«Om noen vil gjøre Hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» (v.17). Ja, er det ikke nettopp den erfaring vi alle har gjort, vi som har villet gjøre Faderens vilje – at det Jesus lærte og sa, direkte fra sin egen munn, eller ved apostlene etter Ham og profetene før Ham, det stemmer med den erfaring vi har gjort stilt overfor Guds hellighet slik den kommer til uttrykk i loven? Vårt gamle menneske blir alltid avslørt i møte med det speilet, det som ellers er skjult i mørket blir trukket frem i lyset, så vi selv ser det. Igjen og igjen, når vi kommer i berøring med Guds lov, Hans bud og vilje slik den kommer til uttrykk for oss ved den, blir vi eksponert som syndere både for Ham og oss selv.

   Vi opplever da nettopp det apostelen Paulus forkynner oss i Rom 8:3, at det er umulig for loven, fordi den er maktesløs på grunn av kjødet.
   Dette er noe en sann kristen har gjort erfaring på – og gjør det stadig på ny. Loven har alltid den samme virkning på den som er av sannheten. Du ser sant på deg selv, og kjenner derfor på et inderlig behov for forlatelse, at dette må bli skjult, et behov for renselse, fordi det du da ser, det er at det som bor i deg – ja, er deg, det hører ikke hjemme i himmelen, i samfunn med Gud som er hellig.

   Jeg sa: Et inderlig behov for at dette må bli skjult. Ikke lenger for å skjule det. Du ser de to første mennesker etter fallet, de ville skjule seg – mens den som er av sannheten og har sett inn i Guds nåde i Jesus Kristus, han kommer til Gud for å få det skjult.

   Det står om begge disse ting i Skriften – først i Ordsp 28:13: «Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke.» Og på den annen side kan vi lese i Rom 4:7: «Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult.»

   I det første tilfellet er det mennesket som er aktivt og vil skjule sannheten. I det andre tilfelle er det Gud som er aktiv. Ikke på den måten at Han ser bort fra sannheten, men at Han skjuler synderen i en annen – den rettferdige. Gud gjør virkelig det med den som kommer til Ham med sin synd og sine overtredelser. Det er Ham selv som har åpnet denne adgang. Da erfarer du igjen sannheten i Jesu lære – at den er av Gud – du får nemlig ved det (evangeliets åpenbaring for hjertet), fred med Gud. Til tross for din naturlige tilstand.

  Du klan komme i såkalte kristne sammenhenger, hvor de ikke vil høre tale om synd. Det er likesom om de hater det ordet. Da sier jeg med overlegg – såkalte kristne sammenhenger – for at mennesker som på denne måten står sannheten imot – ja, hater den inderlig, skal ha samfunn med Gud, det er jeg sterkt i tvil om.

   En kristen, det er en som lever åpent for Gud i erkjennelse av sannheten, og kommer derfor alltid til Jesus, Han som har frelst og forsonet dem med Gud. Disse andre, de kommer rett og slett ikke til lyset! Det skal du være klar over.

   Derfor er det heller ikke frelsen og forsoningen – denne ufattelige Guds kjærlighet til oss mennesker som er åpenbart der på Golgata de er opptatt med heller. Ingen undring over det – nei, det er noe de likesom har lagt bak seg. Det som er interessant det er tegn og under, manifestasjoner av alle slag, hvordan du skal anvende denne Guds kraft i livet slik at både det ene og det andre lykkes og lignende. Det har sin grunn i at de ikke er gått inn gjennom døren: Kristus korsfestet for syndere alle! Blodet den kostbare pris!

   Men du som er her nå – du har forhåpentligvis erkjent at Jesu lære, den er av Gud. Som kvinnen Jesus traff ved Sykars brønn sier, der hun går inn til byen i Samaria og vitner: «Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» (Joh. 4,29).

   Alt jeg har gjort! Han avslørte på en så fin måte hennes syndeliv – men ikke for at hun skulle bli fordømt, det var jo hva hun allerede var for dette livets skyld, hun var fortapt, og her satt altså ved brønnen den dagen, Han, Menneskesønnen som er kommet for å søke og frelse nettopp det som var fortapt.

   Du ser, hun ble frelst denne dagen, men ikke uten å stå eksponert for Han som ser alt – og det på en måte så hun så det klart selv også.

    Dette lyset som her kom inn i hennes liv – dette lyset til sannhets erkjennelse – det får frem denne tanke i henne, som hun også gir uttrykk for: «Han skulle vel ikke være Messias?»

