5 søndag i treenighetstiden

Det er viktig å merke seg hva som er hovedsak i denne teksten, ellers så kan selve denne teksten bli en ledetråd for deg, nettopp til å bygge ditt hus på sand.
Loven har vi et - fra naturen av - forhold til (Rom 2:14-15), mens evangeliet er en aldeles fremmed sak, som må bli oss forkynt til tro. Derfor er vi også i utgangspunktet alltid fokusert på gjerninger: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» (Joh 6:28). Ja, det er menneskets naturlige spørsmål, i møte med det som har med Gud å gjøre. Og så taler Jesus her nettopp om å gjøre etter Hans ord! Men da er det noe vi må ta med oss, at det å gjøre også betyr å innrette seg etter. Å stå rett, i forhold til det budskap en har hørt.

   Guds ord gjør noe aldeles klart for oss her - Jesus taler her om at Han en dag skal tale åpent ut til dem som har fart vill (v.23), men det betyr ikke at det har vært holdt hemmelig for dem tidligere, de har bare ikke villet høre på det øret - nå skal de få høre det direkte fra Hans munn, det som gang på gang «nappet» i dem og ville stanse dem opp. Og det Guds ord her gjør klart, det er at det hele står og/eller faller med grunnvollen. Det er hva huset er bygd på som er det avgjørende!
   Paulus åpenbarer noe om dette som vi gjerne ikke tenker, da han sier om prøvelsen av vårt kristenliv (gjerning), og frelsen, at selv om det på grunnvollen var bygd med uedelt materiale, som da brant opp i prøven, skal likevel vedkommende bli frelst, dog som gjennom ild. (1 Kor 3:15). Hvordan kan det gå til? - Alt brant jo opp, slik at de sto for Gud aldeles ribbet og nakne. Jo, på grunn av grunnvollen! Den holdt dog!
   Det er som Rosenius sier et sted, der han taler om hvor inderlig han har bedt om å få leve et liv til Guds ære, kristennavnet verdig: «Men holder ikke min kristendom, så holder dog min Kristus!»
   Ja, det er nettopp hva Paulus forkynte som vi hørte - og det er nettopp hva Jesus peker på her - grunnvollen vil sørge for at «huset» blir stående tross alt.

   Å bygge sitt hus på - kan også kalles - «å tro på» - og/eller - «å sette sitt håp til.»
   Det er da heller ikke for ingenting at denne «husbygging,» er sagt i samband med denne finurlige villfarelse som Han har beskrevet like før, hvor de nettopp var fokusert på gjerninger.
   Vi forstår at mennesker som er Jesu åpenbare fiender blir vist bort på denne dag, men mennesker som kaller Ham Herre, og endatil er så ivrig opptatt med Hans navn at de gjør store gjerninger i dette navn, det er verre å forstå. Hvordan kan dette ha seg? Vi ser det blant annet på språkbruken deres - de gjorde det riktignok i Hans navn, men det var de som gjorde det. «Har vi ikke profetert osv.» (v.22).
   De hadde sin trøst, sin glede, sin frimodighet, sitt håp - ja, alt, i de gjerninger de utførte i Hans navn. Jesu navn var for dem som en magisk formel, men hva med deres hjerteforhold til Ham selv, og Hans gjerning for dem?

   Jesus peker på, og advarer imot det samme, da de sytti disipler Han hadde sendt ut, kom tilbake fra sin «prekeferd» og vitnet: «Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn!» (Luk 10:17). Her ser vi igjen henvisningen til Hans navn, men her er et «oss» som Jesus ser med samme, og sier: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.» (v.18). Så bekrefter Han videre den makt over Satan og hans velde som er i Hans navn, «men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!» (v.20).
   Her ser vi at Jesus nettopp taler åpent ut, for her er det spørsmål om selve grunnvollen, og dermed også om frelse eller fortapelse for disse menneskene.
   Vi vet at de fleste av disse siden gikk bort fra Ham, da Han forkynte hva grunnvollen virkelig var: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.» (Joh 6:56). Du ser dette er å gjøre etter Hans ord - dette er å gjøre Guds vilje - å ta til seg vitnesbyrdet om Jesus, og klynge seg til det - ja, la det bli sin mat, med andre ord, det eneste håp om liv! «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv.» (Joh. 6,40). Hørte du dette? «Dette er min Fars vilje ...»

