Tilbake            
                                               3 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 


 

Kvinnen ved brønnen

Joh. 4, 4 - 26

   4. Han måtte da reise gjennom Samaria. 5. Han kom da til en by i Samaria som heter Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob gav sin sønn Josef. 6. Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og satt nå der ved brønnen. Det var omkring den sjette time. 7. Da kommer en kvinne fra Samaria for å dra opp vann. Jesus sier til henne: Gi meg å drikke!  8. Hans disipler var gått inn i byen for å kjøpe mat. 9. Den samaritanske kvinnen sier til Ham: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke? Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanere. 10. Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt Ham, og Han ville gi deg levende vann! 11. Kvinnen sier til Ham: Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vann fra? 12. Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og buskapen hans? 13. Jesus svarte og sa til henne: Hver den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. 15. Kvinnen sier til Ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann! 16. Han sier til henne: Gå og rop på din mann, og kom så hit. 17. Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann! 18. For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant. 19. Kvinnen sier til Ham: Herre, jeg ser at du er en profet! 20. Våre fedre tilbad på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en skal tilbe. 21. Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. 22. Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23. Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. 24. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.  25. Kvinnen sier til Ham: Jeg vet at Messias kommer - Han som kalles Kristus. Når Han kommer, skal Han forkynne oss alt. 26. Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg.
 

   Vi skal la de ord som åpner denne teksten få synke riktig dypt inn i oss: «Han måtte da reise gjennom Samaria» (v.4), og vite at det eneste som tvang Ham her, var dette at der i Samaria gikk en synder og sukket til Gud om fred. En utstøtt. En som for skammens skyld gikk til brønnen på det heteste av dagen, da hun regnet med at det ikke var noen andre der. Ingen misbilligende blikk, ingen skarpe kommentarer, ingen latter og spott.
   Jesus henne! Han som var kommet for å søke og frelse det som var fortapt. (Luk.19, 10).

   Her står Han overfor en fortapt som slett ikke hørte til «det gode lag» hva religion angikk heller - hun hørte til leiren av vranglærere (samaritanerne), og hun hørte virkelig til dem, ikke bare av barnefødsel, men hun sluttet seg også helt til hva de lærte. Det ser vi av hennes samtale med Jesus, hvor hun setter deres lære opp mot jødenes.
   Du ser, Jesus ser bare etter én ting - etter syndere som lar seg frelse. Ikke fordi du hører til i den rette sammenheng, men ene og alene fordi du er en hjelpeløs fortapt synder, som lar deg frelse.
   Du ser av hva Jesus forkynner i teksten her, at jødene virkelig hørte til i den rette sammenheng: «Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.» (v.22b).
   Det jødene gjennom profeter og budbærere, hadde fått forkynt, var sannhetens ord - Guds ord. Det var virkelig frelsesbudskapet de var overgitt. Likevel ser vi at Jesus fortsetter med å forkynne dette forunderlige - i denne sammenheng - at «den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.» (v.23a). Det viser at, selv om jødene hadde fått forkynt, og dermed kjente sannheten - og ved det altså sto i en rett sammenheng - var de ikke derfor nødvendigvis sanne tilbedere. Noe vi jo også senere ser av jødenes forkastelse av Ham som var - og er - frelsen fra jødene. (se v.22b). Han, og Han alene, er frelsen som kommer fra jødene.
   Jesus må nok si til mang en gudsdyrker også i dag: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg ...» (v.10).

   «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham,» profeterer Jesaja (Jes. 53,2) om Ham. Og da er det jo er ganske symptomatisk, det vi hører fra den samaritanske kvinne her: «Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vann fra? Du er vel ikke større enn vår far Jakob ...» (v.11). Hun så på Jesus, og så nettopp ingen skikkelse og ingen herlighet! Hun så en støvete ørkenvandrende jøde, som hadde måttet sette seg ved brønnen av tretthet. (v.6). Og spørsmålet ble: Hva skal du hjelpe meg med? Du trenger jo tvert imot hjelp av meg for å få opp vann for eksempel. Og når jeg ser på deg, ser jeg ikke noe annet du kan bidra med til mitt beste heller. Jesus var som kjent fattig.
   «Over alt herlig er det et dekke,» sier Skriften (Jes. 4,5), og det gjelder da i høyeste grad Jesus. At det var selve Guds herlighet som var kommet til henne, i denne støvete skikkelsen der ved brønnen - en som måtte gå igjennom Samaria for hennes skyld - det forsto hun selvsagt ikke. En som skulle bli hennes redning ut av hennes elendige og håpløse livssituasjon, og en som skulle bli henne til evig salighet, og i tillegg bruke nettopp henne - den elendigste av dem alle - til å bringe frelsesbudskapet inn i Samaria. Denne støvete skikkelsen hadde altså denne makt!
   Det var og er nettopp Jesu (Guds) vei dette, at hun ikke skulle kjenne og se dette ved å se på Jesu ytre skikkelse. Det var Ordet, sannhetens ord, som skulle overbevise henne innenfra. Det hun hørte skulle overbevise henne om, at hun sto overfor noe (en) særskilt. Noe vi da også ser skjer.