E.K.

   Slik går det altså til når et menneske blir frelst. Dette er fremmed for dem som har tatt seg inn selv – og på en måte valgt sin kristendom. Kristendom er ikke først og fremst former, selv om det mer og mindre fører med seg en annen livsførsel enn den verden har, kristendom er et hjerteforhold til Jesus. Og det kan bare oppstå der hvor et menneske lever i sannhets erkjennelse, og dermed også i syndenes forlatelse.

   Den som lever der kjenner en hemmelighet – nemlig denne enkle, men å så lite trodde og forståtte endatil midt i menigheten – at syndenes forlatelse er nok! Nok!
   Vi skal lese fra Rom 4:7-8: «Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.»

   Her står altså at den som har fått sine synder forlatt er salig. Da må vi jo spørre: Hva er det å være salig? Det sies å være den høyeste form for lykke. Men det som er underlig med det å være salig, det er at det ikke har noe med våre følelser å gjøre. Når vi tenker på lykke – det å være lykkelig – så tenker vi jo på følelse av lykke, ikke sant? Men å være salig det er å eie en tilstand, som ikke har noe med dette å gjøre. Det er å være innsatt i et bestemt kår. Det er rett og slett å være frelst!

   Da vet vi altså hva det vil si å være salig. Men hvem var det? Jo, den som hadde fått sine synder forlatt og sine overtredelser skjult! Syndenes forlatelse er altså nok – som hun sa Lina Sandell: Den eneste fromhet jeg kjenner er syndenes forlatelse!
Det menneske er fullkomment rettferdig for Gud!

   Det er sant at en kristen er kalt til å leve annerledes enn verden – kanskje vi bør minnes på det mer enn noen gang i vår tid – før talte de om å forsake djevelen og alt hans vesen. Alt hans vesen! Men du skal ikke bli frelst ved det! Du er allerede frelst du som har tatt din tilflukt til Jesus, og det er ikke ved ditt liv – nei, har ene og alene sin grunn i Hans liv og Hans død.

   Jesus bærer en fin beskrivelse blant de sanne troende – en beskrivelse som riktignok ikke er brukt direkte i Skriften, men likevel 100 % bibelsk: Stedfortrederen! Har ikke Jesus blitt stedfortrederen for deg i alle ting, så har ikke du blitt en kristen heller. En religionsutøver er du vel, men ikke frelst.
   Jesus møtte mange slike på sin vei, vet du – og Han gjør det også i dag. Han har et budskap også til dem: Vend om fra alt dette du driver med, og tro på meg alene! Eller som roper ut på den siste store dag i høytiden til dette sitt religionsutøvende folk i Joh 7:37: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke!»

   «Jødene undret seg og sa: Hvor har Han sin skriftkunnskap fra, Han som ikke er opplært?» (v.15). Ja, skriftkunnskap hadde de virkelig nok av, og den satte de da også sin lit til, som Jesus peker på et annet sted. Derfor skjønte de heller ikke hvor Han hadde dette fra, Han som ikke hadde gått på «bibelskolen» eller «Det teologiske fakultet.»

   Og så svarte da Jesus dette: «Min lære er ikke min, men Hans som har sendt meg. Om noen vil gjøre Hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» (v.16-17).
   Jeg håper virkelig at du som er her nå, kan svare ja og amen på det!   I dag kan det være mange som slutter seg til kristne menigheter, og så opplever de forskjellige ting, følelsesmessig for eksempel – eller som det ofte er med ungdom, de slår seg til der hvor det allerede er mye ungdom, og så samles de i lag, går på konserter og lever i et miljø – men har du prøvd det Jesus taler om her, det som fører til sannhets erkjennelse, har du prøvd å gjøre Hans vilje? Vær god imot alle – vær tålmodig i alt, bli ikke irritert og sint på noen, men tål alt, for det gjør kjærligheten – dette vil altså si: Elsk din neste som deg selv! Og ikke mindre – gjør alt dette fordi du elsker Gud over alle ting! Det er ikke noe du elsker høyere enn Gud!
   Som en pekte på – den typen som kan tale varmt om frelse til jordens ender på bedehuset, men gjerne er en tyrann i hjemmet, og der ligger ubetalte regninger osv. Hadde de sett sant på seg selv, hadde de også fått et sant forhold til Jesus, og ikke bare et munnsvær.