9 søndag i treenighetstiden

   Syndenes forlatelse - det største av alt!
   Dette som det for verden ikke synes å være noe særlig ved - iallfall ikke Guds forlatelse av synd - det er i virkeligheten det største av alt.
   Slik blir det også rent subjektivt opplevd av den troende mer og mer - dette velsignede og ufattelige, at alt kan alltid gjenopprettes. Ikke å undres da på Luthers utsagn: «Der syndenes forlatelse er, der er liv og salighet.» Ja, der er liv og salighet! Uten dette er alt tapt! - med dette er alt vunnet!
   Syndenes forlatelse er kjærligheten satt i «system» – i virksomhet. Så er også evangeliet rett og slett syndenes forlatelse: «I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom.» (Ef 1:7).

   I teksten vår i dag ser vi denne (frelses)kraft i virksomhet, der Jesus møter mørkets (nattens) (1 Tess 5:5) gjerninger.
   Dette hendte tidlig om morgenen. (v.2). Denne kvinnen hadde altså ikke tilbrakt natten, der hvor hun etter loven skulle ha tilbrakt den. Her var tale om konkret synd imot Guds lov - synd Han ville ha utryddet i sitt folk. Dette visste de skriftlærde og fariseerne godt - så nå skulle Hans nåde - Jesu nåde - prøves på Guds ord. Merk deg dette uendelig triste som skjer, der hvor religiøsiteten blir satt i system - nettopp Hans nåde og godhet vil de bruke imot Ham, bruke til å fange Ham og få Ham dømt!
   Dette er de religiøse på konservativ side, de som har så mye rett, men mangler livet i Gud, og dermed ikke har noe rett, i virkeligheten. På den liberale side tøyer de det den andre veien, så syndenes forlatelse blir nærmest en slik «det er greit sak.» Det er ikke så farlig! - Gud er jo kjærlighet! og lignende.
   Soningen - den nødvendige soning er borte. Og da er vi inne på den villfarelse som ofte gjør seg gjeldende ut fra denne teksten: - Mennesker som ønsker å leve i det som Guds ord holder frem for oss som synd – denne synd vi møter her eller andre - forsøker ofte å finne støtte for det i dette Jesu ord: «Heller ikke jeg fordømmer deg.» (v.11). Men verset etter teksten vår - som burde vært tatt med! - viser oss at det ikke lar seg gjøre å skjule seg i mørket samtidig som man har med Jesus å gjøre: «Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (v.12).
   Du ser det også så klart her, at når dette lyset skinner, da avsløres alt mørke.
Det disse før nevnte personer glemmer, er Jesu videre tale til kvinnen: «Gå bort, og synd ikke mer!» (v.11b).
   Det er ikke godt å si for oss, om Jesus her taler loven fullt ut til henne - med andre ord: «Synd overhodet ikke noe mer» - eller om Han her rett og slett mener denne konkrete synd hun var grepet i. Uansett viser dette at Jesus ikke opphevet loven (Guds vilje), slik at man nå kunne tillate det som var den imot. Til den som Jesus helbredet ved Betesda dam, føyer Han til, etter å ha sagt det samme som Han her sier til denne kvinnen: «Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» (Joh 5:14).
   Om så synden er tatt bort fra Guds åsyn, og ikke tilregnes deg, kan den få temmelig alvorlige følger her, og til sist gjøre at du ikke lenger får tro, eller vil tro evangeliet. Du velger det fremfor Jesus! Da fører synden deg likevel i fortapelse. Du skal merke deg at det nevnes bare en grunn til at isaelsfolket ikke kom inn i det lovede land: Vantro! Vantroen var det som førte til opprøret, frafallet.

Nei, syndens alvor, og lønn - døden - som disse lovkyndige krevde, er ikke opphevet, men det er en født og virksom i verden, som har makt til å forlate synder - Menneskesønnen - Jesus! (Matt 9:6). Han har makt til å forlate din synd, på samme måte som Han her forlater denne kvinnens, og lar henne leve! Det er også noe av syndenes forlatelses storhet: Du får leve - du berger livet ved den! For er det sant at liv og salighet er der hvor syndenes forlatelse er, så er det også sant, at død og dom og evig fortapelse er der hvor den ikke er!

