Tilbake            
                                               2 påskedag

 




 

 

Da åpnet Han deres forstand!

Luk 24:36 - 45

    36 Mens de talte om dette, stod Han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! 37 Men de ble forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så. 38 Han sa til dem: Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i deres hjerter? 39 Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. 40 Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sine føtter. 41 Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa Han til dem: Har dere noe å spise her? 42 De gav Ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. 43 Og Han tok det og spiste det mens de så på. 44 Så sa Han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. 45 Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.

   «Mens de talte om dette, stod Han selv midt iblant dem.» (v.36). Ja, Guds ord åpenbarer oss det, at overalt hvor mennesker stanser for det som har med Herren å gjøre, enten det er Hans ord, eller samtale mellom mennesker om Ham, der vil Han være midt iblant dem, som vi hører om Ham her.
   Vi har dette fine vitnesbyrdet om dette i Mal 3:16: «Da talte de med hverandre, de som frykter Herren. Og Herren lyttet og hørte det. For Hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og høyakter Hans navn.»
   Har vi ikke også ordet fra Jesu egen munn i Matt 18:20: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Ja, vi er flinke til å sitere det, men tror vi det? Se, det var jo et spørsmål til selvransakelse! Det er nyttig å stille seg slike spørsmål, så vi ikke skal bedra oss selv – tro vi er det vi bare vet!
   Det blir en forskjell der Jesus virkelig er kommet inn – en fortsetter ikke bare som før. All ondskap og synd er der fremdeles i fullt monn, men nå er nettopp det blitt en sorg! Som bibellærer Øyvind Andersen sa i en tale til kristen ungdom: Du sier du har sagt ja til Jesus, men innebærer det et nei til verden? Du kaller deg en kristen, leser noe i Bibelen og ber, og går derfra til å høre på dine gamle helter som synger om sin sex, dop og utsvevende liv, som en sa. Og vi kan spørre da: Har ikke Guds ords lys opplyst deg om hva dette i virkeligheten er? – det er jo ikke av Gud, og hvem andre kan det være av da?
   Synden er farlig – ikke nå fordi den fører oss inn under Guds dom, for Han har hatt et oppgjør med den en gang for alle, og derfor kan du komme til Ham med den igjen og igjen, når du opplever at du fremdeles bærer den i deg, men den er farlig fordi den er et våpen den onde bruker for å føre deg bort fra Herren.
   Det står en fin og opplysende beretning om en vekkelse i Efesus i Apg 19:18-20: «Mange av dem som var blitt troende, kom og bekjente og fortalte hva de hadde drevet med. Ikke få av dem som hadde drevet med trolldomskunster, bar sammen bøkene sine og brente dem opp for alles øyne. Og de regnet ut verdien av dem, og fant ut at den var femti tusen sølvpenger. Slik hadde Herrens ord stor fremgang og fikk makt.»
   Og fikk makt! Men merk deg hva som sto her: Mange – men altså ikke alle – av dem som av blitt troende osv.» Slik er det nok ofte, dessverre!
   Om Herren får deg i tale og får tale ut med deg, og ta seg av deg, da vil Han gi deg øyne å se med, så du kan skille ut det onde, det vil i dette tilfelle si, se hva som fører deg bort fra Ham – hva som ikke er av Ham! Så du kan bekjempe det hele? – nei, du har fått noe himmelhøyt bedre, min venn - så du kan fly til Ham med det i tide! Det er en åpen favn – hør du!: For syndere! Ikke for friske og oppegående som Paulus før omvendelsen, men for syke som trenger til lege, slik som Paulus etter omvendelsen! For hør hva han selv svarer på sitt nødrop i Rom 7:24-25a, – for nå har han fått øyne av Herren til å se med: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» - og hør nå!: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»
   Det er den alltid åpnede dør i Jesus Kristus, vår Herre! Det er der Han møter også deg – som Han møtte disiplene her i teksten, med sitt: «Fred være med deg!»

E.K.

   «Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i deres hjerter?» spurte Jesus dem her. (v.38).
   Jesus venter ikke på svaret – for Han visste jo det allerede – men Han ville at de skulle spørre seg selv om det! Han plantet dette spørsmålet i dem, kan vi si.
   Det er noe vesentlig Han alltid gjør om og når Han får deg i tale – Han fører deg til deg selv, det vil si, til et sant møte med deg selv, selverkjennelse! Du lærer deg selv å kjenne, og det er ikke nødvendigvis en hyggelig opplevelse, eller skal vi oppdagelse, for vi er i utgangspunktet i et åndelig mørke både hva Gud og oss selv angår. Derfor følger det alltid en vekkelse med et sant møte med Guds ord – det er opplysende og dermed avslørende. Det bringer frem noe som i utgangspunktet var skjult i mørke. Som apostelen forkynner om Guds ord i Hebr 4:12, og du kan være viss på at dette var ikke bare kunnskap, lærdom, men erfaring: «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.»
   Vi sa at det er ikke nødvendigvis en hyggelig opplevelse, eller skal vi oppdagelse, når Guds lys skinner i oss. Tenk bare på den fromme og egenrettferdige fariseer og skriftlærde Saulus fra Tarsus – han som ifølge Fil 3:6, kunne vitne at han «i rettferdighet etter loven var uten lyte.»
   Men denne mannen var Paulus før sin omvendelse til Herren, da han ennå befant seg i det mørke Satan har ført inn i oss alle, og det midt i at han var nidkjær for Herrens lov, men det hele hadde bare ført til et ytre skinn, det vil si, et bedrag. Hør Ham nå, når lyset fra loven skinner i hjertet – som vi hørte fra Hebreerbrevet – dømmer hjertets tanker og råd – et par steder bare - først Rom 7:18a: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Og så Rom 7:24: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!»
   Hvor ble det av den fromme og egenrettferdige fariseeren nå? Jo, det svarer han selv på i Rom 7:10a: «Jeg derimot døde!»
   Det høres jo fryktelig ut – men det var en Guds velsignelse i Paulus’ liv, for nå kunne Han få gitt ham et nytt liv – ikle ham frelsens drakt, rettferdighetens kappe, som profeten Jesaja vitner om i Jes 61:10. Og merk deg! – det er Herren som gjør den gjerning, med det menneske som har dødd i sitt møte med Gud, det vil si, innser i dette møte at det er fortapt, som også Jesaja roper ut, der Herren åpenbarer seg for ham i templet - Jes 6:5: «Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.»
   Da taler Herren sitt frelsende ord! Som vi hører i siste vers i teksten vår – det vi alle er totalt avhengig av til enhver tid – vers 45: «Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.» Da åpnet Han!