Tilbake            
                                               23 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

 

Å stå opp til livet eller til dom  el. De som hører skal leve

Joh. 5, 24 - 29

   24. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror Ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. 25. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. 26. For, likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. 27. Og Han har gitt Ham makt til å holde dom, fordi Han er en menneskesønn. 28. Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle som er i gravene skal høre Hans røst. 29. Og de skal komme ut, - de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.
 

   «Sannelig, sannelig sier jeg dere,» er en særlig sterk måte Jesus taler på når Han vil ha uttrykt noe særdeles viktig. Og da er det jo også særlig grunn for oss til å høre etter! Det er en kraftig stadfestelse av det som nå blir uttalt. Det står egentlig: «Amen, amen sier jeg dere.»

   Tenk deg et menneske som har falt i vannet, og ligger der og kaver. Hvis en da også i tillegg er en heller dårlig svømmer, eller ikke kan svømme i det hele tatt, slik at en føler en er i ferd med å gå under, da øker panikken, og dermed også kavingen.
   Og så hører du ikke et menneske som roper til deg hvor redningen er - for du er for opptatt med å berge deg selv.
   I dette lever et såkalt vakt menneske. Og dette inntrer så snart vekkelsen kommer til en. Så snart tanken kommer inn på ens sak innfor Gud, og hvordan den står, forsøker en å gripe etter noe en mener en har, for å klamre seg til det. Og jo dypere denne vekkelsen går, jo mer kaver man etter dette som en da forestiller seg - mer eller mindre klart - skal berge en. Og en hører ikke Hans frelsesord! Det som berger deg i ett nu!

   Verre stilt er disse som har funnet en slags «nest beste løsning.» De ligger der og klamrer seg til et lite «trestykke» - titt og ofte stiger tvilen opp i dem: «Holder dette egentlig?» «Men dette er jo hva jeg har, så jeg kan jo ikke slippe det, for da...»
   Jo, for all del - hva det så måtte være - slipp! Alt som ikke er Jesus selv, og Jesus alene, vil aldri kunne bli deg til frelse.
   Her skal du være klar over at til og med din tro på Ham, er ikke Jesus selv!

   Jeg skal peke på noen i Skriften som virkelig var kommet langt, hva «nest beste løsning» angår.
   I Mt. 7, 22 - 23 leser vi: «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»
   Så langt som disse er vel ikke noen av oss kommet? Og Jesus sier altså, at Han aldri har kjent dem! Og de gjorde da vitterlig disse gjerningene i Hans navn. - Det står skrevet her.
   Disse brukte Jesu navn som et formular - et magisk ord, om du vil - og det var kraft i det, men de var aldri selv blitt funnet som fortapte syndere, av Ham. Derfor var det også en kraft ved dette navn de ikke kjente, og det var kraften til frelse.
   «Du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder,» sa engelen før Han ble født.
(Mt. 1,21).

   Slik kjente de ikke Jesus, og derfor Han heller ikke dem. Derfor, hva du så enn måtte holde fast i, slipp det. Han vil ikke la en druknende gå under! Men det tror du innerst inne ikke! Det er problemet, og det er egentlig synden - at vi ikke tror på Ham. (Joh. 16, 9a).
   Det koster å bli frelst slik, det koster vårt kjød. Men hva skal du vel med det? - Kjøtt og blod arver ikke Guds rike, sier Ordet.
(1 Kor. 15,50).

   Hvorfor må du så inderlig gjerne gi slipp på alt ditt eget i denne sak? Fordi det du får i stedet er så mye, mye bedre! Du gir slipp på det som ikke arver Guds rike - og får i stedet del i det som arver - livet i Guds Sønn. Du gir slipp på det som er av deg - et stakkars forgjengelig menneske - og får i stedet del i det som er av den evige Gud. Du gir slipp på det som er synd og forvirring og tilkortkommenhet - og får i stedet del i Hans fullkommenhet, klarhet, hellighet og rettferdighet. Dette bare for å nevne noe.
   Dette - å motta evangeliet - er etter den nye pakt, å gjøre det gode - det som blir deg til frelse på den siste dag. Gud er den som legger det inn i ditt hjerte, og du er den som mottar lønnen for det.
   Da får du vel et glimt av hva nåde er?

   Å avvise dette evangelium, og i stedet beholde sitt eget - det er å gjøre det onde - ja, det er avgudsdyrkelse, hvor du selv er avguden.

   I dette lys leser vi for eksempel v.29 her på en annen måte, enn når vi leser det ut i fra vår naturlige loviske tankegang: «Og de skal komme ut - de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.»

   Den som ikke ved dette evangeliums hørelse og mottakelse finnes i Jesus Kristus, må selv svare for seg.
   Ja, men hvordan går så denne frelse til, og hva er det som frelser meg? Det må da være noe jeg selv gjør?
   Nei, hør nå her hva Ordet vitner: «
Den som hører mitt ord og tror Ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.» (v.24).
   Ja, se det, tenker det falne hjerte da - hører og tror! Vi må også tro det!

