Tilbake            
                                               2 søndag i advent

 

 

 

 

 


Guds rike er nær, våk og be  el. Menneskesønnens komme

Luk. 21, 27 - 36

   Vi tar også med de to forutgående vers:

   25 Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. 26 Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes.
   27 Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet. 28 Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til. 29 Og Han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. 30 Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. 31 Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær. 32 Sannelig sier jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før det er skjedd alt sammen. 33 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå. 34 Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. 35 For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. 36 Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen. 
 

   Det er skremmende ting som skal komme over dette jorderike - hedningens håp går til grunne! «De rettferdige har glede i vente, men de ugudeliges håp går til grunne.» (Ordsp. 10,28).
   Men hvordan er det nå med de rettferdige i dag? Hvor mange av dem venter på dette Herrens komme, egentlig? Åja, det er nok mange av dem rundt omkring i verden, som håper på at Jesus skal komme snart. De som har trengsler og forfølgelse av mange slag. Men hva med oss, her i den rike del av verden? Har vi satt vårt håp til det som går til grunne? Det bør vi spørre oss selv alvorlig om!
   Han taler her om at vi skal vite, når tiden er der! Skal vite det! (v.31). Ikke dagen og timen, men tiden! Det er altså tale om en helt spesiell tid, som inntrer på et helt bestemt tidspunkt - den time som er fastsatt av Faderen. Jesus beskriver det her på denne måten: «- når dette begynner å skje.» (v.28).
   Ja, når begynte dette å skje? Jeg kan ikke svare på det, men mye tyder vel på at det har begynt - ja, at vi er midt inne i denne tiden. Og da går det fort! Hør bare hva Han sier: «Denne slekt skal slett ikke forgå før det er skjedd alt sammen.» (v.32). Hvilken slekt er det tale om da? Jo, det viser jo tilbake på det vi leste i vers 28: «Når dette begynner å skje -.»

   «Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden.» (v.25-26).
   Vi kan registrere et litt merkelig fenomen i dag - vi har fred og fordragelighet i hele den vestlige verden, og en velstand som denne verden aldri har sett maken til før - det lever mennesker iblant oss ennå i dag, som husker da Norge var et u-land - likevel så vrimler det av fredsbevegelser, miljøbevegelser og andre som arbeider på å berge denne verden fra undergang! Hva er det for noe? Det er den begynnende angst! Også de mer enn aner, hva som er på gang!
   Men igjen: Hva med Guds folk? Kan noe av dette her på jord berge oss, når tiden er der? Nei, hør hva Skriften forkynner: «På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har laget for å tilbe dem, bort til muldvarpene og flaggermusene, og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for Hans høyhets herlighet, når Han reiser seg for å forferde jorden.» (Jes. 2,20-21).
   Nå ser de hva det virkelig er verd! De kommer til den erkjennelse, så de kaster det bort - «Sitt sølv skal de kaste på gatene, og sitt gull skal de akte for urent. Deres sølv og deres gull skal ikke kunne berge dem på Herrens vredes dag. De skal ikke kunne mette seg eller fylle sin buk med det. For det har vært en årsak til misgjerning for dem,» forkynner profeten Esekiel (Esek. 7,19), men se hvor de vender seg hen: De går inn i fjellkløftene og berghulene leser vi! De skjuler seg for Herren! Bort fra Herren! De vender altså ikke om, og roper til Ham om frelse, men flykter bort! Fortsetter sin flukt!
   Det er jo også hva Åpenbaringsboken vitner om den siste tids mennesker, midt i plagene. Skal lese tre vers derfra: «Og de omvendte seg ikke fra sine mord eller fra sine trolldomskunster eller fra sitt horeliv eller fra sine tyverier.» (Åp. 9,21).
   Åp 16,9: «Og menneskene brant i svær hete, og spottet Guds navn, Han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi Ham ære.»
   Åp 16,11: «De spottet himmelens Gud for sine piner og for sine byller, men de omvendte seg ikke fra sine gjerninger.»
   Det er et lite ord - og det er et fryktelig ord, i denne sammenheng - som går igjen her: Ikke! De omvendte seg ikke! Tenk om vi kunne ha sløyfet dette lille ordet, og det sto: De omvendte seg! Men det kan vi altså ikke! Guds ord sier jo her, at de tvert imot spottet Ham!

