herrens munn, for det er hva det er!
   Da blir jeg mer enn forundret, for det er alltid så ufortjent! Det er aldri fortjent!

   Denne kvinnen var ikke uskyldig, det visste hun jo selv – og så få høre disse ord fra Herren selv. Han som hadde gitt Israel loven.
   Her er noe vi skal få ta med oss – holde fast ved! Vi går ikke fri fordi vi er uskyldige, men som salmisten vitner i Sal 103:10: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.»
   Det er å bli flyttet inn på fast grunn! Min frelse beror egentlig ikke på hvordan jeg er eller ikke er, men på dette at Herren har besluttet å være så nådig at Han har lagt grunnen for meg å møte Ham på! «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» (Hebr 10:19),
   Denne kvinnen visste at hun var skyldig og manglet ære innfor Gud. Det er da det blir et budskap for hjertet. Jeg er skyldig, ja – men likevel fordømmer Han meg ikke!