5 søndag i åpenbaringstiden

   Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer.» (Matt 6:6). Det er Jesu ord til oss hva bønn angår. Og her ser du Han praktisere dette selv: «Da Han hadde sendt folket fra seg, gikk Han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var Han der alene.» (v.23).
   Han gikk ofte avsides, og var alene i bønn til sin himmelske Far.
   Vi trenger også dette - ja, når Han behøvde å pleie sitt samfunn med Faderen på denne måten, hva da med oss! - å være for oss selv og be. Hva slags forhold har du til en, du ikke ofte ønsker å være alene med, i fortrolig samtale? Det åpenbarer nok mer sannhet om ditt forhold til Gud, enn dine mange ord, og ytre tjeneste.

Like før dette hadde brødunderet skjedd, hvor Jesus hadde mettet «omkring fem tusen menn, foruten kvinner og barn.» (v.21). Jesus nøt altså ikke all den ståhei og nesegruse beundring fra folkets side, som mang en «forkynner» ville gjort, men sendte folket fra seg. (v.22). Det var ikke den slags hengivenhet Jesus ønsket fra dem. Men se nå for deg Ham, som mang en gang går avsides i bønn til sin Far, alt for å kunne hente den nødvendige styrke til å gjennomføre den gjerning Han var kommet for å fullføre, for deg. Se Hans lidelse, ikke bare på Golgata kors, men gjennom hele Hans liv fra Herodes' forfølgelse av Ham som spedbarn til jødenes forfølgelse av Ham til og med etter Hans død, og av de mange folkeslag helt frem til i dag. Hans mange kamper, som toppet seg i Getsemanekampen, Hans strid med djevelen og den konstante motsigelse fra syndere - alt for din skyld. Da begynner du kan hende å ane, hvilken hengivelse Jesus ønsker fra et menneskes side. Ikke beundring for tegn og under og miraklers skyld, som de jo ville beundret enhver for - særlig en som gav den mat - nei, Han ønsker å gi oss kjennskap til seg, slik Han er av hjertet. Den hengivenhet er hva det er tale om mellom Gud og menneske.

Han nødde sine disipler til gå i båten og sette over til den andre siden av sjøen. Men Jesus som visste alle ting, visste Han ikke at det ville blåse opp til storm der ute på sjøen? Å jo, det var nettopp saken. Disiplene som hadde sett, og faktisk selv deltatt i dette store underet, de var nå i ferd med å bli grepet av den samme beundring og hengivenhet, som folket hadde. Dette ville skygge for alt hva Jesus virkelig ønsket å formidle til dem, og gjøre dem ubrukelige som Hans apostler. De skulle være veivisere for folket, og ikke ligge under for samme dårskap som dem. Noe de på grunn av sitt kjød var svært så tilbøyelige til. Han ville ha dem ned fra disse «høyder,» hvor svermeriet trives så vel, og de tomme tanker blomstrer - ned dit hvor øyne og ører åpnes for sannheten.
Du lytter aldri så nøye etter den reddende løsning, som når du virkelig er i trengsel og fare. Ikke så viktig, når du skal høre om en løsning i tilfelle en eventuell trengsel eller fare. «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler,» som det står skrevet i Apg 14:22. Det er i den skole vi oppdras for dette rike. Men dette har store løfter over seg: «For Han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har,» leser vi i Sal 72:12.

   «Som ingen hjelper har!» Når et menneske først gir seg ut på denne veien, som heter å «ville være en kristen,» så tror det gjerne at det har mange hjelpere. Til og med de vennlige mennesker av verden regnes da med, og iallfall ens egne sjelskrefter understøttet av «Guds kraft.» En hjelper heter da egen bønn, en annen egen andakt, konsentrasjon, vilje til å følge Herren på Hans vei, bibellesning, jevnlig møtegang, og selvsagt gode kristne venner. Ja, det kan også være så mange andre «hjelpere» her, alt etter hvert enkelt menneske.
   Men de vennlige mennesker av verden, viser seg snart å ikke være så vennlige overfor «Jesus alene forkynnelse,» ord om gjenfødelsens og omvendelsens nødvendighet og lignende. Der falt den støtten! En skuffelse det selvsagt - noen hadde jo til og med sagt, at de syntes det var fint at du hadde begynt å søke Gud, og ville være en kristen! - men det er jo flere igjen!
   Men så begynner også dette med bønnen å bli vanskelig, det er ikke lenger lystbetont, men tvert imot forbundet med ulyst.   Bønnen og du selv kjennes tørr, det er som et tungt arbeide, og det er som om du ber til vegger og tak. Og hva med konsentrasjonen? Ikke bare er det som å «bære staur» under selve bønnen - tankene flyr snart hit og snart dit - men uten at du riktig vet hvordan det er gått til, så har du ofte glemt selve bønnestunden! Den som du hadde satt av en bestemt tid til. For ikke å snakke om Bibellesning da! Og hva med det å skulle følge Herren på Hans vei, gjøre Hans vilje, vitne entusiastisk om det nye du har fått del i, og møte jevnlig opp i den troende forsamling, med en slik indre tilstand! Ja, den som har gått denne veien - kan hende ofte til og med - han vet hva lidelse det er tale om. Når du så gjerne vil være en kristen, arbeide for Jesus og vitne om Ham, hvorfor hjelper Han deg ikke da?
   Men så har vi en fin hjelper i de troende venner i det minste.

