2 søndag i påsketiden

Vi kjenner Peters historie før dette vi her er vitne til - hvordan han hadde inntatt posisjonen som den fremste disippel - hvordan han i sitt overmot hadde gitt Jesus de største løfter, og vi kjenner også hans dype fall, da han bannet og sverget på at han ikke kjente det menneske, Jesus. Nå møter Jesus ham igjen, på den andre siden av fallet. Ikke for å ydmyke ham - «hva var det jeg sa!» - men for å konfrontere ham med sannheten, og se om Peter ydmyket seg selv stilt overfor den. Dette var Peters mulighet til opphøyelse - Peters eksamen om du vil.
Jesus hadde store planer for Peter, - absolutt ikke noe mindre enn hva Peter selv hadde ønsket seg, - men Han ville selv innsette ham, og da måtte Han selv sette ham i stand. Det var en posisjon ikke noe menneske kunne innta ut ifra eget initiativ, og forståelse - det måtte gis.

   Muligheten til å ydmyke seg, det er hva Jesus gir ham her. Det er også den mulighet vi får til stor lønn. Har du i sannhet hatt med Herren å gjøre, ja så kjenner du også igjen denne situasjonen ifra ditt eget liv - og det ikke bare én gang.
   Vi ser her Jesu eget ord: «den som fornedrer seg selv, skal opphøyes» (Luk 18:14), gå i oppfyllelse på Peter. Peter hadde tenkt så annerledes om dette - han så bare for seg en vekst av sitt eget, til stadig større åndelige høyder. Veien om noen fornedrelse hadde han ingen forståelse for. Hva skulle nå det være godt for? Det tjente da vel bare til å ta motet fra en stakkar? Hvordan skulle man kunne bli noen kjempe i Guds rike, dersom man var fornedret? Det var fjernt fra Peter å se noen mening i slikt - han som jo i samme tråd hadde reist seg til protest mot Jesu gang til korset død. Ser du noen mening i slikt? Det er mange som sier seg å være på himmelvei, som reiser seg i forarget protest mot en slik mørk kristendom. Til Peter måtte Jesus da si: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til» (Matt 16:23). Satan!
   Vi når aldri himmel og salighet - nei, vi oppnår ikke engang den plass Herren har tiltenkt oss her på jord, dersom vi følger våre egne tanker, hva Guds rike angår.

   Legg merke til at Jesus ikke sier: «Den som jeg fornedrer, skal opphøyes.» For den som Gud fornedrer, han er under dommen. Men Han sier: «Den som fornedrer seg selv.»
   Dette er i sannhet anstøtelig for det naturlige menneske! Mennesket skal jo lære å sette pris på seg selv - bli glad i seg selv - å bygge opp sitt eget selvbilde er et begrep vi ofte støter på i dag. Selvforakt, hvem kan leve med det?
   Men dette er jo ikke tale om selvforakt. Det er ikke tale om noe overgrep mot seg selv. Vi tenker snart, at dette å fornedre seg selv, er det samme som å fremstille seg selv så ille og så elendig som mulig - jeg er ingenting! Men hva er dette, dersom det ikke er en hjertets overbevisning? Det er jo bare enda en lovgjerning fra det uomvendte menneskets side. Helt utenfor sannhets overbevisning.
   Å fornedre seg selv, er ikke noe annet, enn å bøye seg for sannheten, som en selv blir overbevist om. Vi kan gå så langt som til å si, at en gir sin egen overbevisning rett. Denne overbevisning igjen, er av Den Hellige ånd, sannhetens Ånd. Det er altså tale om å ydmyke seg innfor sannheten, bøye seg for den og gi den rett - erkjenne og bøye seg for, at det er noe som er større enn en selv.
   Er det så ille dette? Nei, ikke i sannhetens lys! det er jo det eneste rette. Hvem vil påstå at det er rett å fornekte sannheten? Neppe noen. Problemet er dette, at sannheten om oss ikke er særlig smigrende. Fattig, fortapt og forloret!
   Men altså, den som tar imot denne sannheten, han har det løfte ifra Herren selv, at han skal opphøyes. Og du er altså ikke bedt om noe annet, enn å gi sannheten rett i ditt hjerte. Skulle det være for mye forlangt? Hvorfor skulle du i det hele tatt få noen lønn for det? Men Herren lengter etter å opphøye deg! det er bare det, at det kan ikke skje annet enn på sannhetens grunn.
   Men at det skjer, det ser du i teksten i dag. Peter fornektet Jesus tre ganger - det var resultatet av Peters selvopphøyelse - og tre ganger får han spørsmålet om han elsker Jesus, og hør dette Jesu spørsmål til ham, som virkelig skjærer dypt: «elsker du meg mer enn disse?» (v.15).

