Tilbake            
                                               2 påskedag

 




 

 

Jesus viser seg for disiplene el. Gledens grunn

Luk 24:36 - 45

    36 Mens de talte om dette, stod Han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! 37 Men de ble forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så. 38 Han sa til dem: Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i deres hjerter? 39 Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. 40 Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sine føtter. 41 Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa Han til dem: Har dere noe å spise her? 42 De gav Ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. 43 Og Han tok det og spiste det mens de så på. 44 Så sa Han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. 45 Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.

   «Men da de ennå ikke trodde for glede.» (v.41). Det går også an altså. I Joh 20:20, kan vi lese ved en annen anledning Herren åpenbarte seg for sine: «Da ble disiplene glade, da de så Herren.»
   Møtet med Herren virket en enorm glede hos dem. Da kan du vel tenke deg hva inntrykk de hadde fått av Ham, de årene de hadde vandret med Ham her på jord. Nådefulle Gud! Johannes skriver om det i Joh 1:14: «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» Merk deg utrykket full av her! Full av nåde og sannhet!
   Du vet, dersom du er full av noe, da er det ikke plass til noe annet. Når et glass er fullt av vann, da får du ikke noe annet opp i det. Vannet fyller hele glasset, ellers kan det ikke kalles fullt, for det er det jo ikke. Jesus er full av nåde og sannhet. Merk deg slike uttrykk i Skriften.
   Ikke å undres på at de ble glade når de så Ham igjen. Og dette at Han i og med sin oppstandelse fra de døde faktisk hadde seiret. Han de kjente som Guds Sønn full av nåde og sannhet, Han levde nå evig, og var en sann og troverdig garantist for deres egen frelse og salighet.
   Er det dette forholdet du har Jesus? Eller er det en du endelig må huske å tilbe, å tjene, å bøye deg for så og så mange ganger om dagen som en muslim er pliktig til? Eller er det Han som er full av nåde! Så full av nåde - i den grad vi i det hele tatt kan tale om noe mål i denne sammenheng – at Han villig gikk i døden for en slik en som deg.
   Livet kan bli så tøft for en troende her i verden, at Jesus ikke bare er gleden, men den eneste glede han har. Han er så avhengig av at Herren må komme nær, at om ikke det skjer går han under. Det er som da disiplene kom i storm på sjøen og Jesus sov: «Men Han selv lå og sov på en pute bak i båten. De vekker Ham og sier til Ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» (Matt 8:25; Mark 4:38; Luk 8:24).
   Vi går under! Kanskje du også kjenner til det i livet? Da er det bare en redning, og det er at Herren viser sin tilstedeværelse for deg på en eller annen måte. At Han åpenbarer seg for deg full av nåde. Men ikke bare det – også full av sannhet. Altså dette at det Han har talt til deg er sannhet. For det kan være slik at du ikke får noe tegn, ikke får noen gode følelser og lignende – du har kun det rene ord Han har talt. Er da det sannhet Han har talt, og hvordan er Han som har talt det?
   Noen ord fra Skriften: «Fra Jesus Kristus, det troverdige vitne.» (Åp 1:5). «Det ble ikke funnet svik i Hans munn.» (1 Pet 2:22). «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.» (2 Tim 2:13). «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» (Mattt 24:35; Mark 13:31; Luk 21:33).
   Troverdig! Ikke funnet svik! Trofast! Slett ikke forgå! Det er tider i livet da du har mer enn bruk for slike ord, er det ikke? Jesus, full av sannhet! Hans ord er troverdige – de står der endatil når himmel og jord forgår.
   Denne person ble disiplene glade for å se!