   Hør om de troende venner i forhold til Jesu vanskeligheter i Matt 26:56: «Da forlot alle disiplene Ham og flyktet.» Og Paulus i 2 Tim 4:16: «Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg – må det ikke bli tilregnet dem!» Men hør så hva han videre sier, den elendige apostel som ingen hjelpere hadde: «Men Herren stod hos meg og styrket meg ... jeg ble fridd ut av løvens gap.» (2 Tim 4:17). Det er som å se oppfyllelsen av Salme 72:12 - ja, det er oppfyllelsen.

   Herren vil at du skal ha hjelp, av mange av de ting du har søkt hjelp i, så som bibellesning, bønn, Ordets hørelse, den troende forsamling og lignende, men ikke før du har sett, at ikke noe av dette kan hjelpe deg, i seg selv, men bare i den grad Herren tar det i bruk til det. I Guds rike heter det nåde og gave, ikke lønn! - og nettopp det er så vanskelig lært av oss!
   Og så ser vi - på bakgrunn av det vi nå har vært innom - hva som her står i vår tekst: «Men i den fjerde nattevakt kom Han til dem, gående på sjøen.» (v.25).
   Ikke fridde Han disiplene fra å komme opp i denne trengselen - heller tvert imot - men Han kom til dem. Og Han kom gående over de krefter de slet med, og som var årsaken til deres strev og deres trengsel. De (kreftene) var underlagt Ham! Det var Ham alene de trengte disiplene.
   Men i likhet med oss så mang en gang, så kjente de ikke igjen hjelpen da den kom. (v.26). At Han skulle komme på den måten, det synes jo bare å forverre situasjonen. Ja, inntil Han gir seg til kjenne, og du ser - det er Jesus som er kommet til deg, Han som har hjelpen. «Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!» (v.27).
   Jesus - Guds ord i det hele - kaster ikke slike «Frykt ikke» og «Vær ikke redd!» ut i været, slik som vi ofte kan, uten egentlig å kunne stå helt inne for vår forsikring. Det er alltid grunnet i noe bestemt. Og hør i dette Jesu ord hva det er: «Det er meg!» Det er årsaken til at du skal få være ved godt mot.
   Når dette går opp for Peter, så handler han sin natur tro - og det var virkelig en natur for seg selv, Peters. Hvem ville i en slik situasjon ha kommet på, å stille Jesus et slikt forslag? - å komme til Ham på bølgene! (v.28). Og Peter steg virkelig ut på bølgene, på Jesu ord. Det var en underlig en, Peter. Men her ble han for svak likevel - «da han så det veldige uværet.» (v.29). Merk deg, at i samme grad som han så på det veldige uværet, ble Jesus borte for ham, og han sank i bølgene - årsaken til trengslene. I ett nu ble han en fattig og elendig, som ingen hjelper har. Og som sådan roper han til Herren: «Herre, frels meg!» (v.30). Ikke som en trossterk Peter, som vandrer på sjøen i likhet med Jesus, men som en fattig og elendig, som synker i bølgene. Og les og hør hva som da står skrevet: «Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham.» (v.31). Den slags rekker Han straks hånden ut til, og griper tak i dem. Det er en himmelvid forskjell på dine forsøk på å gripe tak i Jesus, og det å være grepet av Ham. Det er slik den elendige opplever sitt samliv med Herren - Han holder fast, tross alt!
   Og hør! - for det er ennå ikke slutt på trøst for en stakkar, i dette ordet - nei, det er endeløst med trøst for stakkare i Guds ord: Hva er det for slags menneske, Jesus her straks rekker sin hånd ut til og griper? Han sier det selv - så du kan trygt suge det til deg og la det velsigne deg -: «Du lite troende.» (v.31). Jesus rekker altså straks ut sin hånd, og griper tak i den lite troende, som henvender seg til Ham! Det er Hans egen demonstrasjon, og Hans egne ord her.

Nå er det ikke slik at Herren på noen som helst måte roser lite tro, men det er heller ikke noe Han avviser. Og det må du holde fast på! - for den store tro kommer du neppe til å se så mye til, på din vandring med Herren - og slett ikke dersom den virkelig er der! Det er Jesus alene, du skal bli stående igjen med. Og hør da hva som skjedde idet Han steg ombord i båten med et fast grep i Peter: «...da ... la stormen seg.» (v.32).

Men de som var i båten, kom og falt ned for Ham og sa: Sannelig du er Guds Sønn!» (v.33). Jesus tok imot denne tilbedelse, og avviste ikke deres vitnesbyrd om hvem Han virkelig var.
Disse (disiplene) falt ikke ned for Ham, tilba Ham ikke, ga Ham ikke vitnesbyrd av å være Guds Sønn og lignende bare for de underfulle gjerningers skyld, slik som folket forøvrig, men de så Jesus selv - de så Hans hjerte, om du vil. Guds vesen - sannheten om Ham - ble åpenbar for dem ved Jesus Kristus. Noe som kan hende har skjedd for deg også, ved denne lesning av denne teksten?

Måtte Gud gi nåde til det! Han har ikke bygd din frelse på hva du får til, men på denne sin Sønn, som kom til dem, de lite troende.