Tilbake            
                                               1 mai

 

 

 

 

 

Innby fattige og uføre

Luk. 14, 12 - 14

   12. Han sa også til ham som hadde innbudt Ham: Når du gjør gjestebud til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger eller rike naboer. For da vil de be deg igjen, og du får gjengjeld. 13. Men når du gjør gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme, blinde. 14. Da skal du være salig. For de har ikke noe å gi deg igjen. Men du skal få det igjen i de rettferdiges oppstandelse.
 

   Det er ingen tvil om at Jesus ønsker det for sine troende, at de helt konkret, som vi leser om det her, skal hjelpe de mennesker som er i nød, er fattige og har trang på noen måte. Det kan vi kanskje glemme midt i vår iver etter å være mer «åndelige.» Han sier endatil at du skal være salig i denne gjerning.
   Ikke så at du blir frelst ved å rent praktisk utføre denne gjerning, det ville jo være en forkastelse av hele evangeliets budskap, og en tilbakevending til lovens kår og vilkår - men det er i virkeligheten bare en sann, levende og frigjort kristen som er i stand til å utføre denne gjerning, i egentlig forstand, og da også beheftet med stor skrøpelighet og synd. - Men den som ikke er frigjort ved evangeliet, han kan ikke på noen måte - ikke i minste måte - gjøre denne gjerning, i egentlig forstand.
   Vi skal komme innpå dette etter hvert. Jeg vil bare peke på, at til tross for at det er Jesu uttrykte vilje, at vi skal være til hjelp for dem som trenger det, også i rent timelige ting, er det et budskap i disse vers som langt overgår det, og som er svært så viktig å få tak i for oss - ja, dersom vi ikke får tak i det, går vi rett og slett fortapt! Og det som er utpreget nettopp av den grunn, at dette budskap er så dunkelt for oss, det er at vi ofte går så knuget og usikre og uvisse i vårt gudsforhold og i vårt kristenliv.
   Hvorfor er du så ofte utrygg med tanke på Herren og det evige? Er det ikke fordi du - om ikke nettopp tror - så iallfall har en følelse av at du ennå har en gjeld, at det ennå er noe ubetalt, at du skylder Herren noe, at det ennå er noe uoppgjort.
   Det er dette, denne falske lære, og denne falske ånd - for falsk lære er alltid knyttet til falsk ånd - denne tekst kan komme til livs hos oss. Den kan hjelpe oss med andre ord, nettopp i dette.

   Vi må begi oss ut i det Skriften lærer oss i det hele om mennesket, menneskets opprinnelse, og det dype fall, og forholdet mellom Gud, den tre ganger hellige og det dypt falne menneske. I opphavet sa jo Gud om mennesket Han hadde skapt, i likhet med om hele skapningen forøvrig, at det var overmåte - eller såre godt - som det het før. (1 Mos. 1,31).
   Men det varte ikke ved som vi alle vet - mennesket falt i synd, det falt bort fra Gud - sannhets ord - til djevelen - løgnens ord, og lever som sådan i løgn. Du kan si at det åt løgnen! Det tok imot djevelens ord, løgnens ord, og ble besjelet av det. Derfor er det også slik at mennesket kun kan løses fra dette ved å ete sannhets ord, å ete det vil si å tilegne seg og bli ett med det man inntar.
    Derfor står det også hos apostelen Jakob, at Gud etter sin vilje har født oss (de troende) ved sannhets ord! (Jak. 1,18). Han har altså fått plantet inn igjen det som gikk tapt den dagen der i Edens hage. Og som mørket viker for lyset der det går frem, så viker løgnen for sannheten der den går frem. Derfor står det også om den kristnes vekst, at det er en vekst i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. (2 Pet. 3,18).

   Altså til mer vi lærer sannheten å kjenne og får mer innsikt i den, til mer vokser vi som kristne, og ikke ved å få inngitt en eller annen kraft, som likesom skal blåse oss opp til noen slike superkristne, som du i enkelte sammenhenger kan høre det forkynt. Noe som bare fører til at du kommer i et skinnforhold til Jesus selv. - Du har jo så lite bruk for Ham nå som du har fått «Ånden,» og er selv blitt så full av kraft.
   Det er dette som alltid nærer det gamle menneske i oss - og du skal være klar over, at det var det gamle menneske som også finnes i deg, som korsfestet Kristus helt konkret der på Golgata. - Dette at vi blir noe i oss selv, det er det som alltid nærer det gamle menneske, slik at det kan utrydde den sanne Jesus i oss, og plassere inn en falsk.

