Vi møter hykleriet i sin verste form i de første vers i teksten vår her. Her er ikke et spill i håp om at det holder - nei, de vet! De er seg fullt bevisst hva de holder på med - at deres ytre ferd, den andre ser, på ingen måte er i samsvar med deres indre, det liv andre ikke ser.
   Men noen kan også tro på sitt ytre. De kan fremstå som så alvorlige og gudfryktige kristne, men sannheten er gjerne at de er aldeles forstokket - de har stivnet i en form. I dag er det gjerne det motsatte - en løssluppenhet som har sin grunn, ikke i den frihet Kristus frigjør til, men en tagen kristendom.
   Men Jesus ser det! Som Han peker på her i teksten - de streber kun etter sitt eget, og det de måtte gjøre av gode ting gjør de for syns skyld. (v.40).

   Vi mennesker er gjerne, og naturlig opptatt med mengden - med at det er mye, stort osv. Men også her gjelder da Herrens ord: «For det som mennesker akter høyt, er en styggedom - vederstyggelighet, som det sto før - i Guds øyne.» (Luk 16:15b). Ja, du kan vel ikke unngå å se den totalt forskjellige vurdering som her kommer til uttrykk? Tenk da også på Jesu ord, da Peter ville hindre Ham i å gå korsets vei: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (Matt 16:23).
   Her møter vi igjen dette som var åpenbart i klare ord allerede hos Jesaja - at Guds veier og tanker var aldeles annerledes enn menneskenes veier og tanker, slik at mennesket måtte forlate dem, og omvende seg. Så fjernt er vi fra Gud i hele vårt vesen, og dermed også tankeverden, at vi trenger til en omvendelse. Og omvendelse er i daglig språk å forstå som å vende ryggen til den vei du går på, og så gå i en helt annen retning. - I dette tilfelle en motsatt retning, da det er tale om å fornekte (forkaste) seg selv og følge Herren i stedet.
   Vi tenker heller at det vi synes om, det må da også Herren synes om. - Det vi synes er stort, det må da også Herren synes er stort! - I det minste når det er en så edel ting, som å gi til Guds rike for eksempel.
   Hadde jeg bare vært rik, tenker en og annen - ja, da skulle jeg gitt mye til Guds rike, slik som det står om de rike her, at de gav mye. De gjorde det. Å, om jeg bare hadde vært rik, da skulle jeg gitt mye! Å, men hva gir du til Guds rike av det du har nå da? Hva er det som får deg til tro at du da ville gi en større andel av din formue til Guds rike? Erfaringen i menneskelivet er vel heller den, at til mer du får av denne verdens gods og gull, dess mer bundet blir du til det. Nei, her ligger noe som gjerne er skjult for oss selv også - vi vil gi av vår overflod. Vi ønsker å være i stand til å gi mye - på grunn av den tilfredsstillelse det gir oss, men uten noen risiko for oss selv, da vi jo har mer enn nok tilbake.
   Saken er altså den, at det er det du har igjen etter å ha gitt, du egentlig er opptatt av. Det er her denne enken skilte seg ut.

   Dette er menneskets vei. «Jeg gir tiende av alt jeg tjener,» sa fariseeren i templet, men han gikk ikke rettferdiggjort ned til sitt hus. (Luk 18:12). Når du av en ellers bra innkomst gir 10%, og dermed står igjen med 90%, kan du vel ikke sies å ha utsatt deg for noen fare akkurat!
   Den som gikk rettferdiggjort ned til sitt hus i den samme lignelse, var en toller som slett ingenting hadde gitt, men ba Gud om forlatelse for sine synder.

   Gud sendte gjennom historien ut profeter til sitt folk. De ble kalt seere, fordi de så med Guds øyne og dermed så de ting som folket ikke så. Her i teksten møter vi Profeten! Han hvis Ånd talte gjennom de andre profeter. (1 Pet 1:11). Og vi leser: «Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og så ...» (v.41).
   Ja, hva så Han? Så Han det mennesker så? De som  sto for tempelkisten for eksempel, satte de pris på enkens skjerv - én øre? Neppe!

   Men Jesus visste å verdsette det Han så. Og det hadde denne ene grunn - Han så Guds gjerning i et menneskes liv. Han så frukt av Gud.
   Jesus roser denne gjerning - og det kan få et menneske til å tro at gjerningen gjelder for Gud, i et menneskes sak med Ham. Men det gjør den så visst ikke. En slik tanke er så til de grader forkastet i Guds ord - og dermed av Gud selv at Paulus sier - for å skremme enhver fra denne vei - at Israel ikke nådde frem til målet, rettferdighetens lov, fordi de søkte den ved gjerninger (Rom 9:31-32). Nettopp derfor!

