Tilbake            
                                               2 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

 

Hun som fikk syndene tilgitt

Luk. 7, 36 - 50

   36. En av fariseerne innbød Ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37. Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus satt til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med salve. 38. Hun stilte seg bak Jesus, ved Hans føtter, og gråt. Hun begynte å væte føttene Hans med tårer og tørket dem med sitt hår, og hun kysset Hans føtter og salvet dem med salven. 39. Men da fariseeren som hadde innbudt Ham, så dette, sa han ved seg selv: Var denne mann en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne. 40. Da svarte Jesus og sa til ham: Simon, jeg har noe å si deg. Og han sa: Mester, si det! 41. En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. 42. Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest? 43. Simon svarte og sa: Jeg antar, den som han ettergav mest. Han sa til ham: Du dømte rett! 44. Så vendte Han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus, og du gav meg ikke vann til føttene. Men hun vætte mine føtter med tårer og tørket dem med sitt hår. 45. Du gav meg ikke noe kyss. Men hun har ikke holdt opp med å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn. 46. Du salvet ikke mitt hode med olje. Men hun salvet mine føtter med salve. 47. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. 48. Og Han sa til henne: Dine synder er deg forlatt. 49. Da begynte de som satt til bords med Ham å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder? 50. Men Han sa til kvinnen: Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!
 

   Her møter vi en av de fromme menn i Israel. Fromhet er et slikt noe gammelmodig ord, men jeg bruker det mye for det er vanskelig å finne et annet ord som er dekkende for dette. Religiøsitet - åndelighet? Ja vel, men det kan peke på så mye. Fromhet er noe mer bestemt. Det er å være god i samsvar med hva Guds ord holder for godhet og rettskaffenhet. Her altså en av disse fromme menn i Israel. Han vil i sin iver etter øket fromhet endatil overgå sine kolleger ved å invitere denne foraktede nasareeren til sitt bord.
   Fariseerne var fromme menn. Det har vi så snart for å glemme og overse, og ser derfor gjerne på dem som en bande åpenbare røvere. Noe de slett ikke var. Deres forbilde var faktisk - og først og fremst - Messias, slik som de så Han fremsto i Skriftene.
   Men dess høyere Simon og hans likemenn - den gang som nå - når i fromhet, dess mer skjult er deres sanne tilstand, og dermed deres stilling, for dem selv.

   Det er mange slags veier et menneske kan slå inn på og følge, og mange er fordømmelsesverdige, men dette er likevel den aller farligste - og samtidig mest roste og priste av mennesker opp igjennom tiden. At mennesket naturlig og selvfølgelig, tenker seg forholdet til Gud på dette viset, gjør det nettopp så farlig å bli blendet av dette.
   Hvordan det egentlig var fatt med Simon kommer klart til uttrykk i v.39. Det som her åpenbarer seg er hva Jesus i v.47 kaller å elske lite. Og det har igjen sin årsak i at en har lite å søke tilgivelse for.

   Men da ser du vel også hva som virker at en «elsker meget?»
   Mang en ber om mer kjærlighet fordi en føler på en åpenbar mangel hva det angår - og særlig da den som beveger seg i sannhetens lys gjør det - og her peker altså Jesus ut veien for deg som ber og søker og lengter etter dette, nemlig en større synds- og nådeerkjennelse!

   Simon hadde, midt i sin fromhet - som han pusset på og dyrket som det største klenodie - et kaldt hjerte, helt uten medfølelse overfor den som det ikke hadde lykkes for. Og denne fromhet trodde han altså behaget, og skulle bestå for Gud - Han som er kjærlighet. (1 Joh.4,8 og 16).

   Simon «sa ved seg selv,» leser vi her (v.39), men så står det videre: «Da svarte Jesus.» (v.40). «Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for.» (Hebr. 4,13). Alt som er «skjult» i hjertet/mørket.

