Han skal vokse, jeg skal avta

Joh 3:26 - 30

   26. Og de kom til Johannes og sa til ham: Rabbi, Han som var hos deg på den andre siden av Jordan, Han som du vitnet om, se, Han døper og alle kommer til Ham. 27. Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. 28, Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias! men: Jeg er utsendt foran Ham. 29. Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. 30. Han skal vokse, jeg skal avta.
 

   «En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe.» (Jes. 1,3). Og: «Selv storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme. Men mitt folk kjenner ikke Herrens lov.» (Jer. 8,7).
   Slik taler Herren gjennom sine to profeter her.
   Alle andre skapninger følger normalt de lover som er lagt ned i dem fra Skaperens hånd, selv om også de er dratt med i fallet og underlagt fallets konsekvenser (Rom. 8,19-22), men mennesket går sine egne veier. Kjenner ikke sin Herre og Hans lov. Og lærer det Hans lov å kjenne, reiser det seg straks i opprør - ja det står skrevet at det ikke er Guds lov lydig og heller ikke kan være det. (Rom. 8,7).
   Det vil si at det naturlig ikke er Guds lov lydig, og om de lærer Hans lov å kjenne og så går inn for å være den lydig, viser det seg at det heller ikke kan, om det aldri så mye vil.

   Heller ikke Johannes kunne bli frelst for sin lovlydighets skyld, selv om han av Jesus omtales som den største født av kvinner (Mt. 11,11), men måtte som alle oss andre få høre evangeliet som forkynnes for fattige. (Mt. 11,5).

   Men vi merker allikevel en annen ånd i Johannes, enn den det klages over gjennom profetene. En ånd som kjenner sin Herre, sin eier, sin Herres krybbe og lov, og ikke minst, som vi ser, sin tid. Han kjente den oppgave han var tildelt, og gikk ikke utenom eller ut over den. Han var av den Ånd som peker bort fra seg selv og herliggjør Jesus. (Joh. 16,14). Når hans gjerning var utført var han villig til å tre tilbake og la Jesus, Han som han var utsendt for å vitne om, stråle frem.Og dette var hans glede. Og at Jesus strålte frem, det var det som fullkommengjorde hans glede. (v.29).

   Hvem kan påstå å ligne svært på Johannes her? Det ligger jo i vår natur med dype røtter dette, å selv ville være noe, å selv ville ha førsteplassen. «Store» predikanter finnes- og har det funnets mange av for eksempel, og da tenker jeg ikke på dem som har fått utføre en stor gjerning i Guds rike, mens de selv var små i egne øyne som Johannes, men disse som fremstår og agerer på en slik måte at du blir stående igjen med inntrykket av dem, og deres syn på- og meninger om mangt. Dette er ikke av Guds Ånd!

   Det var en som beundrende uttalte seg om en bestemt predikant, som hadde en stor stjerne hos ham: Når han talte var det som om han fylte hele rommet! Spørsmålet som da naturlig oppsto var: Det ble vel ikke mye plass til Jesus da, når predikanten fylte hele rommet?

   «Han skal vokse, jeg skal avta.» (v.30).
   Det finnes ikke noen annen vei for den som har en særlig oppgave/tjeneste i Guds rike, og det finnes heller ikke noen annen vei for den enkelte kristne. Dette er den eneste vei! Går du på den? Og går for eksempel din forstander åpenbart på den? Du har selv et ansvar for ikke å bli forført, ifølge Jesu ord: «Se til at ingen fører dere vill!» (Mt. 24,4).

   Det er likeså bare på denne veien også vår glede kan bli fullkommen. Det er også først når vårt lys er brent ned, at Han som er lyset, virkelig får stråle frem. Vi vil ellers ifølge vår natur selv sørge for å stråle frem. Sørge for at vi selv får i alle fall noe av æren.
   Her er det nødvendig å leve i sann selverkjennelse, og det i høyeste grad for den som har en særskilt oppgave i Guds rike. Nå er det jo slik at Herren vanligvis klarer å holde den på plass som Han tar seg av, og får klippet disse villskuddene som stadig vil skyte opp og leve sitt eget liv. Faren er større for en forsamling, og for den enkelte kristne som ikke er i stand til å vurdere og gjenkjenne disse villskuddene hos den som har en lederposisjon i menigheten, for eksempel en forkynner.

   Når predikanten begynner å «fylle rommet,» da er det ikke lenger Guds Ånd som er i virksomhet, men der hvor det blir glede over budskapet om Jesus Kristus vår frelser, Han som gav seg frivillig hen for våre synders skyld, der er i sannhet Guds Ånd virksom. Du har som nevnt selv et ansvar her.

   «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen.» (v.27). Ikke noe! Ikke det minste grann!

