Tilbake            
                                               Stefanusdag / 2 Juledag

 

 

 




Som sauer blant ulver

Matt 10:17 - 22

   17. Men ta dere i vare for menneskene! For de skal overgi dere til domstolene og hudstryke dere i sine synagoger. 18. Og dere skal føres frem for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene. 19. Men når de overgir dere, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. 20. For der er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler i dere. 21. Bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn. Og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død. 22. Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.
 

   Det er uendelig trist lesning det vi leser om menneskene her.
   Mennesket, det som ser på seg selv med så stor tro på sine muligheter. Som har dannet og etablert alle slags institusjoner for å skape og ivareta fred og rettferdighet på jorden. Som taler om fred og forsoning, solidaritet og enhet - og se, verden er full av krig, oppløsning og utplyndring, fra den ene nasjonens og den ene etniske grupperingens kamp mot den annen, og ned til det enkelte familiemedlems strid mot det annet.
   Mennesket satser på seg selv, og her hører du altså Guds Sønns - Sannhetens - ord: «Ta dere i vare for menneskene!»
(v.17a). Endatil medlemmer av din nærmeste familie, som for eksempel brødre, fedre og barn.
   Når det gjelder hatet mot Jesus - Hans navn
(v.22a), ser det ut for at ondskapen ikke kjenner til noen grenser. Ikke engang de ømmeste familiebånd kan demme opp for, og stå i veien for den. Barn skal for eksempel volde sine foreldres død og omvendt.

   Underlig med denne teksten nå midt i julen hvor mennesker har vært samlet i skarevis i landets kirker, om «barnet i krybben.»
   Han er altså åpenbart ikke like populær der Han henger på korsets tre, og vitner: «Se her, hva din frelse kostet har.»
Til og med dette Golgata kors kan mennesket akseptere, så lenge det kun sees som et menneskes kjærlighetsgjerning. En forbilledlig kjærlighet som vi oppfordres til å etterligne og lignende. Men Guds Sønns død til en soning for våre synder - å nei! At vår stilling er slik at Gud på dette viset måtte forsones, det vekker et uendelig hat i det egenrettferdige menneske.
   Men Skriften vitner midt imot dette hat og denne motstand: Dette er sannheten!

   Vi mennesker har - siden fallets dag - alltid villet fremstille oss selv i et gunstigere lys, enn hva sannheten gjør. Derfor også denne innbitte motstand og åpenbare forfølgelse av nettopp sannheten.
   Det var selvrettferdiggjørelsens ånd som inntok oss på den dag.
   Legg merke til at det Gud i sin uendelige kjærlighet (Han gav sin Sønn i vårt sted) vil, er å rettferdiggjøre mennesket, men det kan bare skje der hvor mennesket har gitt opp å ville rettferdiggjøre seg selv. Det kan bare skje der hvor mennesket har erkjent sannheten, og dermed tatt denne dommen innover seg.

   Å erkjenne sannheten om seg selv, er å skrive under på Guds dom. Du og Han er blitt enige! Men å erkjenne sannheten er også mye, mye mer. Det er også å skrive under på Guds frifinnelsesdom. Det vil si å tro evangeliet! Er du og Han blitt enige også her?

   Det er så mange av dem som er blitt enige med Gud i Hans dom over mennesket, som aldri - fordi de blir hengende fast ved seg selv og sitt eget, og ser sant på det - når frem til det «salige stadiet,» å bli enig med Gud i evangeliet. Og så blir man gående i en grå og trist tilværelse med få lyspunkt. Tynget av skyld!
   Gud taler jo ikke mindre sant når Han forkynner deg at Han selv har sonet for din synd, og betalt din gjeld, enn når Han taler om din synd! Det er alltid hel og full sannhet når Herren taler. Grip det nå! «Du kan ikke tro, å, men kjære, så hør: Gud har jo sin Sønn for oss givet.»

   Jesus har talt dette i vår tekst her, til sine, og forberedt dem på det. De som da vil tro på, og satse på den menneskelige innsats og godvilje, de får da gjøre det, men er hermed altså advart.
   Mange mener at det vi hører om her, hører til i særdeles trange tider – forfølgelsestider - da det virkelig koster å bekjenne Jesu navn, og følge Ham - tenk på naziregimet før og under siste krig, og/eller kommunistregimene, slik som vi kjenner dem - og at derfor mange av svakhet vil gi etter. Det har nok også noe for seg, men vi skal likevel være obs på at dette også er en av menneskets utrolig mange veier til å stille seg selv i et gunstigere lys, enn hva sannheten gjør.
   Jesus selv gir én eneste begrunnelse for denne utrolige ondskapens utfoldelse: «Dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld
(v.22a).
   I Joh 16:3 sier Han om det samme: «Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg.»

