Den som måtte tvile på at ekteskapet er den samlivsform som
har Guds velsignelse over seg - og som altså
er en gudgitt
institusjon - bør lese denne Herrens tale nøye, og under bønn.
Fariseerne spør Jesus: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru?
Hos jødene - dette lovens
folk, som på en særskilt måte hadde Guds vilje for menneskelivet åpenbart hos
seg - et gradvis klarere lys over Guds vilje, for dem og deres liv - var noen annen
samlivsform mellom mann og kvinne rett og slett utenkelig - ja, synd
mot Guds bud - Guds vilje. Og
Jesus førte ikke inn noen «ny tid» her. Tvert imot så stadfester Han
her dette som Guds gode - og dermed altså - gudvillede ordning.
En ordning som får dette vitnesbyrd, at i det øyeblikk noen er gått inn
i den, er man ikke lenger to, men en! Ett menneske, de to! Sammenføyd
av Gud. (v.8-9).
Denne ordning var Guds gode vilje for mennesket, helt fra skapningens begynnelse
av. (v.6).
- Altså, fra før syndefallet.
Det var skilsmissen - og faktisk skilsmissens nødvendighet - som
kom inn etter syndefallet, da det hårde hjerte oppsto. (v.5).
Denne Moses' tillatelse, som jødene her
henviser til (v.4), lar ikke Jesus bli til ros for dem:
«Fordi dere har så hårdt et hjerte.» (v.5).
Det kan tyde på
at dette var for å beskytte den «uønskede» kvinnen, som ellers måtte
ha lidd stort i et slikt ekteskap, hvor mannen helst ville ha vært
henne foruten, og hun dermed bare sto i veien for hans begjær.
Vi ser også dette synet på ekteskapet åpenbart i beretningen om Josef og
Maria, og omstendighetene omkring Jesu fødsel.
I Matteus 1:18,
leser vi at disse to var trolovet – forlovet. - Det vil si, at de
var lovt til hverandre. I denne tid var dette like så forpliktende
som ekteskapet selv.
Stans
for dette, med tanke på noe av argumentasjonen til fordel for samboerskapet, nemlig
at man også der går inn i et forpliktende forhold.
Forpliktende var
også i høyeste grad en trolovelse, slik at å bryte ut av den var et
alvorlig foretak, og som vi ser av teksten hos Matteus
(v.19),
heter det: «Josef, hennes mann ...,» selv om de altså kun var
trolovet. Her var det åpenbart et forpliktende livslangt forhold som
allerede var inngått.
Men da det
viste seg at Maria var med barn, visste Josef at han ikke kunne være barnets
far. (v.19).
Det kan bare ha én grunn -
de levde ennå ikke sammen seksuelt. Det hørte først ekteskapet til.
Mennesket må selv få velge hvordan de vil leve sammen - de
er fri til det - men de som vil ha Skriften med seg på, at
også andre samlivsformer enn det inngåtte ekteskap, har Guds velsignelse
over seg, møter her «veggen.»
Det vil altså
si, at for en kristen er det ikke noe alternativ.
En annen hovedsak i denne teksten - og det som er foranledningen
til denne Jesu tale - er, som så ofte i Jesu liv - Hans motstanderes
og fienders forsøk på å lokke Ham i en felle. «Noen fariseere kom
da til Ham, og for å friste Ham» - altså, slett ikke for å
lære sannheten å kjenne - «spurte de osv.»
|
Men ved disse, deres stadig gjentatte lumske angrep og åpenbare
forfølgelse, gir de bare Jesus igjen og igjen anledningen til å forkynne
nettopp sannheten.
Slik må også djevelen selv tjene Guds sak, mot sin vilje, oss til gode.
Oss til gode, så sant vi tar imot sannheten, bøyer oss for og innretter oss i
samsvar med den. - Ellers blir nettopp det - at vi har hørt sannheten forkynt
- oss til en desto tyngre dom.
Ja, Jesu liv var et liv fylt av forfølgelse. - En kamp mot mørkets makter
- helt fra fødselen av, da djevelen tente Herodes i brann.
Også denne åndsmakt inspirerer og «tenner i brann,» som vi blant
annet ser ved fariseerne i teksten vår her.
Ja, Jesus ble forfulgt av denne åndsmakt før sin fødsel, i
sine vitner, helt fra Abel av. Og noe vi bør legge oss på hjertet
– Han vil bli det i sine sanne vitner, til den siste dag. (Se
blant annet Matt 10:24-25 og 2 Tim 3:12).
Så det bør altså
ikke overraske deg, om du blir betraktet som en «pariakaste» i denne
verden. - Og det bør heller ikke bedrøve deg, for Guds Ånd hviler
da over deg, sier Ordet. (1
Pet 4:14).
Som Han var med Jesus, vil Han også være med deg! Gi deg del i den sanne
visdom, og gi deg i rette tid, hva du skal svare, og hva du skal si. - Og ikke
minst - gi deg visdom til å tie, når det er nødvendig.
Dette gjelder «de stille i landet» - Herrens små - som
forfølges og hånes og spottes for sitt håps skyld - hvilket er Jesus selv - og
ikke alle disse «krigerne» som selvbestaltet gir seg i kast med å skulle
forsvare og fremme Guds ord.
Herren «har
ingen glede i hestens styrke, Han har ikke behag i mannens ben. Herren
har behag i dem som frykter Ham, som venter på Hans miskunn.»
(Sal 147:10-11).
Men når vi blir angrepet for evangeliets skyld, så skal vi få
lov til å forsvare oss med det Herren gir. - Og ikke minst -
vi skal ikke vike fra den overbevisning Han har gitt oss, for det er
Åndens vitnesbyrd, Guds usigelige gave, gitt oss til frelse av
Herrens nåde alene.
Evangeliets åpenbaring
i ditt hjerte, er Herrens kjærlighetsgave til deg - ved den
er du blitt trolovet med Ham - ja du er blitt Hans brud. (Se
blant annet 2 Kor 11:2 og Ef 5:32).
Og altså, «det Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille.»
(v.9).
Heller ikke du!
Og at Han på sin
side ikke vil skille seg fra deg, det forsikres du om, blant annet av
slike ord som i Malakias 2:16: «For jeg hater skilsmisse,
sier Herren, Israels Gud.» Og ellers av Skriftens samlede vitnesbyrd
om Guds trofasthet.
Men legg deg på
sinnet, at når du skal forkynne noe fra Guds ord som rammer våre
egne veier, så gjør det for å hjelpe til rette -
for dommen hører ikke oss til! |