   Og da må en jo få spørre, på bakgrunn av hva vi allerede har vært innom: Hvordan kan det da ha seg at predikanten fyller hele rommet? Med andre ord at mennesket blir stort, i seg selv. Mennesket er ifølge Guds ord kun stort i kraft av å være en Guds skapning, slik det engang ble skapt - og er gjenopprettet - i Kristus! Kun i Ham er vi hva vi skal være, i Guds øyne. Utenfor Ham er vi ikke noe mindre enn fortapelsens barn, ifølge Skriften.

   «Jeg skal avta!» Jeg er ikke noe i meg selv, jeg har bare fått en oppgave og ved Guds nåde har jeg fått fullføre den. Da står det bare en ting igjen - å selv trå tilbake.
   «Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke...!» (v.28a). Lykkelig den som kan si det - etter kanskje mange års tjeneste i Guds rike. Det var ikke meg det dreide seg om, det var bare så om å gjøre å få peke på Jesus.
   Dette blir det - om vi skal tro Skriftens ord - bare mer og mer viktig for oss å være klar over, ettersom vi beveger oss inn i den aller siste tid. Les bare alle Jesu og apostlenes advarsler om all forførelse og alle forførere som da vil stå frem. Vi ser det vel alt nå hva som ligger foran!
   Dette varsler Hans snarlige komme!

   «Den som har bruden, Han er brudgommen!» (v.29a). Du ser igjen Johannes' finger, som peker på Jesus: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» (Joh. 1,29). Det vil si Han, og Han alene er den som har betalt prisen for bruden, og derfor tilkommer hun også Ham alene. Prisen var denne at Han måtte bære hennes synd og betale for den med sitt eget blod! Hvem våger seg da til å ville ta Hans plass i forholdet til bruden, som er Guds blodkjøpte menighet? Noen større synd finnes knapt enn denne, å ville føre Guds menighet etter seg. Likevel ser vi at det er mange som våger seg på det. Og hva vi i tillegg må være klar over, det er at her står et kirkesamfunn, en kristelig organisasjon og bevegelse i samme fare som den enkelte!
   Hvor mange er det ikke som står frem og sier: Se vi er bibeltro! Vi er den sanne menighet! Se, her hos oss er Han! Kom hit!
   Er dette vitnesbyrdet om Jesus?
   En annen ting er det at en kristen gjerne vil være bibeltro - ja tro i alt, og ber: Gud se i nåde til meg! Hvorfor en slik tilbakeholden holdning? Fordi han har lært seg selv å kjenne, og sier av hjertet med sangeren: «Redd jeg er for verden, redd jeg er for meg.»
   Forføreren er ikke først og fremst han som en gang kommer fra Tyskland, en annen gang fra Amerika, en tredje gang fra det og det fakultetet osv., men du bærer ham i ditt eget bryst! - Det er du, slik du er av naturen, nå i denne stund!
   Derfor ber vi da også om Hans lys, som er lyset: «I ditt lys, ser vi lys!» (Slm.36,10). Og som Jesus lærte oss: «Fri oss fra det onde!» (Mt.6,13).
   Hvorfor skal vi vel be om det? Ja, hvorfor ber vi om vi kunne ha ordnet det selv? Dette er altså hva Jesus faktisk sier, ved å lære oss denne bønn - at dette er noe vi selv står aldeles maktesløse overfor. Ikke bare blir det onde for mektig for oss, men vi vet ikke engang alltid hva det er. Det kan også presentere seg som en «lysets engel» (2 Kor. 11,14) - altså som noe som synes godt og rett! Og som kan være godt og rett i en gitt situasjon, men ikke nødvendigvis i en annen osv.
   Begynner du alt nå å bli forvirret? Ja, det er derfor du skal be: «Fri oss fra det onde!» Han vet hva det er, til enhver tid og i enhver sammenheng! Men som du vel ser - det fordrer at du avtar og Han vokser! Det er som nevnt ingen annen vei å nå frem på. Eller vil du selv ta deg frem gjennom denne «fiendens leir,» helt til himmel og salighet?

   «Jeg er ikke Messias! men: Jeg er utsendt foran Ham.» (v.28).
   Hører du Johannes' vitnesbyrd? Han er det! Han som jeg vitner om! Jesus fra Nasaret! Han som du vel har hørt om fra du var barn! Han som er årsaken til julehøytiden - nettopp barnas høytid fremfor noen annen! Han er din frelser og «din sjels hyrde og tilsynsmann!» (1 Pet.2,25).
   Tenk! Han har påtatt seg å ville ha tilsyn med- og ansvar for din sjel! Skulle du ikke nå «avta,» og gi det hele over på Hans skuldre? Da vil du snart kunne vitne med- og som Johannes: «Denne min glede er nå blitt fullkommen!» (v.29b).

   Å, at jeg kunne min Jesus prise
Som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
Fordi Han ville slik nåde vise
Å byde meg sitt himmerike til!

E.K.