4 søndag i åpenbaringstiden

   «Og da Han gikk videre, så Han en mann som var født blind.» (v.1).
   Dette stanset meg først av alt i denne teksten denne gang. Han så - Han som virkelig ser - en mann som var født blind.
   Hva ser Han - Han som virkelig ser - når Han ser på deg? I stedet for å svare direkte på det spørsmålet, kan du forsøke å se på denne teksten under spørsmålet: Var han den eneste her som var født blind? Ja, han var nok den eneste som var født legemlig blind, men her åpenbares også en langt mer alvorlig blindhet, representert ved folkets ledere og veiledere. Og vi ser også hvordan disiplene hadde del i denne blindhet.
   Disiplene stiller Jesus et spørsmål i forbindelse med denne blindfødte mannen, og i dette spørsmålet gir de utrykk for det som var den alminnelige lære i Israel på den tiden: «Rabbi, hvem har syndet han eller hans foreldre, siden han ble født blind?» (v.2).
   Dette hadde de fra sine (folkets) veiledere. Dette var alvorlig i den forstand at de syke og elendige ble pålagt en umenneskelig tung bør. I tillegg til sin sykdom og den nød den forårsaket i seg selv, måtte de også bære den byrde at de på en spesiell måte var gjenstand for Guds mishag. Vi kan se eksempler på lignende ting i dag. Du har bare deg selv å takke for at du er syk - det er fordi du ikke har tro nok, og derfor heller ikke har den nødvendige gunst hos Gud for eksempel. Det er mange avskygninger av denne tanke, men det ender alltid opp med skyld hos deg selv.
   Det var alvorlig, men enda mer alvorlig var det at det ikke stemte med Guds ord, og fikk altså den konsekvens at de elendige ikke kom til Gud. Fordi Han ikke var malt ut for dem slik som Han virkelig var - men altså med gale trekk. Dermed skjedde det som Jesus sier: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» (Matt 15:14).
   Israels åndelige veiledere befant seg i grøften - det vil si, at de var uten Guds ords lys - og de ledet følgelig også derfor andre i grøften. I denne samme grøften befant den blindfødte seg - og i denne grøften befant disiplene seg. Enn du?
   På grunn av den medfødte blindhet, heter det om Jesus da Han skulle trede inn i denne verden at «det sanne lys som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.» (Joh 1:9). Og Jesus kalles da også så mange steder for lyset - og sannheten. Og når Paulus sendes ut som en Herrens apostel til hedningene - til oss - så heter det: «Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene som jeg sender deg til, for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra osv.» (Apg 26:17-18). Åpne deres øyne! De var altså fra naturen av tillukket! Med andre ord, de var blinde. - Vi var blinde.

Denne som Jesus her sto overfor, han var dobbelt blind - både legemlig og åndelig - og Jesus leger ham for begge deler, som vi skal se.
Men først: Ved hva skulle Paulus åpne hedningenes øyne, så de vendte om til Herren? Hadde Paulus denne makt i seg selv? Nei, - hør blant annet hva han ber menigheten om et sted: «Be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet.» (Ef 6:19). Et annet sted sier han: «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner.» (Rom 10:8). Og så, klarere enn noen gang: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17). Og når hedningen Kornelius får svar på sine bønner, da får han høre fra engelen, at han skal sende bud på Peter, som «skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus.» (Apg 11:14). Lignende kan du les om igjen og igjen i Skriften.

Det er noe som går igjen her hører du - det er tale om et ord. Det var altså et bestemt ord som skulle åpne våre øyne, og frelse oss. Vi lever gjerne som om vi skulle gjøre det selv. Men hør det igjen: Du skal bli frelst - og siden bevart ved - et ord!
Det står skrevet mange steder i Skriften hva dette er for et ord og vi skal stanse for et: Det er da Peter som skriver om det: «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir. --- Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet.» (1 Pet 1:23 og 25).

Dette er noe veldig - noe som vi langt fra fatter - og derfor er det også så ofte foraktet midt i menigheten. Men hør om dette Ordet: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.» (Joh 1:1-2).

