22 søndag i treenighetstiden

Dette er en tekst som tidligere var satt opp som prekentekst på vår nasjonaldag, 17 mai. Og dette - som alt Guds ord - er fremfor alt ment å skulle tale til oss som enkeltpersoner. Det vil si at Herren taler dette til deg - til ditt hjerte. Men det er også ment å skulle tale til oss som nasjon - som folk - og ikke minst, som menighet.

   Det står i verset før vår tekst her at det var folket Han var i samtale med, det vil si jødefolket - og Han sier at de har lyset. (v.35). Ikke i sitt hjerte, men blant dere, som Jesus sier. Han var blant dem, og dermed skinte lyset for dem, men ennå ikke i deres hjerter, som nevnt. Og for de fleste av dem kom heller aldri den dagen da dette Guds lys fant rom i deres hjerter. De holdt fast ved sin ytre gudsdyrkelse og sin egen fromhet.
   Dette er også vårt folks situasjon i dag - ennå har ikke lyset gått helt ut - Han er blant oss i sitt ord og ved sine sakramenter, slik at vi kan si at det norske folk ennå har lyset.
   Og da er formaningen som går ut - og da først og fremst til deg som hører ordet nå: «Vandre den stund dere har lyset, for at ikke mørket skal komme over dere.» (v.35).
   Og Han begynte med den alvorlige opplysningen til dem: «Ennå en liten stund er lyset blant dere.» Og vi som leser det i ettertid, vi vet hvor liten den stunden i virkeligheten var. Så gikk Israel som folk inn i et flere tusenårig langt mørke.

   Nå er det oss det er tale om - som Elias Blix sier i sangen: «Du sende ditt ord (Jesus) til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.» «Vandre den stund dere har lyset,» sier Jesus da. For ingen kan vandre i mørket - ingen kan finne frem da.
   «For at ikke mørket skal komme over dere,» sier Han. Legg merke til formuleringen - det er som om det skulle være et levende vesen som ligger klar til å kaste seg over oss, men nå holdes tilbake. Et vesen som legger seg over oss og stenger utsynet.
   Som lyset har sin fyrste, Jesus, har også mørket sin fyrste, djevelen. Der hvor den ene går ut, kommer den andre inn. Mennesket står aldri i en nøytral posisjon til disse to fyrster. Det sier Jesus: «Den som ikke er med meg, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» (Matt 12:30). Dette sier Han som heter Lyset og Sannheten. Ikke noe nøytralt rom å gjemme seg bort i her.
   Men vi nevnte å holde fast ved sin ytre gudsdyrkelse og fromhet, fremfor å ta imot Lyset. Å ta imot Lyset innebærer jo å akte sin egen gudsdyrkelse og fromhet for tap (skarn). (Fil 3:7-8a).
   Men, vil mange si - visst kan dette gjelde de kristne forsamlinger, men folket som sådan, bryr de seg om gudsdyrkelse og fromhet?
   Vi ville bli overrasket over hvor mye «gudsdyrkelse» det er i folket, selv om de aldri oppsøker bedehus eller kirker, unntatt ved begravelser eller festlige anledninger. - Og disse som mest frekt og freidig presenterer sin synd midt på TV-skjermen inn i de tusen hjem - gå til dem og si hva Guds ord sier om deres synd, så skal du se om de ikke har noen fromhet og ære å forsvare.
   Men dette er en fromhet - og eventuell gudsdyrkelse - uten lyset. Det vil si at den ikke er virket av Lyset. Og her ligger hele forskjellen mellom det Guds ord kaller lysets barn, og mørkets barn. Og dette skillet går midt gjennom menighetsflokken.

Guds barn vet ikke om noen annen gudsdyrkelse, fromhet og tjeneste enn den som er virket av Ham ved evangeliet. De andre har sin egen kristendom. Gjerne en klok etterligning av den ekte, grunnet på den kunnskap i ordet en har tilegnet seg, men det hele stammer fra ens eget hjerte, og bærer derfor ikke med seg det lys som setter mennesket i frihet og blir det til frelse.

   Noen sitter der og løfter aldri så mye som en finger for evangeliets skyld, mens andre løper ut i alle retninger som løpske hester, men ingen av dem er drevet av Ham. Det er ikke evangeliets lys som driver.
   Den ene flokken er dorske fordi lyset aldri har skint i deres hjerter, en har bare gått i den samme «tralten» - som det heter - i alle år.
   Den andre flokken lever i en oppøst begeistring, men heller ikke her er det evangeliet som har brakt det frem fra grunnen av. Og med evangeliet menes da, ordet om korset.

Men så får Herren en og annen i tale - får stilt dem til ro innfor sitt ord og talt det inn i deres hjerter slik at lyset får skinne der - «som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen (Jesus) går opp i deres hjerter,» som Peter beskriver denne prosessen. (2 Pet 1:19). Da lærer en både sitt eget sant å kjenne, på den ene side og Jesus og Hans verk og vesen, på den andre, og da er det ikke vanskelig å skjelne den vei en skal gå. «Bli i min kjærlighet,» sier Jesus (Joh 15:9), hold deg til meg og mitt verk, så har du vitnesbyrdet i deg! Hans vitnesbyrd! Hva har vel vi å fare med?

   Det er altså forskjell på å ha lyset blant seg, og å ha lyset i seg.
   «For at ikke mørket skal komme over dere.» (v.35).
   Hva skal vi si om det norske folk i dag, sett i lys av dette? Hva skal vi si om deg? Du vet vel svaret?

   «Tro på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets barn!» (v.36).
   La ikke dette bli for deg verken en sløvhetens eller ivrighetens gjerningsreligion - for kristendom er tro på Lyset! - tro på Jesus! Ved det, og altså ikke noe annet, eller noe i tillegg, blir vi lysets barn - Guds barn - forkynner Jesus oss her. Og også ved det blir vi bevart - det vil si, forblir vi Guds barn.
   Om dette sier Johannes i sitt første brev: «La det som dere hørte fra begynnelsen, bli i dere, da skal også dere bli i Sønnen og Faderen. Og dette er løftet Han lovte oss: det evige liv!» (1 Joh 2:24-25).
   Du ser - forutsetningen er å bli bevart i det du hørte fra begynnelsen, det du ble frelst ved - med andre ord evangeliet - for aldri er noe menneske på jord blitt frelst ved noe annet enn evangeliet.

Og så avsluttes denne teksten vår så alvorlig - og Gud gi at det aldri måtte skje oss, den enkelte - og Gud gi at det heller ikke må ramme oss som folk ennå: «Dette talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem.» (v.36b).

Profeten Jeremia roper ut: «Land, land, land! Hør Herrens ord!» (Jer 22:29) - og det er i høyeste grad også et ord/rop til oss i dag.