|
«Tro og tro er
to ting,» som han sier Luther. Det er ikke all tro som er av Gud.
Det er derfor ikke all tro som leder til Ham heller. Derfor: «Vær
edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende
løve og søker noen han kan oppsluke.» (1 Pet 5:8). Og: «For disse
er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til Kristi
apostler. Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper
seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans
tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere. Men for dem skal
enden svare til deres gjerninger.» (2 Kor 11:13-15).
Hvordan det ender med dem, det kan du lese i Matt 7:22-23:
«Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert
i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige
gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har
aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»
«Meg er gitt all makt i himmel og på jord!» (Matt 28:18).
Du kjenner dette ordet av Jesus? Det er også ett av de ord som aldri
i evighet skal forgå selv om himmel og jord forgår, så ikke Hans ord.
Denne allmakt er altså Hans også i denne stund som vi er samlet her.
Noen tenker da som så, at vi da aldri skal komme i noen
storm av noe slag her i verden - om vi da bare tror nok. Ikke vanskeligheter
av noe slag, men bare fremgang etter våre begreper. Vi skal aldri
rammes av noen sykdom, vi skal bli rike, våre barn skal være sunne
på alle måter osv., og om det ikke er så - ja, da er det mangler i
vår tro som er årsaken.
For det første, når det gjelder troen, taler en her rett
og slett om en tro Skriften ikke kjenner. Det skal du merke deg. Ifølge
Skriften er den levende tro en tro som er virket av Gud. Det er altså
en følge av dette å få se inn i Guds nåde, det som er den egentlige
Guds gave - nåden! (Ef 2:8). Og i 1 Kor 12:9, taler Paulus om tro
som nådegave. Det er altså noe særegent som ikke alle har, men også
det er en nådegave, og altså ikke noe som vi på noen måte kan virke
frem.
Nei, Herren har ikke lovet oss slike dager her på jord
- vi kan heller si tvert imot faktisk. Bare hør noen få sitat fra
den bok vi kaller Hellig - først fra Apg 14:22: «De styrket disiplenes
sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn
i Guds rike gjennom mange trengsler.» Fra 2 Kor 12:10: «Derfor er
jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser
og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg
sterk!» Dette høres da ikke ut som noen «dans på roser!» I Joh 16:33,
taler Jesus til sine her i verden, og sier: «Dette har jeg talt til
dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men
vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»
Vi har løftet om at Han ikke vil slippe oss eller forlate
oss i trengsler, men ikke at vi ikke skal oppleve trengsler. I Joh
15:20, sier Han: «Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere.»
Og så kan vi lese om dem som trodde på et liv i en rosenhage
bare de ble kristne: «De har ingen rot i seg og holder bare ut en
tid. Når det kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller
de straks fra.» (Mark 4:17). De er bare med så lenge sola skinner,
kan vi si. Det er ikke Jesus selv. Men de fordeler de kan ha av å
følge Ham som er drivkraften - og når de ikke ser noen av disse fordeler,
men kanskje bare det motsatte, faller de straks fra som vi leser her.
Da kan vi se på det som skjer ifølge teksten vår her:
Tror du Jesus var ukjent med at de kom til å komme ut i hardt vær?
Nei, jeg tror ikke det. Men nettopp i dette harde været skulle Han
få vise dem noe. De var aldri i noen fare, vet du. Han hadde oversikten
og kontrollen hele veien. Noen ganger må vi bare få ha blikket festet
på Hans ord, Hans løfter til oss, for vi ser ikke noe. Vi ser ikke
noen utvei av det vi er oppe i. Vi forstår ikke hvordan det kan løses.
Det er da vi trenger å høre Hans ord: Vær frimodig! Du er ikke glemt!
Med Ordet kommer troen i oss!
Peter var heller aldri i noen fare her. Han opplevde
situasjonen som meget farlig - og det hadde den da også vært om ikke
Jesus var der - men det var Han altså.
Det du ser her, det er meget viktig å få øye på for deg
som har tenkt deg himmel og salighet som mål: Peters tro sviktet -
iallfall såpass at den ikke kunne holde ham flytende lenger - men
Jesus sviktet ikke. Ser du dette? Det er Jesus som er din frelser
- det er Jesus som skal frelse deg - og ikke din tro! Troen har jo
nettopp sin grunn i at du ser Jesus. Det er Jesus som holder deg oppe
ved tro. Hør det igjen: Det er Jesus!
Som du sikkert har merket deg, sier Jesus siden til Peter,
der han skal inn i Satans siktelse: «Men jeg bad for deg at din tro
ikke måtte svikte.» (Luk 22:32).
Ser du igjen: Det som ikke sviktet, det var det som var
av Jesus. Du vet jo hvordan det gikk med Peter i den situasjonen -
han sviktet totalt og fornektet Jesus på det groveste. Men midt i
dette stygge fallet, var det noe i Peter som ikke sviktet - nemlig
den tro som var et resultat av Jesu forbønn!
La oss gjenta det: Det som var av Jesus!
Det er Han som har tilveiebrakt frelsen for deg! Det
er Han som har påtatt seg å være din hyrde og din sjels tilsynsmann,
så du må nå dette målet Han har satt for deg! Det er dette du må få
festet blikket på, og ikke deg selv og ditt mer eller mindre sviktende
kristenliv.
|
Peters blikk vek
fra Jesus der ute på sjøen, og festet seg til de store bølgene i stedet
- og så begynte han å synke.