  
Da taler Han om, og fremstiller denne forfølgelsen som en religiøs handling, fra forfølgernes side.
   Så åndelig blindet er mennesket. Og aller mest kommer det til uttrykk i dets religiøse utfoldelse.

   Blir ikke mennesket fratatt enhver tro på sin egen religiøse sans' betydning, så når det aldri frem til frelse og salighet. Det som gis for intet, og det alene til fortapte syndere.
  
Menneskets tro på sin egen betydning fortsetter da ellers å blomstre, også etter at man er blitt en «kristen.» Og så får man da denne tro - og disse uttalelser -grunnet i et utrolig hovmod og åndelig uforstand, som at «Gud er avhengig av oss (deg!) om det skal lykkes,» og lignende.

   Vi får også i denne teksten et blikk inn i hva kristen virksomhet egentlig er. Det er det som blir oss gitt! (v.19). Det er altså det som Faderens Ånd til enhver tid gjør.
   Det har vært mye virksomhet på jord med betegnelsen kristen, men den eneste kristne virksomhet som i virkeligheten har vært her, er den som Faderens Ånd har virket. Mennesker har riktignok vært brukt som redskap, men det er Åndens virksomhet. Menneskets egen innsats har tvert imot stått i veien for denne virksomhet, og mang en gang ført på avveie, selv om man i utgangspunktet mente det vel.
   Det er ikke velvilje alene vi trenger, men åndelig innsikt. Og da kan hende, ikke i første rekke for å kunne gjøre noe aktivt, men for ikke å bli stående i veien for det Ånden vil gjøre.

   Han bruker det som ingenting er. (1 Kor 1:28). Stans opp nå for dette ordet, du som ser deg selv som en Kristi stridsmann: - Ingenting!
   Se nå for deg en spade, ett spett, en hakke osv. Strø dem utover en åker, i tusenvis om du vil. Tror du det ble noe resultat av det? Start opp en traktor og send den av sted på egenhånd. Det skulle vel bli saker! Nei, alle ser da vanviddet i dette. Men hva så når det gjelder Herrens redskap? Spør nå i oppriktighet og ærlighet: Er det ikke nettopp dette som er tilfelle, så ofte?
   Hva svares gjerne da? Jo hør! «Hva skal det da bli til, om vi ikke osv...!» Redskapet tror på seg selv, og sin egen evne.
   Men det blir da vel umulig dette? Ja, og det er nettopp hva det også er - uten for Gud selv.
   Uten denne erkjennelse, hva vil du da ut i striden å gjøre? Hvem tror du på?

   Når Jesus taler om å vokte seg for menneskene, så må vi også ha i tanke hvordan Skriften gjennomført advarer oss mot å stole på oss selv og våre egne tanker, selv om det ikke er det Han taler spesielt om her.

   «Mange vil være ydmyke, men ingen vil ydmykes,» var det en som sa. Og sannere kan det vel neppe sies.
   Så lenge denne veldige menneskelige virketrangen stimuleres, og roses, er det knapt noen grense for hva et menneske vil ta på seg, og utholde, men å settes til side og likesom ikke regnes med - å bli betraktet som ubrukelig, ja ingenting - hvem kan utholde det?
   Men nettopp du skal få gå - og vite - at det ikke skal være forgjeves. For her er ikke tale om å sette seg ned med «hendene i fanget,» som det heter, «for jeg er jo ubrukelig» - men å gå i tro til Ham som nettopp bruker det som ingenting er, i motsetning til å gå i tro på sin egen evne, eller Guds støtte under egen evne.
   Det kommer nok til å se smått ut det meste kan hende, men du kan være viss på at det skal stige opp en takk til Gud, både her og der. En takk til Gud!
   Det blir nok de færreste av oss forunt å få utgitt en biografi - i denne verden - om vår egen betydning, men hør hva som sies hos profeten Malakias: «Da talte de med hverandre, de som fryktet Herren. Og Herren lyttet og hørte det. For Hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som fryktet Herren og høyaktet Hans navn.»
(Mal 3:16).
   Se forskjellen: I verden utsatt for alles hat, men i himmelen skrives en minnebok!
   Hvems gunst vil du ha? Du kan ikke få både Guds og verdens vennskap! For «vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.»
(Jak 4:4).
   Og som du ser av Jesu ord i teksten vår - den som vil være Hans venn, blir  verdens fiende. Ja, vennskap med Gud er fiendskap mot verden – verdens vesen. For Gud og den uomvendte verden er motsetninger.

   Ikke å undres på da at de kristne er gjenstand for verdens hat!


  
Er Gud for meg, så trede
Meg hva der vil imot,
Jeg kan i bønnens glede
Det felle under fot.
Vil Gud meg gjerne høre,
Har Faderen meg kjær,
Hva kan meg Satan gjøre
Med all sin helvedhær?

E.K.