   Jesus er mer enn en redningsmann – Han er en det er en glede å kjenne. Han er ikke bare den som berger meg – Han er den det er godt å være nær, godt å være sammen med. Det er et savn, når Han oppleves fjern – og det er en regelrett nød, når Han oppleves borte.
   Du leser om bruden i Høysangen – ved det til felle da hun lette etter ham på sitt lei, som det står, og ikke fant Ham der - da kan vi lese: «På mitt leie lette jeg om natten etter Ham som min sjel elsker. Jeg lette etter Ham, men jeg fant Ham ikke. Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter Ham som min sjel elsker. Jeg lette etter Ham, men jeg fant Ham ikke. Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett Ham som min sjel elsker? Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg Ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i Ham, og jeg slipper Ham ikke før jeg har ført Ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg.» (Høys 3:1-4).
   Merk deg det uttrykket hun bruker igjen og igjen her: Ham som min sjel elsker! Og merk deg også denne reaksjonen når hun ikke finner Ham og likeens når hun endelig finner Ham igjen. Det er uttrykk som heter å gripe fatt med begge hender. Det er uttrykk for en inderlighet.
   Ved et annet tilfelle kan vi lese fra samme boken - Han hadde vært på døren hennes brudgommen, men hun hadde gjort seg det så makelig at hun ikke sto opp og slapp Ham inn. Da gikk Han. Og da det gikk opp for henne hva hun hadde gjort, kan vi lese: «Jeg lukket opp for min elskede, men min elskede hadde vendt om og gått bort. Min sjel var ute av seg selv over Hans ord. Jeg lette etter Ham, men jeg fant Ham ikke. Jeg ropte på Ham, men Han svarte meg ikke. Vekterne som går omkring i byen, møtte meg. De slo meg, de gav meg sår, de tok sløret fra meg - vekterne på murene. Jeg ber dere inderlig, dere Jerusalems døtre: Om dere finner min elskede, hva skal dere si Ham? At jeg er syk av kjærlighet.» (Høys 5:6-8).

E.K.

   Dette er den troendes forhold til Herren. Og det er noe som taler spesielt til meg som forkynner her – hvordan disse vekterne møtte denne stakkaren som søkte Gud: «Vekterne som går omkring i byen, møtte meg. De slo meg, de gav meg sår, de tok sløret fra meg - vekterne på murene.»
   «De slo meg, de gav meg sår!» Er det slik vi forkynner? Noe å tenke på det.

   Disiplene ble glade da de så Herren. Du blir ikke glad for å se en som slår deg, vet du. Hvordan er ditt forhold til Jesus? Kanskje har du et rett syn på dåp, nattverd, rettferdiggjørelse, helliggjørelse osv. – ja, fint det, men hvordan er ditt forhold til Jesus? Er det noen slags hjertelighet der? Blir du glad når Han kommer nær? Blir du urolig og tung når Han oppleves fjern eller borte fra deg? Eller er du fornøyd med kristendommens ytre rammer? Din egen utøvelse av den, kan hende?

   «Han sa til dem: Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i deres hjerter? Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sine føtter. Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa Han til dem: Har dere noe å spise her? De gav Ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. Og Han tok det og spiste det mens de så på.» (v-38-43).
   Han ville altså overbevise dem om at det ikke var noen ånd de hadde med å gjøre her - det var mennesket Jesus fra Nasaret, som nå sto for dem i sitt oppstandne legeme – det herlighetslegeme apostelen Paulus taler om i Fil 3:21, det som vi alle skal få del i ved oppstandelsen.
   De fikk altså røre ved Ham og konstatere at det var kjøtt og ben. Og da de ennå ikke kunne tro for glede og undring, som det står her, spiste Han mat mens de så på. Det gjør ikke en ånd – men et menneske gjør det.
   Til etterretning for oss som er her nå: Det er slik Jesus er i evigheten! Det er Han du henvender deg til i bønn! Det er Han som går i forbønn for deg! Det er den Gud du har med å gjøre – og det er Han som etter sitt ord og løfte – sitt troverdige ord og løfte – nå er midt iblant oss. Og han er kommet hit for å forkynne nåde og frelse i sitt blod. Han har sonet din synd, og «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.» (Apg 10:43). Ja, hør Ordet Sønnen fikk fra Faderen: «Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender.» (Apg 13:47).
   Og her er vi da ved jordens ende, sett fra Israel, og du hører Faderens vilje uttrykt – at Han (Sønnen) skal være til frelse også her.
   Måtte ikke det gå noen av oss forbi – at det er frelse Faderen vil med sitt vitnesbyrd om Sønnen. Frelse! Frelse deg! Nettopp deg!

   «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors.» (Kol 1:19-20).
   Det var denne Jesus som kom til dem denne dagen – Han som villig hadde gått til korset med deres synder på sitt legeme, og gitt sitt eget blod til en løsepenge for dem. Kan vite de ble glade, da de så Ham!
   Det er den samme Jesus som kommer til deg nå. Det har jo aldri vært noen annen Jesus, enn nettopp Ham som tok dine synder med seg opp på korsets tre for å gjøre en evig – en evigvarende – soning for dem.
   Da blir vel også du glad? Du har iallfall grunn til det, om du er blant dem som i sannhets erkjennelse av menneskets totale fortapthet i seg selv, har måttet ta din tilflukt til dette Guds blødende Lam. Hør hva apostelen forkynner for menigheten i Filippi: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4). Tror du han har et annet budskap til deg her? Nei, som en andaktsbok av Luther heter: Gled deg, Guds menighet! Ja, gjør det!