   Dette er viktig! - Vi skal se hva Ordet selv sier om den saken. I Rom. 10,17 står det: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.»
   Ved Kristi ord. Nettopp det Jesus sier her: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror Ham som har sendt meg, han har evig liv.»
(v.24,a).

   «Den som hører mitt ord...» Og troen kommer jo da - i følge blant annet Rom. 10,17 - som en følge av det.
   Tidligere var dette verset i Rom.10 rett og slett oversatt med: «Troen kommer av hørelsen!» Ved hørelsen av Hans ord kommer troen. Legg merke til hva som står: Troen kommer!

   Det gjelder altså den som setter seg ned for å høre og gi Guds ord rett i sitt hjerte, når det overbeviser om synd og om dom og om rettferdighet. (Joh. 16)
   Vi kan kalle det å «sitte ved Jesu føtter, og ta imot Hans ord.» Den såkalte Mariaplassen som Jesus kaller den gode del.
   Mange setter seg i stedet som dommere over Jesu ord, og vil ha Ham ved sine føtter.

   Jeg sa i sted - da jeg nevnte de som sto for Ham, med sine store gjerninger - at «så langt er vel ikke noen av oss kommet?»
   Å jo, det er noen som er kommet himmelvidt lenger enn som så, og takk Gud for det. Men dit har de ikke kommet ved gjerninger gjort i Hans navn - dit har de kommet ved Hans gjerninger - ved sin tilflukt til Hans gjerninger, da de alle er gjerninger gjort for oss.

   Hør du, som nok ikke kan stille deg frem for Gud med slike store gjerninger, men kanskje heller må slå deg for ditt bryst, og si som tolleren i templet: «Gud, vær meg arme synder nådig!» - Hør hva du har fått: «Den som hører mitt ord og tror Ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.» (v.24).
   Har evig liv - er fri fra dommen - og er gått over fra døden til livet - og alt det bare av den ufattelige grunn, at du hørte evangeliet til tillit og tro - så vidt mye at det er blitt knyttet et håp til Ham.

   «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.» (v.25).
   Det er jo hva vi alle er i vår naturlige tilstand - åndelig døde.
   Hver gang et menneske hører seg til frelse ved evangeliet, skjer det i virkeligheten en oppstandelse fra de døde.
   For Jesus peker - blant annet her i teksten - på hva Faderen har, og hva Faderen har gitt Sønnen å ha - og det er det vesentlige du og jeg mangler. Han sier det i det 26 vers her: Liv i seg selv! Det er nettopp hva vi mangler.
   Og da får du kan hende et lite glimt iallfall, av hvor fortapte vi i virkeligheten er! Døde!
   Og hvem kan forestille seg at en død gir seg selv livet?

   Slik fremstilles vi - og hele denne synlige verden - i denne sammenheng. Som en ørken, en ødemark så gold at ikke noe liv kan spire og gro ut av den.
   Men så skjer altså det under som er forkynt ved profeten: «Han skjøt opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord.»
(Jes. 53,2).
   Det må noe mirakuløst til for at noe skal skyte opp og spire av tørr jord. Gud grep inn! Og hva var det som skjedde her? «I Ham var liv, og livet var menneskenes lys.»
(Joh. 1,4).
   I Ham var liv, og derfor kunne Han spire i tørr jord. - Det var nemlig gitt Ham å ha liv i seg selv.
   Dette var det som skjedde - livet kom inn i verden.
   Derfor sier Han her - om de som har hørt og trodd - at de har evig liv, og er gått over fra døden til livet.
   De har kommet til Ham som er liv. Derfor, når den troende taler om Jesus i denne sammenheng, så sier han som apostelen: «Kristus vårt liv
(Kol. 3,4).
   For det jeg nå har forkynt, innebærer jo også at alt annet er død! «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»
(Ap.gj. 4,12).

   Men altså, også de legemlig døde i gravene, skal høre Hans røst og «de skal komme ut -.» (v.28-29a).
   Han er altså livet - slik at i Ham er all død opphevet.

   Og så til sist dette: «Og Han har gitt Ham makt til å holde dom, fordi Han er menneskesønn.» (v.27).
   «- fordi Han er menneskesønn.» I dette ligger en veldig trøst, og et veldig håp for oss. For selv om vi vet - ut i fra Guds eget ord - at mange mennesker vil gå fortapt, fordi de avviste Ham - så hør likevel noe om hva dette utsagnet bærer i seg: «For ved at Han selv har lidt og er blitt fristet, kan Han komme dem til hjelp som blir fristet.»
(Hebr. 2,18).
   Og da må vi ikke bare tenke på dette vi vanligvis benevner som konkret synd, men også fristelse til motløshet, til å gi opp, til å tvile på Gud, til å ville vårt eget, og sette inn våre egne krefter og forstand osv.
   Dette har sin grunn i Hans barmhjertighet, forstår du: «Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan finne nåde til hjelp i rette tid.»
(Hebr. 4,14-16).

   Nåde til hjelp. Nåden er alltid først!


  
La meg få høre om Jesus,
Skriv i mitt hjerte hvert ord!
Syng for meg sangen om Jesus,
Herligste sang på vår jord.

E.K.