Så høyt har Gud elsket verden

Joh 3:11 - 16

   11. Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. 12. Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske? 13. Og ingen er steget opp til himmelen uten Han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen. 14. Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, 15. for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv. 16. For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
 

   Det sies ut fra denne teksten - og da først og fremst det 16 vers, nettopp: Så høyt har Gud elsket verden! Så høyt! Som om høyden i Guds kjærlighet kan forstås av oss, ut fra noe som vises oss. I dette tilfelle Jesus korsfestet! Ja, vi ser i det at Gud må elske oss høyt, men hvor høyt? Guds kjærlighet og nåde beskrives ellers i Skriften nettopp som noe umålelig. Så høy som himmelen er over jorden. (Sal 103:11). Så langt som øst er fra vest. (Sal 103:12). En evig kjærlighet. (Jer 31:3). Og lignende uttrykk.
   Det vi leser i det 16 verset her sikter nok heller til - slik har Gud elsket verden. På denne måte har Han åpenbart sin kjærlighet til oss mennesker. Som vi leser det i 1 Joh 4:9-10: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
   Men uansett hvordan du oppfatter dette, så er det om å gjøre at du får øye på selve hovedsaken her: Gud elsker verden! Gud elsker mennesket! Gud elsker deg! Og dette åpenbares altså fremfor alt i dette, at Han gav sin enbårne Sønn. Han sparte ikke Ham, når det gjaldt det nødvendige offer for din synd.
   Og det er jo det som er det forunderlige her, at Jesus ble ofret for syndens skyld. Altså ikke fordi du var god, eller verdifull eller noe lignende, som vi kan høre så flust av i vår åndelig mørke tid, men for din synds skyld. I Rom 5:7-8, skriver apostelen til menigheten: «For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men -» her kommer altså en helt annen forklaring enn hva vi naturlig kunne tenke oss «- Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.»
   Dette må du få lagt deg på hjerte og sinne - ellers kommer du aldri ut av trellekåret. Du kan ikke slite disse åndelige trellebånd, forstår du. Du kan ikke sette din samvittighet i frihet, ved noen anstrengelse fra din side. Det kan bare skje ved at du hører Guds ord i sannhet. Og hvordan lyder det i denne sammenheng?: Han døde for deg mens du ennå var synder! Og ved det samme Han kjøpte deg fri - nemlig sitt blod - bevarer Han deg i sitt samfunn livet ut. For du vil aldri kunne bli noe annet enn en synder frelst av nåde, så lenge du befinner deg her på jord.

   Hva skal du si, når du etter 30, 40 eller 50 år som kristen, ser at det samme onde fremdeles bor i deg? Hva om du hadde dødd i mellomtiden - hadde du gått tapt da? Det viser seg jo at du ikke er helt fri synden ennå. Må Han ikke si til oss i dag, som Han sa til sine samtidige: «Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?» (v.12).
   Er vi ikke nettopp så altfor like dem? Å jo, dessverre er vi nok det, når det kommer til stykket. Men hør nå hva Han sier her, så kanskje du tar en pause i klatringen din iallfall: «Og ingen er steget opp til himmelen uten Han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.» (v.13). Ingen, hører du. Absolutt ingen, uten Ham som allerede er i himmelen, og altså hører himmelen til - Jesus, Menneskesønnen. Så hvorfor i det hele tatt tenke den fåfengte tanke, at du på noen måte kunne løfte deg opp dit? Om ikke helt opp, så iallfall noen hakk da? Kanskje du og Jesus kunne møtes på halvveien?
   Å nei du, hør hva Ordet forkynner om det: «En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød. - en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. Neste dag tok han frem to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.» (Luk 10:30-35).

E.K.

   Skamslått og hjelpeløs, liggende i ørkenen. Han var fortapt! Det kunne bare ende på én måte - om da ikke noen grep inn. Han hadde altså ikke det i seg som skulle til for å berge seg selv. Slik har djevelen etterlatt seg hvert eneste menneske på denne jord - med en sjel som er fremmed for Gud, og helt og holdent ute av stand til å løfte seg opp dit det falt fra.
   Men hør nå! Det kom en «samaritan» forbi. En som ser deg, der du ligger hjelpeløs. Og hva leste vi om Ham? Han «fikk inderlig medynk med ham.» Ikke bare medynk, som om ikke det var mye - men inderlig medynk!
   Kanskje du sier: Men jeg er da ikke så hjelpeløs! Jeg har vanskelig for å se meg selv liggende på denne måten. Jeg er høyst oppegående - dyktig på skolen, dyktig i faget, og jeg mestrer livet, så sant jeg ikke er direkte syk iallfall. Ja, men da taler vi fremdeles om de jordiske ting. Men hvordan går det, når du skal begi deg på himmelveien? Går det like greit? Bare det å forstå hvor veien går. Elske Herren din Gud av hele ditt, hele din sjel og all din hu. Elske Herren høyere enn alle dine lyster og begjæringer. Være lydig inntil døden - ja, døden på et kors om så skulle være. Og da ikke på grunn av viljestyrke, men fordi du elsker Gud. Det var slik Jesus var som menneske. Det var altså ikke grunnet på vilje til å gjøre noe som egentlig bød Ham imot, men et offer Han villig brakte fordi Han elsket Gud! Han kjente Ham! Dette viser hvor fremmede vi egentlig er for Ham. Og da hører du kanskje Jesu ord tydeligere: «Og ingen er steget opp til himmelen uten Han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.»
   La nå loven være så streng for deg som den i virkeligheten er, sier Rosenius - eller iallfall noe lignende - så gir du snarere opp den veien, og Herren kan føre deg inn på den vei som til himlen bær'

   «Menneskesønnen, som er i himmelen.» Er ikke det et underlig utsagn av en som beviselig befinner seg på jord, i det øyeblikk Han uttaler det? Men det åpenbarer for de troende, hvem Jesus er - Han er Gud kommet i kjød! Han som fyller alt, Han var på samme tid i himmel og på jord. Derfor kunne Han svare på Natanaels spørsmål: «Hvor kjenner du meg fra?» «Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg.» (Joh 1:48). Nå - ser Han deg!
   Nå taler vi om de himmelske ting.

   «Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv.» (v.14-15).
   Og likesom! Altså, på samme måte! Det vil ha samme virkning, samme utfall! Den som ser på det blir i live. Både får livet ved det - og ikke minst: blir i live ved det! For at hver den som tror på Ham - for at hver den som tar sin tilflukt til det som blir ham åpenbart der - skal ha evig liv! Altså, ikke at du får alt på rette plass i livet ditt, men at du får se livet ditt så mangelfullt og syndig i denne sammenheng, at Menneskesønnen opphøyd på korset blir ditt eneste håp.
   Hvis du nå sier: Ja men, da kan jeg jo bare leve et slurvete liv, i synd og lyst, for det er jo ikke ved det jeg skal bli frelst allikevel - da vil jeg si: Det er virkelig en syndig tanke! Jeg forstår ikke hvorfor dette - at Guds egen Sønn gav seg selv for dine synder - skulle få deg til å leve et liv i åpenbar synd mot Ham! Det viser i tilfelle at ditt rettskafne liv bare er hykleri. Noe du gjør for å oppnå lønn, eller unngå straff.
   Nei, tro, det er å komme til Jesus med sine synder. For det er slik Han har åpenbart seg i verden - som syndebærer, syndesoner. Og så håper jeg du kan si med meg i kveld: Min syndebærer! Min syndesoner! Min Herre og min Gud, ved hvem jeg har vunnet det evige liv! Takk Gud i all evighet!