   Det er dette Paulus taler om, når han skriver til korinterne, som tilsynelatende iallfall, flommet over av nådegaver og synlige manifestasjoner, når han skriver: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.» (2 Kor 11, 3-4).
   Ser du dette? - Altså ikke en fjernelse av Jesu navn - om det bare hadde vært så vel, rett forstått, for da ville vi nok ha våknet i tide, de fleste - men en annen Jesus.
   Vi skal forsøke å peke på Ham som åpenbarer seg i den teksten vi har for oss nå i dag. Men Han er vi ikke i stand til å motta, før sannheten om oss og vår tilstand begynner å gå opp for oss - nemlig at vi er i mørket, at vi er inntatt av løgnen, og helt og aldeles ute av stand til å fri oss ut av det ved egen hjelp. Da begynner ropet å stige i fra hjertets grunn, som det steg fra Peter der han var i ferd med å synke i avgrunnen ute på Genesarets bølger: Herre! frels!
   Det er der Jesus er - det er hos slike, som ikke har noe eget å flyte på. Den situasjonen der ute på Genesaretsjøen, hvor Peter er i ferd med å synke i havet, den er et kjernepunkt i forståelsen av hva den sanne frelse er.
   Hva hadde Peter å tilby Jesus der og da? Det var én eneste mulighet for frelse, og det var at Jesus ville, og rakte ut hånden.
   Dit hen, til den erkjennelse kommer det menneske som virkelig har prøvd å oppfylle loven med dens bud og forskrifter. Løgnen som det har levd på blir åpenbar, i møte med sannheten - i møte med lyset oppdager du, at du har levd i mørket. Men det er, takk Gud! ikke det eneste lys, som er tilgjengelig fra Guds side - men også den hånda som strekker seg ut og griper Peter til redning og liv. Når du ser på Golgata nå, så ser du denne utrakte hånda fra Faderen selv, den som strekker seg ut for å gripe deg som synker - ja, nettopp deg som synker!
   Det tragiske med oss er jo, at som oftest, når vi synker, og altså ser noe av hvor svarte og urene vi i virkeligheten er, hvor mye falskhet og elendighet som i virkeligheten bor her inne, da blir vi mer og mer overbevist om at frelsen ikke er for oss, at den utstrakte hånda ikke er der for å gripe slike noen. Vi blir, for å si det på den måten, mer og mer overbeviste om at legemiddelet ikke er for syke!
   Det er da en ny vri ifra djevelens og det gamle menneskes side, for å holde oss fast borte fra Gud. Å, bli hva som helst, bli så from og kristelig, at djevelen selv må innrømme deg ros, bare ikke se Ham som står der nettopp for deg!
   Men Han møter du altså i teksten vår, som vi skal se. - Du må bare ha den sannhet klar for deg, at Herren vil aldri be sine troende om noe som Han ikke selv vil gjøre, og praktiserer! Og da, under den klarhet, kan vi lese hva Han forkynner oss:
«Men når du gjør gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme, blinde.» Hvorfor? «For de har ikke noe å gi deg igjen (v.13-14).
   Er det ikke nettopp slik du opplever deg selv? - Så fattig, en som ikke har noe å gi Ham igjen - og prøver du på det - ja så skjer det motsatte, du blir bare mer og mer var, hvor langt borte og hvor fattig du er! Bare synd!
   Det er slik Han vil ha deg! - En som ikke har noe gi igjen! - For det er slik du i virkeligheten er! Han skal ta seg av deg, Han har tatt hele ansvaret. Ser du denne Jesus? - Han som tar seg av syndere? - Ja, er synderes venn! Han åpenbarer seg for deg her i teksten. Så, se!


   Se, se, se og lev!
Det er liv i å se på det Golgata kors,
Ja, just nu er det liv og for deg.

E.K.