Tilbake            
                                               3 søndag i advent

 

 

 

 

 


Frukt som svarer til omvendelsen  el. Johannes' og Jesu dåp

Luk. 3, 7 - 18

   7 Han sa da til folket som drog ut til ham for å bli døpt av ham: Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? 8 Bær da frukt som er omvendelsen verdig! Begynn ikke å si til dere selv: Vi har Abraham til far! For jeg sier dere: Gud kan vekke opp barn for Abraham av disse steinene. 9 Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. 10 Folket spurte ham og sa: Hva skal vi da gjøre? 11 Han svarte dem og sa: Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har. Og den som har mat, skal gjøre likeså. 12 Også noen tollere kom for å bli døpt, og de sa til ham: Mester, hva skal vi gjøre? 13 Han sa til dem: Krev ikke inn mer enn det dere har fått pålegg om! 14 Også noen soldater spurte ham og sa: Og vi, hva skal vi gjøre? Han sa til dem: Press ikke penger ut av noen med vold eller falske anklager, og la dere nøye med den lønnen dere har. 15 Folket gikk nå i forventning, og i sitt hjerte grunnet alle på om Johannes kanskje skulle være Messias. 16 Da svarte Johannes dem alle og sa: Jeg døper dere med vann, men han kommer som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse hans skorem. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. 17 Han har sin kasteskovl i hånden for å rense sin treskeplass og samle hveten i låven. Men agnene skal han brenne opp med uslokkelig ild. 18 Han gav også mange andre formaninger til folket, og forkynte evangeliet for dem.
 

   Her hører vi om dåp i og med vann på den ene side, og dåp i Den Hellige Ånd og ild på den annen. Men her er det satt opp som to forskjellige ting, selv om også dåpen i den nye pakt – Jesu dåp – skjer i og med vann. Det er altså ikke dette om det brukes vann som utgjør forskjellen, men hvem du døpes til.

   Det er altså forskjellen på Johannes’ dåp og Jesu dåp som kommer frem i det Johannes vitner her: «Jeg døper dere med vann, men Han kommer – Han som skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.» (v.16). Han var ennå ikke kommet, i den forstand at Han hadde trådt frem for Israel.

   Du ser av teksten her hva Johannes’ forkynnelse besto i – han forkynte loven og formaningene, som jo er samme sak. De kom til ham og spurte hva de i deres spesielle situasjon skulle legge vekt på å gjøre – folket i sin helhet, tollere, soldater. Hva skal vi gjøre? Loven dreier seg alltid om hva vi skal gjøre. Og han drev jo ikke gjøn med dem, Johannes. Dette skulle de legge vekt på. Og slik taler han ennå til oss som er her også i våre forskjellige situasjoner – og fremdeles heter det – ja, også i dag: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.» (v.9).

   Dette store alvoret hviler over hvert eneste menneske på denne jord. Det er en absolutt nødvendighet at du kommer i en situasjon hvor du bærer god frukt, ellers blir du altså hogd ned og kastet på ilden som vi leser det her. Det er jo ikke mulig å forstå dette på noen annen måte.

   Dermed hadde Johannes sådd lovens ord i dem, slik at når de neste gang gjorde noe lignende, falt Guds dom i deres eget hjerte. De visste jo dette fra før av, men nå ble budet levende for dem som Paulus skriver om sin egen erfaring i Rom. 7,9: «Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live.»

   Tenk denne nidkjære lovtrellen Paulus – som da het Saulus – hadde til da ikke opplevd at budet kom til ham på denne måten at det avslørte ham som en lovbryter. Det går altså ab å ha med selve loven å gjøre, bud og formaninger uten at det får tale ut til en og overbevise en om sannheten. Men så skjedde det at Guds Ånd begynte å kaste lovens lys inn i hans hjerte, og da hører vi klageropet: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom. 7,24).

   Det samme skjedde nå med disse menneskene som hadde vært tilhører til Johannes’ forkynnelse, og det førte dem så langt det var mulig – de gikk i Jordan idet de bekjente sine synder.

   Men hva så da? Det er jo ennå dem iblant oss som tenker at vi har frelse i bekjennelsen av synder. Men du skjønner, det måtte komme en og ta på seg ansvaret for de synder som der var bekjent i Jordans vann, ellers var det ingen gagn i, med tanke på gudsliv og evigheten iallfall.

   Det er som et amnesti som går ut det, vet du: Den forbryter som innen den og den tid melder seg frivillig, slipper straff for det han eller hun har forbrutt. Da kunne du umiddelbart tenke at det var frelse i å melde seg – men det ville jo ikke være det om det ikke satt en hersker der som var villig til å tilgi det som var forbrutt. Det er frelsens grunn! Ser du det?   Men på den annen side – den som ikke meldte seg i tide, for ham sto dommen ved lag.

E.K.

   Her har du forskjellen på Johannes’ dåp og vår dåp i Jesu navn. Det er altså ikke denne handlingen – dåpshandlingen – vi fokuserer på nå, men forskjellen på den gamle og den nye pakt, hva veien til frelse angår. Som vi leser om Johannes – han skulle rydde vei for Herren, og det gjorde han ved å sende lovens pil inn i folket. Når denne pilen hadde fått gjort sin gjerning som vi kan lese om i Rom. 3,19, «- at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.» De fikk ganske enkelt stort behov for noe å skjule seg i – behov for en frelser og forsoner. Da kunne Johannes gjøre det som vi også her i teksten kan se at han gjorde «-og forkynte evangeliet for dem.» (v.18b). Forkynte evangeliet! «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh. 1,29).

   Det er også Johannes’ forkynnelse! Men det er ikke en forkynnelse som skal drive folk i Jordans vann, for å bli i bildet, men det er en forkynnelse for dem som har vært der. For syndere! For de som har ondt! For de som har behov for lege og legedom! De får høre: «Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.» (Jes. 53,5). Hørte du det, du som måtte ha ondt på grunn av din iboende synd, som gir seg så mange utslag «-ved Hans sår har vi fått legedom.»

   Hør først: «Ved Hans sår!» Ikke noe annet altså! Hva har du fått ved Hans sår? Du har fått – ikke skal få – men har fått legedom. Har – det er altså noe som allerede er skjedd – og fått, det vil si at det er noe som ikke er gitt deg etter fortjeneste, men noe som er gitt deg uforskyldt. Uten grunn i deg! Nåde! Det er altså på grunn av de sår Han fikk – alene!

   Derfor må du også alltid få se hen til dem i alle slags situasjoner – om du så skulle ligge utslått for tusende gang på grunn av noen synd. Og ha i mente det vi sa om nødvendigheten av å bære god frukt, idet vi spør: Hvordan går det til, når det ikke skjer ved å piske på oss?

   Det åpenbarer Jesus i Joh. 15,3-5, idet Han forkynner dette salige budskapet: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» Ser du?

   Det er bare en redning fra denne øksen som ligger ved roten – det er tilflukten til Jesus Kristus, så nakne for egne gjerninger og fortjeneste som vi i virkeligheten er – for, kan vi lese i Rom. 5,6: «- mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.»