Du som fremsto som den fremste i flokken, og så på deg selv, som den selvsagte leder, elsker du meg mer enn de andre? Hvilket spørsmål for Peter å stå overfor, sett på bakgrunn av hans dype fall.
Selvfornedrelsen ble så veldig for Peter, nettopp fordi også selvopphøyelsen hadde vært det. Jo høyere du selv har steget opp, desto dypere blir steget ned. Og husk igjen - det er ingen som påfører deg noe - det skjer deg ingen urett, det er rett og slett bare en følge av møtet med sannheten.

Og så hører vi Peters svar, og det er et sant svar, denne gang: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær» (v.17). Peter hadde Jesus kjær - midt i fallet hadde han Jesus kjær - det var sitt kjøds skrøpelighet, synd og falskhet, han ble konfrontert med i fallet, på en måte som han ikke kunne fornekte. Vi ser på Peter i hans dype fall, som svært negativt, og det var det jo fra en side sett også, selvfølgelig, men alt skal tjene den til gode, som elsker Gud! - Peter står der badet i sannhetens lys - noe som var aldeles nødvendig til Peters frelse. Satan hadde krevd å få sikte disiplene - og dermed Peter med - som hvete (Luk 22:31).
Med dette ville han fremstille dem i deres skrøpelighet, vise at de er da ikke noe bedre enn noen andre disse, nei ikke engang bedre enn meg! Men han er Satan, og dermed uten sans for det som hører Gud til (Matt 16:23) - uten minste forståelse for, og av, at Jesus var kommet for å bære de skrøpeliges skrøpelighet og syndernes synd, på seg selv. Dermed satte han, med sin ondskap, bare Peter i en enda bedre, ja helt nødvendig posisjon, med tanke på den frelse og den oppgave Jesus hadde tiltenkt ham.

Rosenius skriver et sted om en mann, som oppsøkte en sjelesørger - han hadde store vanskeligheter nettopp med den teksten vi står overfor nå. Jeg finner ikke å kunne si som Peter: «Herre, jeg har deg kjær,» sier han. Sjelesørgeren samtalte med ham vel og lenge, men kom ikke nærmere noen hjelp for mannen. Her sto han fast. Til sist sier han: «Om du må bekjenne at du ikke elsker Jesus, så prøv nå å snu det hele, og spør: Elsker Jesus meg?» Noen tid senere oppsøkte mannen sjelesørgeren igjen, og sier: «Nå kan jeg si, at jeg har Jesus kjær!»
Hør du, som leser nå også: Jesus elsker deg! Det var ingen annen grunn for Peters kjærlighet heller, enn den at han visste seg elsket av Jesus. Han hadde, gjennom engelen, fått hilsenen fra Jesus, i sin dype anfektelse og fortvilelse over seg selv: «Gå og si til Hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se Ham, slik Han sa til dere.» (Mark 16:7).

Når Peter har vært gjennom denne selvfornedrelsen, så gjør Jesus ham oppmerksom på, at her må han fortsette å leve livet ut. Det kommer aldri noen tid, da Peter kan la selvrådigheten blomstre opp igjen - han har kommet inn på den smale vei nå, den vei hvor det heter: Jesus alene!
Hør bare: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa Han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med.» (v.18-19). Det var slutt på den tid da Peter bandt opp om seg selv, og ja, han skulle få dø for Herren, som han hadde lovt i sitt overmot, men det var en død Herren selv hadde utsett for ham. Det ble en død, hvor han ikke fikk ære selv, som han ville fått i det første tilfelle - «Se her! jeg døde for Herren, som jeg hadde lovt!» Nei, det er for mye jeg i dette! Tradisjonen sier, at Peter ba om å bli korsfestet opp ned, da han led martyriet, da han ikke fant seg verdig til å dø som Jesus. Nå æret han virkelig Gud (Jesus) i sin død - og ved det så fikk han selv ære, på sannhetens grunn. Nå sitter han, ifølge Skriften, sammen med Herren på Hans trone!

Kjenner du den veien Peter går i teksten i dag? eller lever du som Peter før fallet? Hva er det som vokser i ditt kristenliv? - du selv eller Jesus?