Du finner en parallell til dette i den gamle pakt, der
Israel sender speidere inn i et land, og landet er fullt av kjemper
- storvokste krigere. Da kommer speiderne tilbake og melder dette:
«Alle vi så der, var høyvokste folk. Der så vi kjempene, Anaks barn
av kjempeætten. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og
det syntes også de at vi var. Da tok hele menigheten til å rope og
skrike, og folket gråt hele natten.» (4 Mos 13:32-14,1).
Ser du? De så på «bølgene» og så sank de.
Du tenker kanskje ofte som disse som har en falsk trosforståelse
og dermed også forkynnelse: Jeg må tro meg ut av disse vanskelighetene.
Dette fordi du har ditt håp og din tro rettet mot troen. Du tror på
troen fordi du er forført til det av en falsk ånd. Men det er Jesus
som er troens gjenstand. Det er Han som er troens opphavsmann og fullender.
Du skal få lov til å rette blikket på Ham og si: Jesus, dette klarer
ikke jeg, men det gjør du! Det er jo Han du tror på, er det ikke.
Ser du da hvor snedig den er denne falske forkynnelse
av troen? Den kan høres så rett ut om du ikke har fått åpnet blikket
for hva den sanne tro er - men den fører deg ut i et utføre, hvor
du risikerer å lide skipbrudd på troen.
Alt er mulig for den som tror, sier Jesus. (Mark 9:23).
Altså må jeg bare tro - og tro nok, tenker du kanskje, og ser ikke
da at all din oppmerksomhet rettes mot troen. Du ser ikke at du nå
prøver å tro på troen, og det vil egentlig si - din egen evne til
å tro. Men skal du forstå det rett, må du vite hva denne troen egentlig
er - det er å ha blikket rettet på Jesus.
Så lenge han så på Jesus, Peter, så gikk han. Og du ser
at troen var mektig til stede også i tvilen. Når han synker på grunn
av tvil - hva gjør han da? Jo, han roper på Jesus. Altså er egentlig
troen der fullt og helt da også. Nettopp det at han synker, gjør at
hele hans fokus er på Jesus alene.
Det er i slike situasjoner troen viser seg som mest,
og viser seg å være av Gud og ikke av oss - for den bryter frem nettopp
der hvor vårt eget går under.
Men når vi er i trengsel er det også en annen som anfekter
oss. Vi har ikke bare med vårt eget svake og vinglete hjerte å gjøre,
men også djevelen møter opp der. Som Luther taler noe om - at ikke
djevelen må føre ham til blasfemi i slike situasjoner. Altså at en
begynner å angripe og anklage Gud. Vi kan drives dit i trengsler,
at vi ikke lenger ser klart.
Se bare på disse disiplene - hvordan de reagerte da selve
redningen kom til dem: «Men i den fjerde nattevakt kom Han til dem,
gående på sjøen. Da disiplene fikk se Ham der Han gikk på sjøen, ble
de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel.»
(v.25-26).
De kjente ikke sin frelser igjen før Han sier: «Vær ved
godt mot, det er meg. Frykt ikke!» Og står noe veldig fint i den forbindelse:
«Men Jesus talte straks til dem og sa: -» Straks!
«La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker. Herren
er nær!» skriver apostelen Paulus i Fil 4:5.
Hva er saktmodigheten? Jo, det er dette at du har lagt din sak i Herrens
hånd! Du har overgitt alt og hele frelsen til Ham, som du har erkjent
frelsen hører til.
La alle merke at dere er vennlige, har de klart å oversette
dette verset i nyere bibeloversettelser. Det er da noe helt annet.
Og så kommer dette: Herren er nær!«Han er ikke langt fra deg som har
overgitt din sak til Ham - tatt din tilflukt til Ham - nei, Han er
nær, Han bor i deg!
Peter var i stor og reell nød her. Det ville i alle andre
tilfeller endt med døden i bølgene. Men han ropte i sin nød på Jesus.
Nå tenkte ikke Peter - nå må jeg tro så jeg kan bevege Jesu hånd til
å gripe meg ved det! Nei, han tenkte overhodet ikke på troen i det
øyeblikk, men han trodde. Han henvendte seg umiddelbart til Ham som
kunne redde ham. Og så leser vi: «Herre, frels meg!» (v.30). Et troens
rop kan vi kalle det. Og da ser vi dette salige: «Jesus rakte straks
hånden ut og grep tak i ham.» (v.31). Igjen dette straks! «Jesus rakte
straks hånden ut!»
Til slutt - enda et ord til den elendige: «-og Han (Jesus)
sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du?» (v.31b).
Hva er det som åpenbares deg her, min venn? Jo, nemlig
dette som du sikkert har stort behov av å vite for visst, du som lever
i lyset, i sannheten: Jesus berger her en lite troende!
Vil for synd
du nåde få,
fest ditt øye på Jesus!
Vil du fred i sjelen få
fest ditt øye på Jesus!
Jesus for deg har gitt sitt blod,
Jesus for deg igjen oppstod,
vant deg liv og overflod,
fest ditt øye på Jesus!
E.K.
|
5 søndag
i åpenbaringstiden
