Tilbake            
                                               6 søndag i åpenbaringstiden

 

 

Skrevet ned hovedsakelig etter kassett tatt opp på
Håland bedehus, Randaberg 22.10.00

 

 

 

 

Lykkelige de Han finner våkne

Luk. 12, 35 - 40

   35. La hoftene være ombundet og lampene brennende! 36. Og vær dere som folk som venter på sin herre når Han vender hjem fra bryllupet, for at de kan åpne for Ham straks Han kommer og banker på. 37. Salige er de tjenere som Herren finner våkne når Han kommer! Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem gå til bords og selv komme og tjene dem. 38. Og om Han kommer i den annen eller tredje vakt og finner det slik - salige er de! 39. Men dette skal dere vite: Dersom husbonden visste i hvilken time tyven kom, da ville han ikke la ham bryte inn i sitt hus. 40. Vær da også dere rede! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.
 

   Et alvorlig ord til oss fra den Herre Jesus - Han som har omsorg for oss (1 Pet. 5,7), og ikke vil at noen skal gå fortapt. (2 Pet. 3,9).
   Den samme kjærlighet finner vi også i apostlene, og derfor deres formaninger til oss. - De er båret frem av den kjærlighet som er i Kristus Jesus selv. 
   Ikke så alltid med formaningstalen fra forskjellige forkynnere. Bak den kan det ligge så mangt et motiv. Men Herrens formaninger, enten de kommer direkte av Jesu munn som her, eller ved profeter og apostler, de har sin grunn i Guds evige kjærlighet. Det er som når vi rettleder våre barn, for at ikke noe ondt skal skje dem.
   Men hvordan er det ikke med barn ofte, våre formaninger preller av som «vann på gåsa.» De oppleves av dem som et direkte angrep på deres mulighet for «lykke.» Og så må de selv gjøre sine erfaringer, og da kan de se tilbake på mors og/eller fars formaninger og må gi dem rett i sitt hjerte. Denne dobbelte hensikt har også Guds ords formaninger. Om man ikke etterlever dem og unngår ulykken fullt ut, så er det det håp igjen at en skal ha lært av det, og dermed bli styrket i troen på Guds ords sannhet og visdom. «Herre, du hadde rett! - Du sa meg det jo på forhånd, men jeg ville ikke høre.»

   Men her står vi overfor en særdeles alvorlig formaning, for tar vi feil her er det ingen vei tilbake.    Her er tale om å stå rede til å ta imot Jesus den dagen Han kommer igjen. Da Han kommer for å hente sine. Derfor formaner også Paulus blant annet, i samme ånd og i samme tråd: «Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» (Kol. 3,1). 
   La altså ikke verden fange deg slik at du blir hengende fast ved den. At det som er her på jord blir viktigere for deg enn det som kommer - enn si: Han som kommer.
   Han skal komme som en tyv om natten - i ett nu! Som et lysglimt - så fort skjer det. Da blir ingen tid til omvendelse, ingen tid til å gjøre seg rede. 
   «I den time dere ikke tenker.» (v.40). Vi skal altså ikke gjøre oss rede, fordi vi vet tiden da Jesus kommer igjen. - Hva slags grunn for samfunn med Herren er det? Det må jo være grunnet på noe helt annet. Da er du jo bare ute etter å berge deg selv. Og det er mye som kalles kristenliv som befinner seg der.
   Vi forvirres ofte av en del tale om hva det vil si å være rede. Å være rede blir da grunnet på åpne øyne for hva som skjer i tiden - tidens tegn - og så skal du ut i fra det «holde deg våken!» - Hva nå det til enhver tid måtte bety for den enkelte. Men Paulus ga oss en klar pekepinn om hva det er tale om, da Han sier: «- så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» (Kol. 3,1). Det er tale om forholdet til Jesus her også. Den som dag for dag tar sin tilflukt til Ham - ja, opplever å måtte ta sin tilflukt til Ham, fordi alt ens eget svikter, han er rede om Jesus skulle komme i denne stund - selv om han må si som Per Nordsletten i sangen: «Jeg synes livet ei vil svare Som når det rett var hjertets sak!»
   Nei, man føler seg nødvendigvis ikke rede - men man er! Hvem kan se på seg selv, og si: Jeg er rede! Hva er det da du ser på? Nei, du ser på Jesus, ikke sant?
   Vi tenker - som vanlig - at vi må få stablet noe på beina, mens sannheten er den, at vi må miste vårt eget, dag for dag - for å kunne bli i  denne beredskap.