   Den som blir frelst, blir også det på grunn av gjerninger, men da er det tale om en annens gjerninger, som det heter om dette: «Likesom én manns (Adams) overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns (Jesu) rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.» (Rom 5:18). Én manns! Merk deg det og ta vare på det - for tar du feil her, ender du også som det Israel Paulus taler om - du bommer på målet.
   Gjerninger kommer bare i betraktning i denne sammenheng, som de ytre manifestasjoner av at dette nådebudskap er tatt imot. Men det er gjerninger Herren ser. Vi leser noe om dette i en av Jesu beretninger, hvor de troende som går inn til herligheten spør Ham om når de gjorde de gjerninger Han sier at de gjorde for Ham. (Matt 25:37-39).
   Her i vår tekst, ser Han nettopp en slik gjerning. Vi nevnte hva de som sto for tempelkisten nok syntes om denne gave - men hva tror du enken selv tenkte om den? Tror du hun syntes hun bidro stort til Guds rikes fremme? Å nei, men hun gav det hun hadde! Hun måtte gi av det hun hadde, selv om hun selv så smått på det. Og det er alltid en sann troendes bedømmelse av sin egen innsats, sin egen gjerning: Det var da så lite! Jeg ga jo bare av min overflod! Det er alltid så mye urent med når jeg gir, eller gjør noe! - Jeg vil ha ære av det selv og lignende. Det er så lite det jeg gjør for andre, i motsetning til hva jeg gjør for meg selv osv. Å nei, en får aldri hvile på noen gjerning i sitt forhold til Gud, dersom Han som er sannhetens Ånd får ta seg av deg.

   «De gav alle av sin overflod.» (v.44). Hør denne knusende dom over deres gave - deres gjerning. Tenk da på hva de må møte på den siste dag, de som har satt sin lit til slikt! En knusende dom! Ikke fordi de gav av sin overflod, men fordi de satte sin lit til dette, som i virkeligheten ingen ære var verd.
   Har Jesus gjort fyllest for et menneske, så skal ingen gjerning eller mangel på gjerning, kunne sette dette menneske under fordømmelse, så lenge dette menneske setter sin lit til denne Jesu fyllestgjørelse i dets sted.

   Det var ingen god gjerning disse gjorde, som gav av sin overflod, i motsetning til denne enken, men det var først liten til denne gjerning som gjorde det til en lovgjerning, ved hvilken en blir brakt under lovens forbannelse. (Gal. 5,10).
   Hadde denne vurdering av enkens gave, som Jesus her lar komme til syne, vært enkens egen vurdering av det, ville det ikke lenger vært noen god gjerning, men nettopp en lovgjerning, som ikke ville ha avstedkommet Herrens ros, men tvert imot forbannelse. Som du kan lese det i 1 Kor 13:3: «Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» Intet!
   For henne - denne enken - er det rett og slett en hjertesak. En frukt av Herrens godhet imot henne. Og merk deg - en godhet hun ser, til tross for at Han har latt henne leve i en ytre fattigdom. Vi ser helst Herrens velsignelse i at Han gir oss alt vi har lyst på, etter kjødet. Men det kan like gjerne være Herrens velsignelse at Han holder dette tilbake for oss, og et uttrykk for Hans forbannelse når Han lar et menneske få alle disse jordiske ting.

   Den eneste fulle og visse forsikring du får om Herrens velsignelse, er ordet om Abrahams velsignelse som er kommet over alle jordens folk i hans ætt, Jesus Kristus - og ditt forhold til det. I Ham har du velsignelsen, hvem du så er! Og å få et glimt inn i dette, at Gud har gitt deg alt i Ham før du hadde gjort verken godt eller ondt - ja, mens du ennå levde i synd og ondskap, fornektelse og hån av alt som hadde med Gud og Hans rike å gjøre - det skaper et slikt sinnelag, som det Jesus finner i denne kvinnen.

   Men for all del, hun ble ikke frelst, verken ved sitt sinnelag eller frukten av det, som Jesus roser her, men ved det som hadde forårsaket det - nemlig Guds nåde! Den som også er gitt til syndere som meg og deg, som ligger så langt tilbake i forhold til en sjel som den vi leser om i dag.
 

   O Jesus, på deg ble min syndeskyld lagt,
Du døde på korset, og alt er fullbrakt!
I troen ditt frelsende blod jeg kan se,
O, rens meg så jeg kan bli hvitere enn sne!

E.K.