Tilbake            
                                               7 søndag i treenighetstiden





 


Sakkeus el. Fortaptes Frelser

Luk 19:1 - 10

   1. Og Jesus kom inn i Jeriko og var på vei gjennom byen. 2. Og se, der var en mann som hette Sakkeus. Han var overtoller og en rik mann. 3. Han søkte å få se Jesus, hvem Han var. Men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. 4. Han løp da i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se Ham, for Hans vei gikk der forbi. 5. Da Jesus kom til stedet, så Han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus. 6. Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot Ham med glede. 7. Men da de så det, knurret de alle og sa: Han tar inn hos en syndig mann! 8. Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen. 9. Jesus sa til ham: I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn. 10. For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.
 

   «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (v.10).
   Ja, sett tykke streker under fortapt! Dette har Jesus sagt like ut ved flere anledninger og på forskjellig vis, men dersom du ser på kristenheten opp igjennom historien - og også i dag - skulle en tro det hadde stått: «For å søke og frelse det som er fromt.» Men her er det Jesus Kristus, Guds Sønn som taler, og hør!: Han sier virkelig fortapt!

   Vi ser det av teksten her, at nettopp dette var også aldeles fremmed og uforståelig, nettopp for de religiøse ledere (lærere) og deres disipler også på den tid: «Men da de så det, knurret de alle og sa: Han tar inn hos en syndig mann!» (v.7).
   Ja, det var virkelig en syndig mann - det hadde de rett i - en mann som i den grad lå under for havesyke, som ifølge Skriften er avgudsdyrkelse (Kol 3:5), at han hadde gått i fiendens tjeneste for å kunne berike seg på sitt eget okkuperte og undertrykte folks bekostning. Synden - i dette tilfelle havesyke (pengekjærhet) - er ikke bare vemmelig i seg selv, men bærer også alltid vemmelige frukter. Én synd avler og drar etter seg andre.
   Han var nå tydeligvis ikke blant de verste av mennesker, Sakkeus – hør bare hva han sier til Jesus: «Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen.» (v.8b).
   Dersom jeg har gjort det. Han var tydeligvis usikker på om han noen gang hadde gjort det – men dersom det hadde skjedd skulle han gjøre opp for det også. Det var åpenbart ikke noen vanlig praksis hos ham å presse penger av folk, som tollerne visstnok ofte gjorde.
   Det kan ofte synes som om vi prøver å male synderen så svart som mulig, for det kaster da et større lys over nåden, eller nåden blir da så stor, og det er bra for den som ser noe inn i dette syndefordervet i en selv, så en tross alt fatter håp, men det kan også få en og annen til å tenke - så ille er da ikke jeg, og så bedrar en seg selv. Hør du!: Du er ikke i behov av frelse fordi du er en stor synder, i ytre forstand, for Gud, men for at du i det hele tatt har synd! Gud er hellig!

   Hva som var skjult for jødenes - og alle andre menneskers - øyne, men som Jesus så, det var Faderens gjerning i denne mannens hjerte og sinn. Når du leser beretningen om Sakkeus, så les den i lys av hva Jesus sier i Joh 6:45b: «Hver den som hører av Faderen og lærer, kommer til meg.»
   Og så leser du: «Han søkte å få se Jesus.» (v.3a). Og du leser videre om hans anstrengelse for at dette skulle lykkes for ham. (v.4). Vi skjønner at det er blitt om å gjøre for en mann som foretar seg dette.
   Dette var en mann som var blitt syk og lei av sitt syndeliv. - En mann som hadde sett det som sitt livs lykke og mål, å hope seg opp rikdom, men som nå, da det hadde lykkes (v.2b), fant seg selv stående tom. Hvor mange har ikke gjort den erfaring!
   Her var også samvittighetsnag, følelse av egen urenhet og uverdighet, og ikke minst lengsel etter frelse. - En frelse som for et menneske i denne sjelstilstand synes aldeles uoppnåelig. Man kan ikke forestille seg at den hellige og rettferdige Jesus, Guds Sønn, vil ha noe med en slik en å gjøre. En har gjort erfaring av seg selv i Guds lys.

   Men har du hørt Herren kalle på Jakob (Israel)? «Frykt ikke, Jakob, du usle makk ...! Jeg hjelper deg!» (Jes 41:14).
   Dette har et menneske i Sakkeus' sjelstilstand, ennå ikke fått åpnet sine øyne for. Og tragisk nok, ser det ut for at mennesker kan gå gjennom livet og inn i evigheten i denne tilstand, i den tro at dette er kristendom! Og forkynnelsen synes ofte å være ute av stand til å løse mennesker ut av dette. Man gjør ofte så godt man kan for å fremstille en snill Jesus, men mangler kraften i Åndens vitnesbyrd om de fortaptes oppsøker, og frelser.
   I teksten vår ser vi dette (vitnesbyrdet om frelseren), i særlig grad i Jesu utsagn: «For i dag jeg bli i ditt hus.» (v.5). Jesus kunne ikke annet! Her sto Han overfor en av dem som Faderen hadde gitt Ham (Joh 17:9) - en av dem som hadde hørt av Faderen og lært, og derfor kom til Jesus. (Joh 6:45). Og når Jesus da gir til kjenne sin oppgave her i verden (v.10), forstår vi Hans: !

   Vi nevnte fromhet - i dag et noe gammelmodig lydende ord, men som vanskelig kan erstattes med noe annet - og dette ser du i ren form flyte fra Sakkeus' liv her i teksten. Og merk deg at det følger av frelsen, som en frukt - det går ikke foran, som en fortjenestegrunn.
   Sakkeus åpenbarer et nytt sinnelag, og dette sinnelag er født ut av den nåde han selv har møtt og ser seg som gjenstand for.
   Tenk deg Sakkeus' forundring og glede, da den uoppnåelige Jesus (frelse) plutselig kaller på ham - og det ved navn! Han kjenner mitt navn! - og sier at Han ta inn hos meg. Ja, det står da også at «han steg ned, og tok imot Ham med glede» - ja, «han skyndte seg!» (v.6). Dette knurret de over! (v.7).
   Se frukten av denne Jesu gjerning (v.8), og les så Jesu avsløring av de «fromme» knurrende: «Dere hyklere, som eter opp enkers hus.» (Matt 23:14). Men de var altså ikke syndige menn! Nei, ikke i egne øyne.

   Her i teksten ser vi igjen hvordan Jesus omvender og frelser mennesker - ja, skaper helt nye mennesker, mennesker som fra da av har én eneste frelsesvei - og den heter: Jesus! Jesus alene!
   «Mitt hjerte skal synge en evighet lang, om Jesus, bare om Jesus.»
   Det er den nye sang, Skriften taler så mye om, og som bare kan læres og virkes frem, ved den nye pakts åpenbaring for hjertet.
   «Han frelste meg fortapte får, og gav meg Jesu barnekår.» Ja, Han kom kun for å frelse fortapte som meg!
(v.10).

   Du skal altså få lov til å legge engstelsen og uroen til sides, idet du ser på Ham som kom for å søke og frelse det som var fortapt, for den fullkomne kjærlighet (åpenbart deg i Jesu liv og død for deg) driver frykten ut. (1 Joh 4:17-18).
 

  
Det er nok, det som Jesus gjorde,
Om av syndarar størst du er.
Du er beden til bryllupsbordet,
Også deg har din Frelsar kjær.

E.K.