Tilbake            
                                               4 søndag i påsketiden

 




 

 

Et nytt bud: Elsk hverandre el. Å skjule sin synd, eller få den skjult

Joh. 13, 30 - 35

   30 Da han hadde fått brødstykket, gikk han straks ut. Men det var natt. 31 Da han var gått, sa Jesus: Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i Ham. 32 Er Gud herliggjort i Ham, da skal også Gud herliggjøre Ham i seg selv, og Han skal snart herliggjøre Ham. 33 Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal lete etter meg, og som jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme. 34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. 35 Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.
 

   Her stilles vi svært så direkte overfor det store alvoret i å være menneske underlagt synden. Akkurat det er jo ikke unikt for Judas – det gjelder oss alle. Vi kan si: Slik kan det gå! Forherdelsen var her et faktum. Det ble aldri noe virkelig oppgjør med egen synd hos Judas. Han fortsatte å praktisere dette som var en særlig svakhet hos ham, nemlig pengekjærhet. Han kjælte for den tendensen, og det kom aldri til noe reelt oppgjør, når det gjaldt dette.
   Det er som når mennesker – det skulle vel ikke være du eller jeg? – står der og bekjenner oss offentlig som syndere, alvorlig trengende til Guds nåde, samtidig som vi kjæler for og praktiserer ett eller mer, som åpenbart er synd ifølge Guds ord. Uten å noen sinne å verken erkjenne eller bekjenne hva dette virkelig er.
   Her i Judas’ tilfelle var det jo ikke snakk om å falle for denne fristelse nå og da, men han levde i, og praktiserte denne synd – «han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den,» kan vi lese i Joh. 12,6.
   Han kom aldri til Jesus med denne synd – derfor fikk han også beholde den inntil den fikk total makt over ham. Det står i den forbindelse vi har stanset for her i teksten at,
Satan fór inn i Judas. (Luk. 22,3). Judas holdt døren åpen for djevelen ved dette bedraget han levde i, og det endte med at Satan inntok ham helt. Hør dette: Da fór Satan inn i Judas! Inn i! Synden er en alvorlig ting. Den kan lede oss alle dit hen. Det er ikke for ingenting at Jesus har lært oss å be: «Frels oss fra det onde!» Det vil i virkeligheten si – fra den onde!

   Han var en tyv, leser vi om Judas – men det var faktisk ikke det som var problemet. Jesus tar imot slike uten å anklage dem for noe som helst, for den tyv eller annen synder som kommer til Jesus, han kommer nettopp fordi loven allerede har dømt ham. Problemet hos Judas var, at han aldri tok denne lovens dom innover seg, og derfor fortsatte han bare i denne synd, fremfor å ta sin tilflukt til Jesus.
   Er det noen her som huser pengekjærhet, uten at det noen sinne har fått deg inn til Jesus i en sann erkjennelse av, hvilken alvorlig synd det er? Det var den synd som forårsaket Judas’ evige ulykke.
   Det er ikke synden som fører et menneske i fortapelse, men at det menneske ikke erkjenner det som synd, og derfor heller ikke søker nåde for det, der det er nåde å få – og heller ikke har noe virkelig ønske om å bli løst fra den synd det måtte være tale om.
   På grunn av det dyrebare blod som rant på Golgata kors, kan ingen synd lenger føre noe menneske i fortapelse, uten den synd at en ikke tror evangeliet til omvendelse. Det farlige ved synd er at den driver deg bort fra Jesus. Den driver deg til å lage din egen form for nåde, din egen form for kristendom – det vil i virkeligheten si, din egen religion. Men det er ikke lenger kristendom, og derfor heller ikke frelse. Kristendom er å komme til Jesus nettopp med sin synd.
   Her må vi ta til oss lærdom – for ikke å si: skrekken av Judas’ eksempel. «Da han hadde fått brødstykket, gikk han straks ut.» Og så kommer dette talende: «Men det var natt.» (.v30). Ja, det var natt ute, men det var også virkelig natt i Judas’ hjerte. Der hadde nå Satan tatt bolig i det tempel som var tiltenkt Den Hellige Ånd. Det er nemlig det menneskehjertet er skapt til. Til å være et tempel for Den Hellige Ånd! Det vil si, et tempel for den treenige Gud! Det står om Antikrist, dyret, som skal stige frem i den siste tid, at han skal sette seg nettopp i Guds tempel. Forstå det den som kan – men vi får en pekepinn i det vi leser i Åp. 13,3: «Og all jorden undret seg og fulgte etter dyret.» De gav ham rom. De åpnet seg for denne åndsmakt for egen vinnings skyld. De så det som lønnsomt å følge ham.