   Denne beretningen er også et fint forbilde på, hvordan regnskapets dag vil fortone seg for den enkelte av oss.
   Mang en kvinne vil si: Så dypt som denne synderinnen har jeg aldri sunket, så stor er ikke min synd. Da er det naturlig å stille deg spørsmålet: Hva med din kjærlighet, målt mot hennes? Kommer du like godt ut av det?
 

    «Simon, jeg har noe å si deg.» (v.40). Det er den Gud han trodde han tjente med sin fromhet som taler til ham nå: «Jeg har noe å si deg.»  Altså, noe du ikke vet - noe du ikke er klar over. En fullstendig mangel på det største av alt - kjærligheten (1 Kor.13,13), og grunnen til det. Du kjenner verken deg selv, eller meg! Din fromhet har skjult din sanne tilstand for deg, slik at du dermed står uten behov for Ham som Gud har sendt til verden for å søke og frelse det som var fortapt. (Luk.19,10). Blant dem kan du, Simon, aldri fatte at du befinner deg, men nå åpenbarer jeg det for deg - du elsker verken Gud eller mennesker som du skulle. Din gud er i virkeligheten din egen fromhet, som du tilber.
  Denne fare er like stor og påtrengende i dag. Du kan snart bli ført inn i en religiøsitet, hvor du tror at det er din fromhet og åndelighet Gud vil ha.
   Men å gjøre kjærlighetsgjerninger må da være noe? Tror du ikke fariseerne gjorde mye av det? Almisser var blant annet noe meget viktig i deres fromhet. Gjør du dette fordi «bokstaven» sier det, eller ut fra en følelsesmessig «rørelse» for de «elendige,» så se blant annet på Simon her, som i sin fromhet altså inviterte til sitt bord nettopp den som hans kolleger foraktet mest av alle.
   Du må ikke tenke at Simon ikke kunne ha «medfølelse» med denne kvinnen, om hun bare holdt seg på «rette sted.» Der nede et sted, langt under hans høye pidestall. Dit opp hvor han mente at hans fromhet og ivrige gudsdyrkelse hadde brakt ham.
   Ser du Simons store tragedie? Kan hende finner du den i ditt eget hjerte? Kan hende i din egen kristendomsforståelse?
   Jesus snudde helt om på dette. Kvinnen (synderinnen - for det var hun virkelig!) gikk frelst bort (v.48), det vil si rettferdiggjort for Gud, uten flekk og lyte, med Guds fulle gunst over seg og sitt liv, mens Simon gikk tomhendt bort - fortapt og fordømt under Guds vrede og mishag. Fordi han var som han var - så full av hovmod og mangel på kjærlighet? Nei! Fordi han ikke trodde på Jesus, og tok sin tilflukt til Ham. (Joh.3,36).

   «Dine synder er deg forlatt,» sier Jesus til henne. (v.48). Stans nå et øyeblikk opp for, hvilken betydning det har, når Gud selv uttaler dette over deg! Han er ikke annerledes overfor deg som påkaller Ham, fordi din synd stenger deg ute fra himmel og salighet. Du får de samme salige ord!
   Men da murrer de som sitter til bords med Ham, og åpenbarer dermed at de ikke kjenner den Gud de hevdet å dyrke så ivrig. (v.49). Men merk deg, at denne menneskers fordømmelse og anklage ikke affiserer Jesus det minste. Han sier bare enda en gang hva som er blitt henne til del: «Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!» (v.50).
   Og se nå dette vidunderlige bilde på den frelsende tro! Hva hadde hun gjort? Manet frem en stor tro, som Jesus kunne være fornøyd med? Nei! Hun kom rett og slett til Jesus med sin synd.
   La nå det få synke inn i sinn og sans, så også du ser Jesus og tror. Må Den Hellige Ånd bistå deg i det!

   Helt tildekket i dine sår
Hvorfra blodet fløt,
Frelst av nåde jeg salig står
Midt i all min nød.

E.K.