«Rabbi - hvor er ditt herberge?» (v.38b). Herre, hvor bor du? Hvor er du å finne? Hvor kan vi finne deg? Dette er spørsmål som formes ut av et menneskes ønske om å være der hvor Jesus er. Det vil si, ønske om å være sammen med Ham - og at Han skal være sammen med meg.
   Denne dragningen mot Jesus - det er jo Guds kall i et menneske. Ikke dragning mot kristendommen, mot kirken, mot den religiøse utfoldelsen, mot nådegaver og forunderlige mirakler eller hva annet du kunne komme på som har med det åndelige å gjøre, men dragningen mot Jesus. Det er Guds kall! Alt det andre er det vår iboende religiøsitet som drar oss imot. Mennesket danner seg alltid en religion enten den er ateistisk eller knyttet an til én eller flere guddommer, men det er alt av mennesket selv. Mennesket er uhelbredelig religiøst, som det er sagt.
   Her møter Guds ord oss som en hammer som knuser berg: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser.» (Jes 43:11). Og i Apg 4:12: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» Ikke noe annet navn enn Jesus! Frelse er ikke noe som har opphav i mennesket selv, men kommer til oss og gis oss utenfra. Derfor sier også Herren til sitt folk: «Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den!» (Sal 81:11). Med andre ord - motta det jeg gir deg! Frelsen er i det Han har gitt deg - ikke i deg!

   Men kan vi snakke om ateistisk religion? Ja visst! Ateismen har nøyaktig samme utspring som all religion - eller vi kan si all annen religion - i denne verden. Men lik all annen religion, mener den jo at dens doktriner er bedre og mer sanne enn andres.
   Men min kristne tro, det er noe jeg har fått! Du har fått se, ikke sant? Derfor, uttrykk som «jeg bestemte meg,» «jeg tok et standpunkt for Jesus,» «jeg bøyde meg,» «jeg omvendte meg» og lignende - de burde vært bannlyst iblant oss som fullverdige vitnesbyrd. For det er ikke kristne vitnesbyrd! Nå taler jeg om tilfeller hvor dette sees på som deres grunn til frelse - i noen tilfelle kan jo dette bare være uheldige talemåter, som har sin grunn i at det ikke er gjennomtenkt. Men dette er altså religiøsitet! Dette som peker hen til hva mennesket selv har gjort!

   La oss se på det i lys av den teksten vi har for oss nå. Eller rettere sagt: La oss se på det lyset som skinner i denne teksten. Når du leser om disse to disiplene her, så kan du jo si at de bestemte seg for å følge etter Jesus. Det er hva det ytre øye ser - men det er altfor grunt. Det var ikke disse disiplene som bestemte seg for å følge Jesus, men de var bestemt til å følge Jesus!
   Vi skal se på det ut fra Ordet. I Joh 15:16, sier Jesus til dem - og da åpenbarer Han noe verken de eller vi uten videre er klar over: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» Og til og med følgene av Herrens utvelgelse ligger i Herrens hånd, som vi ser av det Han sier videre: «- og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber Ham om i mitt navn.»
   I Joh 6:44-45, hører vi Jesus si: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag. Det står skrevet hos profetene: Og de skal alle være lært av Gud. - Hver den som hører av Faderen og lærer, kommer til meg.»
   Når du ser det ut fra slike ord av Jesus, da skjønner du at det allerede lå ferdig i disse disiplene - de var lært av Faderen, de var kalt av Ham, nå manglet det bare at noen pekte på Jesus for dem. Det er jo også dette Jesus vitner om dem i det som kalles Jesu yppersteprestelige bønn, i Joh 17 - vi skal lese noen vers derfra: «- likesom du har gitt Ham makt over alt kjød, for at Han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt Ham.» Hører du? «- alle dem som du har gitt Ham.» Et menneske har altså ikke ut fra noe i seg selv valgt Jesus - for der bor det i følge apostelen Paulus intet godt (Rom 7:18) - men mennesket er av Faderen gitt til Jesus! Så leser vi videre: «Jeg har åpenbaret ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord.» Holdt ditt ord - med andre ord: Trodd ditt ord - som vi ser når vi lesere videre i Jesu bønn: «Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg. For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg.» (Joh 17:2; 6-8).

   Se nå her hvordan disse ble kristne mennesker; «For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem.» De ble frelst ved at et Ord ble gitt dem! Det er dette apostelen Jakob vitner i sitt brev: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord.» (Jak 1:18).