   «Mine barn! Ennå en liten stund, er jeg hos dere. Dere skal lete etter meg, og som jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme.» (v.33).
   Dette at de ikke kunne komme dit Jesus nå gikk, det var en foreløpig sak. I Joh. 13,36, kan vi lese en samtale mellom Jesus og Peter: «Simon Peter sier til ham: Herre, hvor går du hen? Jesus svarte ham: Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg senere.»

E.K.

   Ja, takk Gud! Senere, når Peters sak var gjort opp innfor Gud, ved det blod som på korset rant. Og hør du! Det er samme sak for deg: Ved det blod som på korset rant! Han gikk foran deg og banet vei for deg helt inn i helligdommen, så sant det er dette du tar din tilflukt til og ikke noe annet!
   Han ville være alene om det som hadde med din frelse å gjøre – ikke minst fordi Han jo visste, at det var enste mulighet for at du kunne bli frelst i det hele.

   Men Guds ord taler til oss om syndens vei, og de konsekvenser det kan få. Skikk deg ikke lik med verden du som har tenkt deg til himmelen. Det betyr fremfor alt å ha en rett erkjennelse av de ting som er av verden – det forgjengelige altså – og den totale mangel på evne til å tilfredsstille dine egentlige behov. Og hva er ditt egentlige behov? Jo, det er fremfor alt syndenes forlatelse – for det er menneskets synd som skiller det fra Gud som er livets kilde. Så er det Luther som skriver om det: Der hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet! Det er hva vi er foruten av naturen – liv og salighet. Det er også hva Jesu var her og vant oss! Og ved dette er både Faderen og Sønnen herliggjort! Og du og jeg som har fått ta vår tilflukt til dette Guds verk – helliggjort! Å leve i denne sannhet – frelsen er hel og fullstendig i Jesus Kristus, Guds Sønn, det helliggjør oss – ja, det er det eneste som helliggjør oss!
   Kom til Jesus med din synd! Det er ikke alltid så enkelt som det høres ut som det, vet du. Det kan jo være noe du gjerne vil beholde. Men Jesus forkaster ingen.

   Hørte nylig en historie jeg vil ta med til slutt her: Det var en ung mann som reiste sammen med en eldre svensk forkynner. Ved et tilfelle hadde de en alkoholiker og stoffmisbruker med seg i bilen. Han hadde gitt seg over til Gud tidligere, men nå hadde han sprekke, gjort innbrudd for å tak i penger til stoff osv. Og der satt han i bilen og gråt: Jeg må bli frelst, jeg må bli frelst! Er ikke du frelst da? spurte forkynneren. Eh, nei, jeg er vel ikke det!? Har du forkastet Jesus da? Nei, det hadde han jo ikke. Det var ikke noe han ønsket mer enn å høre Ham til. Ja men, da har jo ikke Jesus forkastet deg heller, sa forkynneren. Du må jo gjøre opp med samfunnet, men når det gjelder ditt forhold til Gud, så har Jesus gjort opp.
   Det er sjelesorg som Guds Ånd vedstår seg og sanksjonerer.
   Jeg trenger den samme nåde jeg som deg, sa forkynneren videre, for i går baktalte jeg, og Gud gjør ikke forskjell på synd.
   Men hør du som er her nå – for nå siterer jeg bare Guds eget ord: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.» (Klag. 3,22-23).
   Det er ikke din fortjeneste at det ikke er forbi med deg. Det er ikke fordi du har vært så god og så rett – men det skyldes ene og alene Guds miskunnhet. Og Han som viser deg miskunn, om Ham vitner profeten her: «Din trofasthet er stor!» Han så det profeten. Du må vel undre deg over en som kan tilgi sytti ganger sju den samme dag, du også? Da, når dette går opp for deg, da kan vel du også si som profeten: «Din trofasthet er stor!» Det ligger en undring i profetens utsagn her: «Din trofasthet er stor!»

   Og så dette: «Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen.»
   Ny hver morgen! Ny! Altså hver morgen du slår opp øynene i denne verden, kan du glemme det som skjedde dagen før. Det starter på nytt hele tiden i Guds rike. Der er ingen fortid – der er bare nåtid!

   Og så kommer da dette – som vi ikke kan hoppe lett og glatt over: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» (v.34-35).
   Hvor skal denne kjærligheten oppstå? Eller vi kan spørre: Hvor kan denne kjærligheten oppstå? Kun ved korsets fot hos Jesus – der vi står skyldige for Gud med en lukket munn, hva vår egen person angår, og får alt av nåde!