|
Det er verd å
merke seg tittelen som er satt over denne teksten. Det er ikke noe
galt ved den i seg selv - den uttrykker noe av det vi møter i teksten,
men det er mer det vi kan kalle dreiningen. Visst handler det
om vår bønn, og visst beskrives den såkalte gylne regel, som da holdes
frem som noe vi skal leve etter, og da kan vi vel si oss fornøyd, når
det nå ikke er sagt noe direkte galt! Svært mange mennesker slår seg
til ro med denne type forkynnelse, nettopp fordi det ikke er sagt noe
direkte galt, og ser da ikke det viktigste i teksten - nemlig
vitnesbyrdet om Gud. Og også vitnesbyrdet om mennesket.
Det store i teksten her er altså ikke vår bønn, men at
Gud er slik at Han hører og tar imot bønner fra den som per Hans egen
definisjon er ond. «Når da dere, som er onde, vet å
gi deres barn gode gaver ...» (v.11).
Hørte du virkelig dette? Dette sier altså Jesus når Han skal tale
sant om meg - og det gjør Han da, Han som er Sannheten!: Du er
ond!
Hvorfor synder jeg? Fordi jeg er ond! Hvorfor elsker jeg
ikke mine medmennesker som jeg burde? Fordi jeg er ond! Hvorfor
elsker jeg ikke Gud som jeg burde? Fordi jeg er ond! Hvorfor
lever jeg ikke fullkomment etter den gylne regel? Fordi jeg er ond!
Vi mennesker vil ikke uten videre være med på dette.
Vi liker å tenke og tro at det er da noe godt i oss. Vi kaller oss
kristen - med andre ord ektefødte barn av sannheten, men er altså
ikke ennå blitt enig med Paulus i hans utsagn: «For jeg vet at i meg,
det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom 7:18).
Det var mer enn en anelse for Paulus: Dette vet
jeg, skriver han. Så er det også han som skriver så klart til oss
om lovens hensikt og mål med oss. Vi leser i Rom 7:12-14: «Så er da
loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså
det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde
det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det
som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli
overmåte syndig. For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig,
solgt til trell under synden.»
«Ved budet skulle synden bli overmåte syndig. For vi vet at loven
er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.» Er
det et godt menneske som beskrives her? Nei, det er jo et ondt! Dette
mennesket frelste Gud ved at Han selv tok hans plass på korsets tre,
og utvalgte ham i tillegg til å bli en apostel til hedningenes frelse.
Se, nå begynner vi å se Gud!
Jeg som altså i meg selv er ond - det vi i daglig kristen tale
kaller en synder - jeg skal få lov til å leve i den fullkomne frihet
Kristus har kjøpt meg med sitt eget blod, og i tillegg få lov til å
stå i en tjeneste for Ham. Da er nåden blitt nåde! Ikke en lønn for
noe jeg er eller har gjort, men noe jeg får på grunn av noe en annen
har gjort.
Fordi så mange
aldri er blitt enige med Gud om deres egen sanne tilstand innfor Gud,
har de heller aldri sett inn i det sanne Guds evangelium. Så går de
der og strever mer og mindre med sitt eget kristenliv og ser ikke
at de treller på en vei som aldri kan føre dem til himmel og salighet,
men tvert imot har stø kurs mot fortapelsen.
Noen er fornøyd med å leve her - det går da så tålelig,
og selvfølgelig er jeg en kristen! Skulle nå ønske jeg hadde det mer
slik og slik, og hadde noe mer av dette og hint, men en kristen er
jeg nå da. For noen blir dette som de synes å mangle så preserende
etter hvert, at de begynner å søke til steder og bevegelser som lover
bot på dette, og ender gjerne i en enda verre situasjon - det som
kalles opplevelsestrelldom. De ender opp med fokus på kristenlivet
i seg. Det er det som skjer der som blir det avgjørende for dem. Ut
i fra det har de sin eventuelle frimodighet eller også mangel på den,
alt ettersom det lykkes eller ikke.
Andre går bare i det stille og lider. Tør ikke snakke
med noen om det, for det er så ille. Det er umulig for meg å tro meg
som en kristen, en som faller så ofte som jeg gjør, og er så full
av synd ikke minst i tankelivet - det er likesom infisert av det onde.
