Tilbake            
                                               3 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

 

 

En hjelper i nøden!

Mark 9:17-29

   17 En i folkemengden svarte Ham: Mester, jeg har ført til deg min sønn, som er besatt av en stum ånd. 18 Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til dine disipler at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det. 19 Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg! 20 De førte gutten til Ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet. 21 Og Han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av. 22 Ofte har den kastet ham i ild og i vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss. 23 Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror. 24 Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro! 25 Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet Han den urene ånd og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham! 26 Da skrek den høyt og slet hårdt i ham og fór ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død. 27 Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp. 28 Da han var kommet inn i hus, spurte Hans disipler Ham i enrom: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut? 29 Han sa til dem: Dette slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.

   «Dette slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.» (v.29). Jesus Den Høyestes Sønn og ett med Faderen, hadde selvsagt ikke noen vanskeligheter med å få denne onde og urene ånd til å adlyde – men vi må ikke av den grunn tenke smått om disse, for det er mektige ånder vi har med å gjøre her – det er falne engler, og noen er større og mektigere enn andre, på samme måte som det er blant oss mennesker. Denne var åpenbart blant de sterkere.
   Judas skriver i sitt brev om overmodige bekjennere: «De går i drømme, de gjør kjødet urent, de forakter herredømme og spotter høye åndemakter.» (Jud 1:8). De går i drømme! De er altså ikke åndelig våkne, og ser derfor ikke hva de har for seg. De er ute av stand til å vurdere rett både seg selv – sin egen litenhet og svake tro – og de makter de har å kjempe med. Ja, noen går omkring og faktisk er overbevist om at de har en stor tro! Ja, sannheten viser seg når de store bølgene kommer. Noe ydmykhet kan rett og slett lønne seg her, så blir kan hende prøvelsene lettere.
   Da var det mer sannhet i denne faren her. Hvem har ikke opplevd det når prøvelsene har blitt tunge, at en må rope ut slik som han gjør her. En stoler ikke på sin egen tro eller noe ved seg selv da, men henvender seg alene til Ham som kan hjelpe en ut. Også godt plantede kristne kan oppleve dette!
   Vi vanlige dødelige har mer enn nok med de ting som er i verden, egne problemer og tilbøyeligheter, mellommenneskelige forhold osv., som bringer frem mangt et sukk til Herren, mens disse forskrudde åndskjempene ikke har nok med det, men gir seg i kast med disse åndskrefter.
   Du ser her at disiplene ikke var ikke i stand til det. Denne ånd var for sterk. Men dette vi leser om her står også du og jeg overfor. Det er ikke noe som bare var dengang. Nå er vi ikke nødvendigvis plaget av disse åndene slik som denne gutten og andre vi leser om i Skriften, men det som er farligere ved dem enn disse plagene er den forførende innflytelse de har. Det skal vi ikke gå innpå denne gang.

   Vi leser et eksempel på denne kamp i åndeverdenen, der engelen kommer til Daniel som en følge av hans ydmyke bønner – der vitner engelen for ham: «Perserrikets fyrste (en demon) stod imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia.» (Dan 10:13).
   Tre uker tok det ham å nå frem til Daniel med budskapet! Men noe vi absolutt bør merke oss i den forbindelse er hva engelen også meddeler Daniel: «Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet.» (Dan 10:12).
   Fra den første dag! Hørte du det? Det vil si, med det samme! Det kan vi også få ta med oss, om vi så synes å måtte vente lenge på svar.
   Se bare på hva som skjer her ifølge vår tekst – denne mannen var i nød for sin sønn, og i tillegg var også denne sønnen den som skulle trygge ham i hans alderdom, så nøden var mer omfattende enn hva det umiddelbart synes som. I tillegg var denne faren ikke en som kunne rope høyt om sin tro, men tvert imot måtte beklage sin vantro høylytt. (v.24). Iallfall var det slik han opplevde det selv.
    Slik opplever kan hende du det så ofte og – især når det er noe alvorlig som står på – denne underlige blanding av tro og vantro i deg, som får deg til å rope høyt til Jesus om hjelp.
   Du skal merke deg at det som gjør hele forskjellen her er ikke farens tro eller vantro, men Han som han roper til om hjelp – Han som er kommet til denne verden nettopp for syndere (Matt 9:13). Han hører ropet og griper inn.


E.K.

   Du skal vite det, min venn, at Han hører deg ikke fordi du har oppnådd en slik grad av fromhet, har en slik kvalitet eller kvantitet på troen eller hva annet du måtte komme på av eget gods, men fordi Han er slik Han er.
   Til oss må Han gjerne si – når sant skal sies – det samme som Han sier her: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere?» (v.19). Men la ikke det forferde deg, og skremme deg bort fra Ham, men kom tvert imot til Ham med det slik som det nå engang er. Jesus vil alltid ta imot en slik en, men rike, det vil si, de som har nok i seg selv, sender Han tomhendte bort! (Luk 1:53).

  
Ser du dette? Du behøver altså ikke bli rik på noe for å kunne komme til Ham, men tvert imot så fattig som du nå engang er! «Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp.» (v.27).
   Slik reiser Han også deg opp igjen og igjen, og det er ikke det at du stadig faller igjennom, og mislykkes som på en måte frustrerer Herren, som vi ser det her, men vår vantro! Det er jo åpenbart at Han er noe utav seg her, Jesus – bare hør: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere?» (v.19). Altså, alle de tegn jeg har gjort, alt det jeg har talt, alt dere har sett og hørt – likevel tror dere ikke!
   Vi har vel ikke mye å skryte av noen av oss her, kan jeg tenke meg!

   Skal vi si det på en moderne måte, slik vi tenker ut fra det velstandssamfunn vi lever i, så kan vi si at Jesus ordnet med alderspensjonen for denne mannen. Han sørget for at denne gutten ble det for sin far som han var tenkt å bli – det som var det vanlige på den tiden – den som skulle sørge for sine foreldre, når de ble så gamle og skrøpelige at de ikke kunne brødfø seg selv lenger.
   Jesus – eller Faderen, som Jesus selv sier, vet å sørge for oss, og en må si: Å, om jeg kunne hvile mer i den forvissning, men må mest rope: Jeg tror, hjelp min vantro!

   Ser du denne omsorgsfulle hjelper i nød, selv når vi frustrerer Ham ved vår vantro? - og vår største nød er at vi står som syndere innfor Den Hellige! Ser du Ham som har ordnet denne din største nød? Du må ikke se på korset – det blødende Guds Lam – og så ikke tro at det gjelder deg! Ja, også en slik en som deg! Kan hende føler du deg som Hans sykeste barn – ja, så syk at du tviler så ofte på om du er barn av det huset i det hele tatt – men Han forkaster deg ikke fordi du er syk og full av sår – men du forkaster Ham om du ikke tror Hans ord om nåde for syndere!
   Vi er ikke gode ifølge Skriften – det er en forferdelig løgn, vi elsker å tro – men vi er onde fra unnfangelsen av. Skulle Jesus derfor ha kommet for å frelse oss fordi vi var gode, ha med oss å gjøre fordi vi var gode, eller iallfall hadde oppnådd en særlig grad av forbedring, da var ingen av oss blitt frelst! Da var vi redningsløst fortapt! Alt håp var dermed ute!
   Sug det til deg nå, du som er i behov det - «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt.» Dette finner du sitert i tre av evangeliene» (Matt 9:12; Mark 2:17; Luk 5:31).
   Det var meningen at det skulle nå frem til nettopp deg!