   Nettopp mangelen på denne forståelse og innsikt, er det som rir kristenheten også i dag, ser vi. Han fremstår for ringe! Han oppnår jo bare folks spott og forakt! Han blir ikke populær slik som Han står frem! Vi må hjelpe Ham! Vi må bidra med vårt! Vi må sette inn våre talenter! Da skal det nok bli mer greie på det.
   Men Jesaja profeterte allerede 700 år før Han fremsto, at «foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, slått av Gud og gjort elendig.» (Jes. 53,3).
   Det er altså slik Han skal være! Han har ikke bedt oss om å bli pyntet på. Sannheten er jo den, at vi bare bidrar til å skjule Ham ved det.
   Jesus åpenbares ikke ved store praktfulle katedraler. Nei, ikke ved noe av den «pynt» vi makter å henge opp - i hvilken form det enn har. Ved tro bygde den rettferdige Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, står det. (Hebr. 11,7).

   Kunne ikke Gud funnet på noe mer fornuftig og tiltrekkende enn en båt bygd langt oppe på land!
   Eller hva med en korsfestet mann!
   Han er den som kommer stille til din dør - i et ord - du som går og sukker, og bringer det samme budskap i dag: «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.» (v.14).
   Hele verden renner etter det ytre, «det store» - det er verdens vis - men Jesus vil åpenbare Gud for ditt hjerte, ved at Hans utsendte frelse kommer og banker nettopp på din dør, du som må erkjenne og bekjenne at du minst av alt har fortjent det, og at Hans frelse består i at Han steg ned i elendighet, og ble gjort nettopp elendig! Det er i denne Hans elendighet, din frelse ligger!
   Og du, for hvem dette er begynt å dages, hører du  hva Jesus sier om dette, det ord som du har mottatt om, og av Ham? Det synes ikke nødvendigvis så stort for deg ennå - og det er så visst ikke stort i verdens øyne - men du klynger deg til og henger ved dette «ordet om korset,» ordet om Kristi elendighet og lidelse, deg til gode, og Jesus sier da om dette at det «blir i deg en kilde med vann som veller frem til evig liv.» (v.14). Dette ordet om Ham, er altså ikke noe mindre, enn det levende vann i deg! Det evige liv!
   Derfor er det ikke å undres over, at djevelen vil ha deg bort, nettopp fra det. Til det kan han bruke all slags åndelighet, også åndelighet som har Jesu navn med seg - med seg, men ikke i seg!

   Det er Ordet om korset du trenger, min venn!
Ja, Ordet om korset igjen og igjen.

   Og da ikke slik som det så ofte tenkes og holdes frem - at det gjelder når du har det særlig vanskelig, er i anfektelse, har falt i en konkret, åpenbar synd og lignende, men alltid! Det er det som er deg til frelse i dine beste stunder, som i de verste! Alltid ved hva som skjedde ved Jesus - alltid ved Hans elendighet!
   Det som er gjenstand for verdens forakt, i dens egenrettferdige blindhet, er nettopp det den troende elsker og tilber over alt annet! Du er blitt en sann tilbeder! En som tilber i ånd og sannhet! Du kjenner den elendige Gud, av hjertet!

   Jesaja var en slik sann tilbeder - og hvordan han ble det kan du lese om i Jes. 6, hvor han møter Herren i lov og evangelium - derfor stanser ikke Jesaja ved den egenrettferdige verdens syn på Herrens tjener (Jesus), men går videre og åpenbarer hva som skjules under dekket: «Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.» (Jes. 53,4 - 6).
   Hører du Han banker? Her ser du årsaken til at Han satt der så trett og støvet ved brønnen i Samaria, denne dagen. Han var den som bar hennes synder, overtredelser, misgjerninger, piner og sykdommer, og dette måtte Han få fortalt henne.

   Jesus åpnet noe opp for den Guds herlighet, som også åpenbarte seg for Jesaja i templet, idet Han åpenbarte hennes synd. (v.16-19). Og du ser hvordan hun prøver å skjule seg i religionen, idet hun straks begynner å tale om deres gudsdyrkelse. (v.20). Men Jesus tar straks denne trøstegrunn fra henne, ved å peke på at dette er noe som forgår, og som altså ikke er noen frelsesgrunn i seg selv. Det vil si, at det kan ikke frelse henne fra hennes skyld! Og så forkynner Han henne det nye som kommer - det nye, som jo er fra begynnelsen av, men først nå skal bringes ut til høy og lav, jøde, hedning og samaritan.
   Og som du også ser så går Jesus denne «runden» med henne, før Han taler like ut om hvem Han er: «Jeg er det, jeg som taler med deg.» (v.26).

   Kan hende også du er en slik som skjuler deg i religionen? Særlig da, når din synd begynner å bli åpenbar. Måtte dette Jesu budskap til deg også formå å åpne dine øyne i dag, for hvor veien går, så du kunne tilbe Ham i ånd og sannhet, og si som disse samaritanene senere sa: «Nå har vi selv hørt, og vi vet at Han i sannhet er verdens frelser.» (samme kap. v.42).

   Tenk! en kilde med levende vann - Livets vann! Hvem vil ikke eie det? Å forkaste Jesus er galskap, men av verden sett på som visdom!


   Nåde Han deg forkynner,
Blodet Hans rann for deg
Då Han for dine synder
Vandra den tunge veg.

E.K.