Nei, noen kristen våger jeg ikke å kalle meg!
Hør du! Kristendom er syndenes forlatelse! Det som er
deg til frelse er ikke hva som skjer i deg, men hva som skjedde med
Jesus! Det er din tilflukt til Ham, det Guds lam, som gjør deg til
en fullkommen skapning for Gud, og ikke en utbedring av dine eventuelle
mangler. Den troende er fullkommen i Kristus!
E.K.
|
Du har vel hørt
sangen: «Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved! I Ham,
sin Frelser, har den nok nå og i evighet?» I Ham har den nok!
Har du det? Ja, det sier iallfall Guds ord. Og det burde vel
være nok for deg?
Det Jesus altså sier her i teksten med andre ord, er
at Gud tar imot den onde som vender seg til Ham. Det onde i meg, det
er jo det som blir det verste for meg, der jeg vandrer i dette fullkomne
lyset. Og enda verre blir jo dette idet det begynner å gå opp for
meg i sin fulle bredde, at jeg heller ikke kan gjøre noe for å bedre
dette - og enda mer, at heller ikke Gud kan gjøre noe for å bedre
dette! Du skal få et Guds ord på det fra Jer 17:9: «Svikefullt er
hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?»
Det kan ikke leges! Derfor står det bare én mulighet tilbake - Guds
evangelium, Guds nåde, syndenes forlatelse!
Så peker Jesus på sin Far i himmelen idet Han også peker på oss: «Når
da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer
skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber Ham!»
(v.11).
Ja men, det er vel først når de ikke er onde lenger,
men har omvendt seg og blitt gode? Ja, det er mye tanken som er ute
og går. Men hør nå hva slags folk Herren kaller til oppgjør: «Kom
og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er
som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen,
skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18).
Som purpur og skarlagen - det er det vi gjerne kaller blodrøde
synder. Det kan altså ikke bli verre! Disse skal bli hvite som snø og
ull.
Å gå i rette med Gud har ikke som mål at vi skal bli enige med Ham
om at vi er da ikke så verst allikevel - så vi kan leve med Ham, men å
bli enige med Ham om hvordan det virkelig står til med oss, så Han kan
få rense oss i sitt dyrebare blod - så vi kan leve med Ham.
«Be, så skal
dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp
for dere. 8 For hver den som ber, han får, den som leter, han finner,
og den som banker på, skal det bli lukket opp for.» (v.7-8).
Dette peker hen på Ham vi oppfordres til å be til - ja, denne
beskrivelse av Hans vilje til å høre og gi er i seg selv oppfordringen
til å be. Vi fokuseres gjerne helst på vår bønn fremfor Ham vi er kalt
til å be til. Håper du ser forskjellen her. Og dette Jesus da sier om
at når vi som er onde vet å gi våre barn gode gaver, hvor meget mer da
vår Far i himmelen - det er en forsikring til oss. Han peker altså på
sin Far for at vi skal forstå hvem og hvordan Han er overfor den som
kommer til Ham.
Det var også bare dette jeg ønsket å henlede din oppmerksomhet på
med tanke på overskriften - hva vi vektlegger. Det sier nemlig mye om
oss - om vår åndelige tilstand.
«Derfor, alt dere
vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For
dette er loven og profetene.» (v.12).
Det er jo dette du ikke gjør! Tenk bare på alle dem også
i denne bygda du kunne ha gjort vel imot, om du var opptatt av det!
Men nå sier Rom 3:21-22: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven
og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven, det er Guds rettferdighet
ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror.»
Vi som har tatt vår tilflukt til den Herre Jesus skal
ikke dømmes etter hvor vidt vi har oppfylt noen lov, eller gjort noen
bestemt gjerning - vi har allerede tatt dommen og nettopp derfor tatt
vår tilflukt til frelseren.
Men Guds vilje om hvordan Han ønsker at vi skal te oss
overfor våre medmennesker, den kjenner vi av slike ord. Men dommen,
den tok Jesus for oss!
|
6
søndag i påsketiden
