|
Dette er en tekst som tidligere var satt opp som prekentekst på vår
nasjonaldag, 17 mai. Og dette - som alt Guds ord - er fremfor alt
ment å skulle tale til oss som enkeltpersoner. Det vil si at Herren
taler dette til deg - til ditt hjerte. Men det er også
ment å skulle tale til oss som nasjon - som folk - og ikke
minst, som menighet.
Jesus taler
om et lys – et frelseslys – som skinner midt i mørket. Det
vil altså si at det er for hånden. Vandre den stund dere har
lyset.
De hadde lyset – de hadde
fått lyset! Fått! – for det er klart at mennesket ikke kan hente dette
lyset fra noe sted selv. Vi ser hvordan det går, når det prøver på
det – se på alle religionene i verden. Det må bli opplyst!
Og det er nettopp Guds vilje for oss, som vi leser i Joh 1:9: «Det
sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme
til verden.»
Det kom til verden!
Salmisten ber i Sal 43:3 – etter å ha innsett sitt eget mørke og sin
hjelpeløshet: «Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg!
La dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.»
Han ber om at Gud må sende ham det han trenger til for å kunne se
og finne frem.
Når disiplene så på Jesus,
hva var det de så? Full av nåde og sannhet! Alt blir nåde,
når de ser på Ham! Ikke slik å forstå at dette lyset skinte i verden
først når Jesus kom legemlig – å, nei - men nå steg dette lyset ned
på jord og åpenbarte seg i og som mennesket Jesus Kristus. Men det
skinte allerede på fallets dag, da Gud gav løftet om kvinnens ætt
som skulle knuse slangens hode. Da skinte lyset i dette Herrens løfte
– det skinte da Gud kledde Adam og Eva i skinnklær, og skjulte deres
nakenhet – det skinte i Abels offer, og i de mange forbilder i hele
Israels historie. Og Guds ord åpenbarer endatil at det skinte før
verdens grunnvoll ble lagt! Han utvalgte oss i Ham (Jesus) før verdens
grunnvoll ble lagt, kan vi lese i Ef 1:4, for at vi ved det
skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn! Og så spør du gjerne
i dag: Hva skal jeg gjøre med min synd?
Det er jo et spørsmål som
ikke har sitt utspring i troen, men i vantroen. For
troen vet, at min synd den har allerede Faderen lagt på Sønnen og
tatt den bort fra sitt åsyn ved en fullkommen soning, mens vantroen
er nettopp det som forkaster Jesus som frelseslyset – som forkaster
Jesus som Guds fulle og hele frelse.
Vi sa at – eller rettere
sagt – Jesus sa at Israel hadde lyset. Det er bare en
måte å bli kvitt det du allerede har på – og det er å kaste
det! Det var jo også hva størstedelen av Israel gjorde. Og så kommer
Ordet til deg - akkurat som til Israel – full av nåde og sannhet,
og sier: «Mens du ennå var skrøpelig og ugudelig døde Kristus til
fastsatt tid for deg,» kan du lese i Rom 5:6. Det vil si, gav deg
hel og full frelse! Med andre ord, så har du frelse – og i
og med ordet du hører her – så har du lyset. Dette sier Herren,
er hva som er gitt deg i Jesus Kristus. Dette er den usigelige gave
som apostelen Paulus kaller det i 2 Kor 9:15, idet han takker Gud
for den!
Dette – på den ene side –
har himmelens Gud gjort mulig av nåde blott, ved å bringe det største
offer Han kunne bringe – nemlig å selv ta vår plass i sin Sønn Jesus
Kristus! Og på den annen side: Hva er alternativet til denne frelse?
Å du, hvilken gave til et folk, når dette blir forkynt fritt! Og hvilken
dom over et folk, når dette blir forkastet. Det gjelder den enkelte
av oss!
Dette lyset ble på en særlig
måte gjort synlig i denne verden ved en bestemt institusjon – nemlig
templet og tempeltjenesten i Jerusalem. Det var dit israelittene blant
annet, skulle få vende seg med sin synd og finne forlatelse. Og to
ganger i historien ser vi at dette blir revet ned til grunnen og fjernet
fra jordens overflate. Det skal ikke bli sten tilbake på sten, sier
Jesus i Matt 24:2 og Mark 13:2.
Tenk på det! Stedet som forkynte
forlatelse og nåde, det vil si, åpenbarte lyset, var ikke der lenger.