   Det var en dragning mot frelseren i disse disiplene, før Jesus kom forbi. Nå kunne Johannes bare på Ham, og si: Der er Han dere venter på! Skriften er full av vitnesbyrd om dem som venter på Herren. Disse disiplene hørte til dem. Vi leser om Simeon i templet, der han løfter Jesusbarnet i sine armer og priser Gud for frelsen i Ham - om Ham heter det at Han ventet på Israels trøst. (Luk 2:25). Nå så hans øyne Ham! Tror du Simeon siden talte om at han hadde bestemt seg for noe som helst? Nei, han var opptatt av en eneste ting i denne sammenheng, den frelse Gud hadde gitt ham uforskyldt i Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds lam.

   Vi finner også en god illustrasjon på hvordan dette går til i teksten vår. Jesus møter Natanael. Først møter Natanael et kall og et vitnesbyrd fra et menneske, Filip: «Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, Ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret.» (v.45). Ut fra dette bestemmer Natanael seg - til tross for at han hadde sine sterke tvil - å følge Filip for å se denne personen: Så langt er det Natanael som i godvilje tar sine beslutninger i forhold til Jesus. Men så skjer det noe! Før Natanael får sagt noe som helst, sier Jesus om ham: «Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i.» Det vil si - han var en av disse Herren hadde rørt ved gjennom sitt ord, Han var av dem som ventet på Israels trøst! Så spør han - sikkert i forundring: «Hvor kjenner du meg fra?» Og da skal vi legge merke til hva som skjer! «Jesus svarte og sa til ham: Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg. Natanael svarte Ham: Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge!» (v.47-49).
   Jeg sa at vi skulle legge merke til hva som skjedde her. Hva var det da som skjedde? Jo, Jesus åpenbarte seg for ham! Jesus åpenbarte for ham hvem Han var, gjennom det Han forkynte ham.
   Det er jo ganske opplagt at Natanael hadde vært i bønn der under fikentreet, hvor Jesus så ham.

   Har du virkelig stanset for det at Jesus også ser deg når du ber? Ikke fromme fariseerbønner, men der du ligger for Ham med alt ditt. Der du bare må sende opp et sukk. Der er Han! Han ser deg! Hvor ofte skjer ikke dette med en troende i hverdagen - dette sukket som stiger opp likesom fra dypet i deg.

   Men det er noe vi skal merke oss her: Natanael - selv om han åpenbart hadde sine tvil om denne Jesus, som kom fra det foraktede Galilea - så hadde han nok en viss tillit til Filip, og derfor bestemte han seg for å se nærmere på dette.
   Det betyr noe i denne sammenheng, hva slags inntrykk folk har av deg som kristen. Er du en de opplever som pålitelig? Er du en som bryr deg om folk? Dette har en viss betydning!
   Men nå er det jo ikke noe du kan gjøre for å forandre deg selv. Det blir jo bare skuespill, hykleri. Men kanskje du har noe å tale med Herren om her? For så sant du er en kristen, er du et vitne! En kan ikke være en kristen i verden, uten å være et vitne! Det er du enten du vil det eller ikke. Det er mange blikk som er rettet mot deg! Mange flere enn du er klar over.
   Det var en som sa til Herren: «Er jeg min brors vokter?» (1 Mos 4:9). Vet du hvem det var? Ja, det vet du vel. Det var Kain! Morderen! Ingen kom til Kain for å spørre etter Herrens vei, for det var så åpenbart at han ikke selv vandret på den, men hadde bosatt seg i landet Nod, borte fra Guds nærhet.
   Her er ikke tale om hvor mye du vet om kristelige ting - men lever du nær Jesus fordi du ikke ser noen annen redning. Dette siste vil forme sinnet ditt, så du blir stadig mer lik Ham idet Han vinner skikkelse i deg, som Skriften kaller det. Det første vil bare forsteine deg i det gamle menneske.

   Jesus gjør deg til en kristen, til en frelst sjel, til en Guds venn, ved at Han åpenbarer seg for deg! Det er så mye forkynnelse som vender blikket mot deg, hvordan du skal være, og overlater det til deg å oppnå det ad lovens vei. Nei, frelsen ligger i å se hvem Jesus er! Derfor er det Han som må bli forkynt, igjen og igjen! Du er fullkommen for Gud i det øyeblikk du ser Ham - eller for å bruke ord vi kan hende er mer vant til: Kommer til tro på Ham!

E.K.