   Disse som i teksten her sto for Ham, og altså gikk fortapt, hadde aldri kommet i den stilling, at de hadde bruk for Jesus på denne måten - at de måtte «ete» Ham til liv.
   Du må ikke tenke at dette først og fremst handler om å gå til nattverd, men det handler om et hjerteforhold til Jesus, som bare den som ser seg fortapt i seg selv, kan ha. «Jeg må ha min Jesus med meg, vandre ene kan jeg ei.»
   Og at de aldri hadde vært i dette forhold til Ham, det sier Jesus selv her: «Jeg har aldri kjent dere!» Og videre: «Vik bort fra meg dere som gjorde urett!» (v.23).
   Dette er noe å stanse opp for! - Tenk deg forkynnere som reiser omkring og foretar seg så store ting i Jesu navn, og så er det i virkeligheten djevelen som er i virksomhet! Og hvorfor er nå han så ivrig med i dette? Av den samme grunn som alltid - for at mennesket ikke skal finne inn til det sanne og frelsende forhold til Jesus, Guds Sønn, vår frelser. Disse vil bare føre andre inn i det samme forhold som de selv befinner seg i, nemlig en religiøs tilstand hvor de er fremmede for Jesus, og forblir fremmede for Ham, så lenge dette blir holdt oppe. De må altså frelses fra sitt «kristenliv!» Det er det som må gå i stykker for dem, om de skal ha noen som helst mulighet for å bli frelst. Paulus taler til korinterne om noe vi som kristne bør akte nøye på, da han sier: «For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.» (2 Kor 11:4). Dette er altså en mulighet, for dette forkynnes faktisk! - Og dette skal du ikke så gjerne tåle - nei, helt avvise.

Hvordan skal man så finne frem i et slikt virvar av lære og åndsmakt? «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10). Er du det?
En kan faktisk si det på denne måten - rett forstått: En finner ikke frem før en har gitt opp å finne frem! - og altså derfor venter alt av Guds nåde. Men dette er ikke noe et menneske bare kan bestemme seg for å gjøre, for dermed å gjøre det som er rett, og altså bli frelst - nei, dette er det punkt Herren bringer den til som ikke pruter med Hans ord, men tar det til hjerte, alt! Man er da blitt forstandig, og bygger derfor på fjellgrunn - tidligere var man uforstandig og bygde derfor på sand. Du ser at dette, feil eller rett valg av vei, har sin årsak.

   Vi ser også at det å være forstandig i Herrens øyne, er uforstand i verdens, og det å være forstandig i verdens øyne, er å være uforstandig i Guds. Derfor heter det da også hos Jakob: «Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.» (Jak 4:4). Og dette gjelder ikke bare å gjøre onde gjerninger, som mange forbinder med det å «gjøre som verden,» men det er tale om verdens vis, å tenke og forstå og resonnere som verden.
   «Vet dere ikke ...?» spør han. Du aner en snev av forundring i slike spørsmål. Han forutsetter jo da at kristne skal kjenne til dette. Men fordi Jakob selv kjente så inderlig vel til dette, viser han også den rette vei å gå: «Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den.» (Jak 1:5). Be Gud, og vær tålmodig, for du kommer til å få som du har bedt Ham om, når du slik ber i samsvar med Hans vilje.
   Du kommer til å ende med å bygge ditt hus på fjellgrunn, for alt ditt eget vil oppleves som sand - det glir unna og gir etter.

I de to siste vers - (28-29) - ser vi hvordan folk opplever det når det er Jesus som taler, og ikke bare en forkynner (skriftlærd). Altså når Jesu Ånd taler i møtet gjennom forkynneren. Du blir slått med undring, ansikt til ansikt med Ham, og ikke opptatt med en eller annen «stor» forkynner. Slik som for eksempel den samaritanske kvinne ved Sykars brønn: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort!» (Joh 4:29).
Han vil ikke bare lære deg en mengde læresetninger - om de i seg selv er aldri så kostbare - men ha deg i tale. - Et hjerte til hjerte forhold. Vit det når du har med Guds ord å gjøre!