For det første altså, er dette ordet, dypest sett, ikke ordet om Gud - som vi gjerne tenker om det - men det er Gud.
Og for det annet - som vi ser - dette ordet og denne Gud, er Jesus! Så den som tar imot Ordet - evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn, vår frelser - han har tatt imot Gud. Han har åpnede øyne så han ser.

Fariseerne og de skriftlærde blant annet, trodde og mente at de hadde fått synet ved egen granskning. Hvor alvorlig dette er, forstår vi av det Jesus sier et sted: «Var dere blinde, da hadde dere ikke synd. Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige.» (Joh 9:41). Er det nå noen som har lyst til å si: Vi ser!
Du ser, disse mente seg å være seende uten Åndens vitnesbyrd om Jesus.

   Og så til teksten vår direkte: «Da Han hadde sagt dette, spyttet Han på jorden, laget en deig av spyttet og smurte deigen på øynene hans. Og Han sa til ham: Gå og vask deg i dammen Siloa! - det betyr: utsendt. Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende.» (v.6-7). Det betyr: utsendt! - leste vi. Det er uten tvil et vitnesbyrd om den Herre Jesus selv - Han den utsendte. Ser du vitnesbyrdet her? Du ser at Jesus gjorde forarbeidet - ikke han selv - og så vasket han seg i «utsendt» og ble seende. Det var den legemlige helbredelse.
   Senere ser vi den åndelige helbredelse, og den skjer ved nøyaktig samme middel: «Da Han hadde funnet ham, sa Han: Tror du på Guds Sønn? Mannen svarte: Hvem er Han, Herre, så jeg kan tro på Ham? (Fremdeles åndelig blind!) Jesus sa til ham: Du har sett Ham. Han som taler med deg, Han er det. Han sa: Jeg tror, Herre! Og han falt ned for Ham i tilbedelse.» (v.35b-38).
   «Du har sett Ham. Han som taler med deg, Han er det.» (v.37). Til deg kan det sies: «Du har hørt Ham, Han som taler til deg i Ordet, Han er det!» Jesus åpenbarte seg altså for denne mannen, - og ved det er han legt. Middelet er altså i begge tilfelle det samme: Jesus selv!

Det viktigste for de troende - det er ikke samværet dem imellom i seg selv - som en ofte kan få inntrykk av i dag - selv om det er viktig nok, men det er samlingen om Guds ord. - Forkynnelsen - der den er rett og sann - og ikke minst - båret frem av Guds Ånd.
Kirken og menigheten er ikke noe i seg selv. Har ingen autoritet, slik som en ofte kan få inntrykk av når du hører det sies så ofte: Kirken mener det, - og kirken synes så osv. Menigheten har bare autoritet i kraft av Ordet - det vil si, Jesus selv. Men hvor mange bryr seg om det i dag? Hvor mange går til kirke og bedehus med lengt etter å møte Jesus i ordet?

Han sier noe veldig velsignet, og noe veldig alvorlig, Jesus, som vi skal nevne til slutt her. Først: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham.» (v.3). Guds gjerninger er altså fremfor alt dette, å ta seg av, gjøre godt imot, og vise miskunn overfor de elendige. Det burde de tenke på alle disse som reiser omkring og pisker på folk, for at organisasjonen skal få den støtte den trenger for eksempel. Det føder så visst ikke frigjorte Guds barn, men bare treller - og det er det vel dessverre nok av allerede.
Og det alvorlige: «Jeg må gjøre Hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide.» (v.4). Jesus forutsier her en natt da ingen - heller ikke Han selv - kan arbeide. Det vil si, at mørket blir så mørkt at det ikke lenger lar seg opplyse. Noas dager og Sodomas dager er beskrevet som slike tider og situasjoner. De kunne bare utslettes, for det var umulig at de kunne bli frelst.

Du som nå leser dette og opplever deg elendig - som ikke synes du strekker til som kristen - som mener du er blind i deg selv og derfor ser så lite - om noe. Nettopp du skal høre Herrens ord: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham.» (v.3). Det er på deg Han vil åpenbare sine gjerninger, og gjøre deg lykkelig - ja salig, for tid og evighet. Til det ble Han nemlig utsendt!