   Jesus kommer - men hvordan? Han kommer så visst ikke hemmelig iallfall, som noen religiøse bevegelser forkynner. Det ser vi her: «Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet.» (v.27).
   Jesu ord om dette er også en advarsel mot den tanke og forståelse, der vi leser om det i Luk 17,24: «For likesom lynet, når det glimter, lyser fra himmelbryn til himmelbryn, slik skal Menneskesønnen være på sin dag.» Det høres ikke akkurat ut som et hemmelig komme, ikke sant?
   Men midt oppe i denne elendighet som kommer over denne verden, har Han et ord til sine: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet!» (v.28).
   Det er altså noen som har grunn - god grunn - til å gå oppreiste med løftet hode gjennom denne vanskelige tiden, det er Hans folk! De som Han tar seg av! Ingen grunn til engstelse, så sant de holder seg til Ham - har sitt blikk festet på Ham i denne tiden! For Han har noe mer å si til sine i denne sammenheng - en alvorlig advarsel til oss: «- ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare.» (v.34).

E.K.

   Det er vel ingen her, hvis hjerte tynges av rus og svir? Nei, der går vi vel klar. Så klar, at forsamlingen gjerne smiler, når dette bringes på bane. Men vi vet jo at dette med rus blir mer og mer vanlig i dag, også blant kristne. Det er vel ikke noen hemmelighet for noen!
   Men hva med timelige bekymringer? Skal ikke si så mye om det - du får tenke etter. Men det kan altså føre til at denne dagen kommer uventet over deg som en snare, advarer Han deg her!
   Det Han sier til sine her - forhåpentligvis du som er til stede på dette møte nå: Frykt ikke for disse ting som kommer over verden, for jeg har overvunnet, og har makt til å bevare deg gjennom alt det - men ta deg i vare for dette som tar fokuset ditt bort fra meg!

   Og så skal vi lese til slutt, kanskje det viktigste i hele denne teksten. Det er vi vel ikke fullt ut i stand til å vurdere, noen av oss, men viktig er det iallfall: «Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.» (v.36).
   Her står om å bli aktet verdig! Hva er det vel som forårsaker det? Paulus og Barnabas forkynte evangeliet for jødene, ved et tilfelle, men de forkastet deres vitnesbyrd om Jesus. Da sier de: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.» (Ap.gj. 13,46).
   Her møter du altså et annet ord for å avvise evangeliets ord: Å ikke akte seg verdig til det evige liv!
   Vi leser i Rom 11,22 - det er Guds kjærlige advarsel og formaning til oss, som er av hedningeslekt: «Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved Hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av.»
   «- strenghet mot dem som falt!» Da er det jo viktig å vite hva deres fall besto i! Var det hva vi gjerne kaller åpenbare synder? Nei, det var ikke det! Da var det jo ikke minste snev av håp for noe menneske!
   Vi leser i Rom 11,15: «For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde?»
   Ved deres forkastelse! Deres forkastelse av Kristus! Eller, deres avvisning av evangeliet! Men du skal altså bli bevart i samfunnet, ved at du holder fast ved Hans godhet!
   Skriften vitner også ved apostelen Paulus om grunnen til deres fall, i Rom. 10,3: «Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» Det vil si, at de avviste det apostelen forkynner i det neste vers i Rom. 10: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.» (v.4).

   Vi skal lese noe av Herrens budskap til menigheten i Sardes, i Åpenbaringsboken, og se hvor likt det er den teksten vi nå har lest: «Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. 3 Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg. 4 Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det.» (Åp. 3,2-4).
   Her er det noe som er i ferd med å dø! Og vi ser at det som er i ferd med å dø, ikke kan erstattes av deres gjerninger! For de har Han ikke funnet fullkomne for Gud! Og så kommer dette her, så viktige: «Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt.» Minnes det nå, altså! Og videre: «Hold fast på det og omvend deg!» Hold fast på det! Det er omvendelsen de er i behov av - så ikke det skal dø, som er gitt dem til redning! Og så kommer dette som vi også ble advart mot i teksten vår: «Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg.» Dagen kommer uventet!
   Og så minnes vi på redningen - og vi må vel si i vår sammenheng: Enda en gang!: «Men du har noen få» - tenk bare noen ! - «navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine.» - Den drakt som omsvøper et menneske idet det får ta sin tilflukt til evangeliet, til Jesus, den er fullkomment ren! Men noen søler altså dette til, ved å blande noe annet, og eget inn! «De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det.» Der hørte vi det igjen: De er verdige!
   Vi skal høre Paulus' og Barnabas' ord igjen: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.» (Ap.gj. 13,46).
   Akter du deg verdig til det evige liv - du som er her nå - eller må Han vende seg til andre?

   Vi skal bare lese Salomos' ord igjen til slutt: «De rettferdige har glede i vente, men de ugudeliges håp går til grunne.»