   En veldig spore til vekkelse for den av oss som er i ferd med å sovne inn i verdens (Dalilas) fang, er ordet i teksten her: «For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.» (v.40b). 
   Det er et anslag mot den onde tanke, som blant annet oppsto i den utro tjeners hjerte: «Min herre dryger med å komme! - og han gir seg til å slå tjenerne og pikene og ete og drikke og fylle seg.» (Luk. 12,45). 
   Der har fallet - eller heller frafallet - alt skjedd. Der slike tanker begynner å finne rom og gjenklang - slik som at «det er jo ikke så farlig, Jesus kommer jo ikke i dag, og det er vel tid til å omvende seg igjen, bekjenne og bli tilgitt» - der er det forholdet til Jesus selv, som dør ut. Til deg, lyder ordet - fordi Jesus elsker deg med en evig og ufattelig kjærlighet, til tross for din troløshet - : «For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.» Våkn opp! - for den fare du svever i. Han kommer nettopp da du ikke tenker det! Med andre ord, da du minst venter det. 
   Forstår du formaningen nå?

   Men du vet, dersom formaningen til å holde deg nær til Jesus, er blitt deg et ork, en frihetsberøvelse - ja, i det minste en innskrenkning av din «frihet,» da er det bare et ord du trenger å høre i dag: «Du har ingen lodd eller del i dette ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud.» (Ap.gj. 8,21).
   Det er nemlig hva den troende opplever som et ufattelig privilegium, og en glede som verden ikke kan gi, dette å få være i et fortrolig samfunn med Herren. Det gir ingen opplevelse av frihetsberøvelse, men tvert imot en opplevelse av frihet, som er fullkommen. Jesu selskap er det som gir den maksimale lykke, og savnet av Ham det som oppleves som det sørgeligste. For det vet vi, at en kristen går ikke omkring i en konstant lykkefølelse, men det som gjør forskjellen er hvordan ens forhold til Jesus oppleves. 
   Derfor er Guds ord så snart til å peke på, at vårt forhold ikke er basert på hvordan vi føler det, men på hva Han faktisk er, og hva Han faktisk har gjort for oss! 
   Derfor kan sangeren synge - og vi med ham: «Alltid salig, om ei alltid glad.»

   «La hoftene være ombundet og lampene brennende!» (v.35). 
   Det er et mektig bilde på hvordan en kristens forhold skal være her i verden. Uttrykket «hoftene ombundet» har sin grunn i de lange klesdraktene (kjortlene) som ble brukt i østerland. - De var jo - noe som er lett å forstå - ikke særlig egnet til å løpe i for eksempel. Og heller ikke å krige i, derfor bandt de dem opp om hoftene i de tilfeller. 
   Ser du da bildet på hvordan en kristens forhold skal være? Han skal altså ikke la noe hindre ham i løpet! Jesus sier det så sterkt: «Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset. Og den som er ute på marken, må ikke vende hjem for å hente kappen sin.» (Mt. 24,17-18). «Kom Lots hustru i hu!» (Luk. 17,32). - Hun var nettopp en slik, som i sitt hjerte hang fast ved Sodomas goder, og vi vet hva ende det fikk for henne. 
   Jesus ville aldri brydd seg med å advare oss med hennes eksempel, om det ikke var fare for at også vi kunne falle i samme situasjon.
   Videre: «Lampene brennende!» Det burde jo være unødvendig å legge ut. Det er tale om lys i mørket, så vi vet hvor vi går. Lys (lampe) er jo noe vi tenner nettopp i mørket, og jo mørkere det er å ta seg frem, eller å se de enkelte ting i et hus, jo større oppleves behovet for lys. Jo mørkere denne verden - også i deg - oppleves, jo mer oppleves også behovet for Guds lys. 
   Enkelte har et slikt forhold til verden - også blant mennesker, som kaller seg ved Jesu navn - at behovet for lys nærmest er fraværende. Vi synes vel å se en del av dette i dag?

   «Salige er de tjenere som Herren finner våkne når han kommer! Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem gå til bords og selv komme og tjene dem.» (v.37).  
   Å, du forunderlige Gud! Herren som tjener tjenerne! Det er vel en heller uvanlig foreteelse i denne verden? Men så er Han heller ikke som denne verden. Han er ikke av denne verden, og heller ikke som denne verden. Og det er heller ikke vi, sier Jesus (Joh. 15,19; Luk. 9,55), fordi vi er i og av Ham! Han kom hit til jord med det ene mål for å øye, å tjene oss til frelse. Det er dette kjennskap til Herren som holder deg rede til Han kommer. Da står du klar til å ta imot Ham, når Han måtte komme - om det er i den annen eller tredje vakt (v.38). Og da lyder Herrens ord: Salig er du!

   Kan du forestille deg en situasjon, hvor du sitter til bords og Herren tjener deg? Vanskelig nok skulle jeg tro - men det er ytterst viktig at du dveler ved dette, for det er sannheten, det er fremtiden, din fremtid, du som i din nød henger ved Ham i dag!
   Måtte det en gang gå opp for deg at din frelse ikke beror på deg og ditt, men på Ham! Det er hva som knytter den troende til Herren - ja, det er hva den troende tror! Alt er gitt meg i Ham! Alt det jeg treng for himmel og jord.


   Våk, min sjel, og bed!
Deg til strid bered!
Fristeren kan legge snaren
Der du minst formoder faren.
Strid, som før du stred!
Våk, min sjel, og bed!

E.K.