Å følge etter Jesus

Matt 16:24 - 27

   24. Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. 25. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? 27. For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal Han gi enhver igjen etter hans gjerning.
 

   Her er altså ikke tale om selve frelsen, for hva den angår, kommer talen om gjerninger overhodet ikke inn i bildet. Der er Skriften så klar som noen måtte ønske! Men Guds ord taler også om en forskjell i lønn for de troende. Og den taler om at de troende vil komme til å bygge videre på grunnvollen Kristus, med forskjellig slags materiale - noen med edelt, andre med uedelt, men selv de som bygde med materiale som brant opp i prøven skal bli frelst - dog som gjennom ild. (1 Kor 3:11-14). Det viser oss klart, at dette ikke har det minste - nei, ikke det aller minste - med selve frelsen å gjøre. Det må du for all del la sive inn i hjerte og sinn! Der er det kun Jesus i ditt sted som gjelder!
   Ser du senne ufattelige frihet du er kjøpt til?

   Vi mennesker ble i fallet i virkeligheten våre egne guder! Vi ble selvdyrkere. Det var da også fristelsen: «Dere skal bli som Gud,» vi falt for, og derfor naturlig lever i. Vi vil være størst, best, mest æret og hedret osv., og må vi først erkjenne vår litenhet, så tar det knekken på vårt selvbilde, vår selvfølelse osv. Det er her det har sin grunn - i fallet.
   Vi vil derfor følgelig, etter vår natur, leve for oss selv - vi vil hegne om oss selv og vårt eget, sørge for at vi får alle våre behov tilfredsstilt, og andre mennesker blir kun redskaper til å oppnå dette. Hva nytte kan vi ha av dem? - Det blir omkvedet.
   Her peker Jesus på en helt annen vei.

   Vi nevnte at dette i seg selv ikke handlet om vår frelse, men dette å leve for seg selv kan likevel få den følge at vi også gir slipp på selve frelsen. Ens eget sluker alt til sist. Vi ser et eksempel i Skriften ved Demas for eksempel, han som var en av Paulus' nære medarbeidere - om ham bringer Paulus denne triste rapporten: «Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden.» (2 Tim 4:10).
   Her peker jo Paulus på det samme som Jesus taler om her - at kjærlighet til den nåværende verden, som jo har sin grunn i vår medfødte natur - ikke kan leve side om side med livet i Gud, med heldig resultat. Nei, du må fornekte deg selv, sier Jesus - noe som nærmest er blitt aldeles borte i forkynnelsen i dag, og vi har derfor også mer og mer et kristenfolk som skal ha med seg alt hva denne verden har å by på, og himmelen i vente. Eller skal vi si: Himmelen kan vente! Jeg har det jo så godt her!
   Men det Skriften taler om til oss, er at himmellivet begynner her i verden. Du får del i det her og nå! Dette er nettopp hva Jesu offer har gitt oss adgang til. Men da ikke som mange forkynner innen den såkalte herlighetsteologien. Den åpner bare nettopp for det naturlige menneskets lyster - å oppnå et paradis her på jord. Nei, det er tale om å eie livet i Gud alt her, og vokse i det. Da må du fornekte deg selv, for du kan verken arbeide deg eller kave deg til hiemmelen og samfunn med Gud, ved ditt medfødte - verken sjel eller sinn! Og den lekse er jo ikke lært på en dag eller to - skal jeg oppnå dette må Gud gripe inn, jeg må bli født på ny!
Har Gud grepet inn i denne vår situasjon? Hør Hebr 10:19!: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» Og Hebr 7:19: «Men et bedre håp (Jesus) blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» Det er å følge Jesus! Ved troen på Ham, og ved det nærme deg Gud! Det er å «vokse i nåde og kjennskap til Ham,» som Peter skriver om i 2 Pet 3:18, og dette fører neppe til noen paradisisk tilværelse hva de jordiske ting angår, men heller til trengsel og lidelse av forskjellig art.
   Men denne vokster i - og tilnærmelse til - Gud, kan altså ikke skje uten at man samtidig fornekter sitt eget - derfor har vi Jesus' - må. «Han må fornekte seg selv.» (v.24).  Man kan ikke leve et slikt liv, samtidig som man lever for å oppnå sine «drømmer» her i verden - eller troen på ditt eget levende. Du må rett og slett komme tiul en erkjennelse her - sannhets erkjennelse.

   Dess nærmere Gud et menneske kommer, dess mer vil også Guds hensikt med hans liv oppfylles. Du skal altså ikke - som svært mye forkynnelse kretser om - søke så mye å finne ut av Guds hensikt med ditt liv, som det å søke å komme nær Ham, ved Jesu Kristi forsoningsverk. Denne «Gud har en plan med ditt liv» forkynnelsen tjener nok mye mer til å slite mennesker ut, enn å gi lyst til Guds rike, og fører derfor til en mer eller mindre åpenbar lengsel etter «kjøttgrytene i Egypt,» det vil si etter denne verdens ting. Det blir rett og slett så tungvint og besværlig å være kristen, at en trenger en pause fra det nå og da. Hvordan stemmer det med Jesu kall til hvile?
   Å holde seg nær til Jesus og lære Ham mer og mer å kjenne, gjør også de offer som følger av det, lettere å bære.

   Å «miste sitt liv,» som vi leser om her (v.24), kan  være helt konkret å måtte late livet for Jesu navns skyld. Det har historien vist oss, og det skjer enda i dag - som vi ser - og vil skje igjen i større grad mot slutten av denne tidshusholdning kan det se ut for. Men dette skal nok først og fremst forstås i sammenheng med det som ellers er budskapet i denne teksten - altså å fornekte seg selv, sitt eget - med andre ord, å gi slipp på sitt eget.

   Når vi hører slikt, begynner vi gjerne å regne på det - vil jeg orke disse kostnadene? Her kommer Jesus oss til hjelp og stiller dette «regnestykket» opp for oss: «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» (v.26a). Hva svarer (velger) du?
   Og så føyer Han til: «Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?» (v.26b). Om du så vant, og altså eide hele verden, ville du likevel ikke ha til løsepenge for din sjel - den ville gå tapt! Hva var så vunnet?
   I motsetning til dette, forkynner da Guds ord deg nettopp løsepengen for din sjel: Jesu blod!
   Her går skillet også i dag, min venn!
   Velger du din sjel - da tyr du til Jesus!
   Ikke som en slik «søndagskristen,» for hvem Jesus nærmest er som en bildestøtte i kirken man besøker en gang i uken, men som en levende frelser du ånder og lever i. Din venn, din frelser, din Gud, din løsepenge, din forsoner, din bror, din far, ditt liv - ja, ditt alt!

   «For Menneskesønnen skal komme (igjen) i sin Fars herlighet med sine engler» (v.27a), og «dommen skal begynne,» ikke med den opprørske verden, men «med Guds hus.» (1 Pet 4:17).
   Og hør du som skal få lønn etter din gjerning - for det skal du ifølge Jesu ord her - det er ikke tale om hvor mye og/eller hvor stort, men om dette: Holdt du deg nær til Ham! Hva ble Han og Hans gjerning for deg? - Så mye at du var villig til å gi slipp på noe av ditt eget?

   La det få være spørsmålet i dag, og alle dager.
   Hva lønn det er tale om at de frelste skal få, så kan jeg ikke forstå det annerledes, enn at det må være de som har blitt nådd med ditt vitnesbyrd, og den glede som vil følge av det. - Du skal møte noen igjen der over, som ble frelst eller fikk hjelp, fordi du var tro i kallet og holdt deg nær til Jesus, i din nød!

E.K.