Det var borte! Fordi de i sitt hjerte allerede hadde forkastet
det. Når templet falt i grus, så skjedde bare det i det ytre,
som for lengst hadde skjedd i israelittenes indre. Guds lys
var forkastet! Templet var revet ned!
|
Her retter jo også Herren en advarsel til oss hedningekristne
– en advarsel om at lysestaken også kan bli flyttet fra oss. Du kan
nok – om du ellers har karakter til det – bli et fint og ordentlig
menneske, men bare Jesus er en soning for din synd. Bare
Jesus! Og når du da vet, at ikke noe menneske kan stå for Gud
med synd – ja, da ser du vel betydningen av å ha Ham!
Når de gjelder det siste
tilfelle – da templet ble lagt i grus ca. år 70, så var jo det også
en symbolsk handling, et vitnesbyrd om at det ikke lenger var
behov for denne tjeneste. Han som det vitnet om i forbilder var nå
selv kommet! Det er også noe å ha i minne, når du hører alt dette
snakket om å bygge templet opp igjen. Du kan i tilfelle være viss
på at dette ikke er drevet frem av Herren! At templet ligger i grus,
er i virkeligheten et salig vitnesbyrd til hele verden om at nå er
Han selv kommet, Han som det vitnet om. Altså - nå er det noe
annet som gjelder! Nå er det endelige offer brakt,
og Han tar bolig i menneskehjerter og bygger seg et nytt tempel av
levcende steiner, som vi leser i 1 Pet 2:5.
Men slik er vi mennesker,
at vi så snart tilber ting – det synlige – fremfor Ham som de vitner
om. Slik leser vi i Skriften, tilba jødene kobberormen som Moses hadde
opphøyd i ørkenen. Nehustan som den ble kalt. De tilba altså den i
seg selv! Og slik tilba også noen – antakelig de fleste – også
templet i seg selv. Satte lit til gaven som ble lagt på alteret mer
enn til alteret som jo helliget gaven som lå på det osv.
Se da også i vår tid og kirkens
historie, med kirkesamfunn, organisasjoner, nådegaver, helgener, ikoner,
hellige steder, og jeg vet ikke hva i denne myriaden av erstatninger
for Ham det virkelig dreier seg om.
La oss ta de sentrale ting:
Du taler gjerne om evangeliet, blodet, Golgata, syndenes forlatelse,
korset, oppstandelsen fra de døde osv., og det er godt alt sammen
– det er jo det sentrale – men et menneske aner ikke hvor snart en
blir stående tilbake med disse begrepene, mens personen, Jesus
selv, er blitt borte.
Du skjønner, at alt dette
har du i Ham! Har du Ham så har du dermed også alt dette. Har du ikke
Ham så har du ikke noe av dette, uansett hvor mye du taler om det,
opphøyer det, tenker på det og ønsker det.
Skriften vitner om at Han
selv er kommet! Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med
sitt blod! Men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst
i Ham vitner allerede profeten Jesaja. Allikevel vet vi, utfra Skriftens
eget ord, at tollere og syndere holdt seg nær til Ham, for å høre
Ham.
Det står at Hans egne ikke
tok imot Ham – likevel heter det straks: «Men alle dem som tok imot
Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn!»
Det er noen som likesom er
der hele tiden, helt fra Abel av. Den lille rest som Jesaja taler
om, de 7 tusen på Elias’ tid som ikke hadde bøyd kne for Ba’al
osv. Hele tiden har det vært et Guds folk på jorden – et nådefolk
– men de har aldri vært flertallet. Det er de som holder seg
til Jesus og følger Ham. Det er de som lever i evangeliet – eller
sagt på en annen måte: Det er de som holder evangeliet, i motsetning
til de som vil holde loven og selv gjøre gjerninger for Gud.
De andre har mottatt Guds gjerning og funnet hvile.
Når disiplene – apostlene
– etter Golgata, etter pinsedag, så på Jesus, ble alt nåde.
Andre ser på Jesus og alt blir lov og bud! Men den som
er lært og opplyst av Ånden, han ser det som apostlene så.
«Tro
på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets barn!» (v.36a).
Og så står det så alvorlig til slutt i teksten vår her: «Dette talte
Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem.» (v.36b).
Be for møtene som holdes
i vårt land i denne tid – be for deg selv – at det ikke må bli slik!
Når en ser på den kristne virksomheten i dag, så er det ofte en må
tenke: Det er som om Jesus har skjult seg for dem! Det er jo ikke
Han det egentlig dreier seg om i dette!
|
22 søndag
i treenighetstiden