   Vil du bytte din synd i Hans nåde? Vil du berge livet? Vet du, i syndenes forlatelse - som Han muliggjorde på korsets tre - har du liv, evig liv. Og det som før berøvet deg livet - nemlig synden - kan det aldri mer, for det er jo nettopp den du har forlatelse for, ved Ham. Så sant du vedblir å ta din tilflukt til Ham! Så sant du vedblir å skue inn i frihetens fullkomne lov, som han beskriver det apostelen Jakob. (Jak 1:25).
   Ingen synd kan fordømme deg, for den synd som er forlatt, den er ikke mer!
   Og i dette at den ble muliggjort ved Hans korsdød, ligger også svaret på hvordan Han kan - og hvorfor Han gjør - det Han her gjør. «Heller ikke jeg fordømmer deg,» fra Jesu munn, betyr ikke at Han går utenom, tilsidesetter og opphever loven, men at Han oppfyller den for oss, og lider det vi etter loven var skyldige å lide. «Han gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.» Derfor!
   Når Jesus her sier dette til denne kvinnen, så vet Han at dette skal - og må - koste Ham livet i hennes sted.
   Men det er som om du hører Ham si gjennom dette: «Hvordan skulle jeg kunne fordømme deg, for det jeg selv skal gjøre soning for?» Eller til deg nå: «Hvordan skulle jeg kunne fordømme deg, for det jeg selv har gjort soning for?»    La denne Jesu tale nå inn til deg nå! For dette er Hans evangeliums tale! Ja, syndenes forlatelse er virkelig det største - det er kjærlighetens (Guds) løsning på vår tragedie. Og hør bare - og se deg løst og fri: «Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd.» (Hebr 10:18). «For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Hebr 10:14). Han har gjort det! - Med ett offer - ett offer - og det for alltid!
   Kan du tro dette? Dette er Guds kraft til frelse! Dette er hva Han frelser deg ved - det Han har frelst deg ved: Jesu offer!

   Dette salige evangelium kunne Jesus ikke forkynne dem som Han her sto overfor. De ville avvist det blankt - som de jo også gjorde - de trodde ikke på Ham. Derfor må Han møte dem med det som de selv satte sin lit til, nemlig loven (Moses). «Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne.» (v.7b). Og vi ser da at heller ikke disse menneskene var uten erkjennelse - syndfrie i egne øyne - når Lyset (v.12) skinte på dem.
   Men hva førte denne erkjennelse til for dem? - Jo, det samme som den førte til for Kain og Judas - som også hadde, til og med stor syndserkjennelse (1 Mos 4:13 og Matt 27:4): «Men da de hørte dette, gikk de bort, en etter en, de eldste først.» (v.9a).
   Dette er nettopp hva Jesus ved en anledning sier til - og om - dem: «Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» (Joh 5:40). Nei, la oss heller anstrenge oss enn mer, kanskje det lykkes oss! De gikk bort - bort i den evige fortapelse! De vendte Guds frelse ryggen.
   Det høres vel underlig ut, men denne forakt og forkastelse av evangeliets rene ord, er i stor utstrekning gitt ut for å være kristendom også - man kan da ikke bare tro evangeliet, og dermed tro at man er for evig berget ved det! - Å nei!
   Jo! - Takk og lov!

«Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ingen herre!» (v.10b-11a). De innså at de ikke hadde noen rett i seg selv til å felle dom. Men her sto altså Han som hadde retten - og Han sier: «Heller ikke jeg!»

«Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (v.12). Hvilket løfte! Men merk deg nøye, det som gjerne blir oversett - den som følger meg! Og her ser du hva Han åpenbarer i møte med de skriftlærde og fariseerne: Ingen av oss er uten synd - og dermed alle redningsløst fortapt i oss selv! – «Helt fortapt i meg,» som de gamle rosenianere sa, men hva disse i teksten vår ikke så, men forhåpentligvis du - også hva de gamle rosenianere videre sa: «Helt frelst i Ham!»