18 søndag i treenighetstiden

   Her møter vi tro. Og det til og med en så stor tro, at selv Jesus undrer seg. (v.10).

   Vi vet av Skriften at troen er en Guds gave - at den virkes ved det som blir forkynt og hørt, dersom det som blir forkynt og hørt virkelig er Kristi ord. (Rom 10:17). Men det er ikke alle Han når like langt inn til - om vi kan si det på den måten. Det står forresten en gang til i evangeliene at Jesus undret seg - men da var det av motsatt grunn, nemlig over den vantro Han fant hos sitt eget folk. (Mark 6:6).
   Men er det nå Kristi ord, alt det vi hører forkynt? Er det ikke Kristi ord, så virker også det tro og overbevisning, men det er en tro og overbevisning som ikke er av Gud, og derfor en villfarelse i forhold til sannheten.
   Se nå bare på en del av det vi hører forkynt om troen i dag - ja, vi kan vel ikke si bare for en del lenger, for det griper om seg - som en ildebrann vil jeg si, for det er totalt ødeleggende for den som blir overbevist om dette. De sier blant annet at du skal ikke be til Gud: Skje din vilje! Nei, for det er uttrykk for tvil og vantro, sier de. Du skal nærmest kommandere Gud, ved din tro. Det er altså denne store tro i seg selv, som skal gjøre verket, mer enn Gud, rett forstått! Gud blir altså bare som en tjener under denne store tro. Det er altså en tro som i virkeligheten avsetter Gud som den høyeste! Så setter min tro - som altså har sitt utgangspunkt i min ånd - seg på Hans trone. Dette er farlige saker for oss! Dette er det gamle menneskes selvopphøyelse, i enda en drakt!

   Hvordan er nå den tro Jesus undret seg over her? Hvordan fremsto den? Med en masse fakter? Høye kommanderende og befalende rop? Tro på sin tro? Nei, hør du: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare et ord, så blir gutten frisk.» (v.8). Her var det så visst ikke tale om noen tro på egen tro, eller rett ut fra sin egen ånd - her var tro til Jesus selv! «Jeg er selv en mann som står under overordnede, og jeg har soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.» (v.9).
   Her åpenbarer han hvem han holder Jesus for å være! Han er klar over den makt han selv har, ut fra den stilling han innehar - og så overfører han dette på Jesus altså. Byr du denne sykdommen å gå, så går den!

   Og nå må du høre dette, du som synes du har så lite tro, og at dine bønner ikke engang når til taket - det er ikke din bønn i seg selv, og hvor mye kraft og inderlighet du eventuelt makter å legge i bønnen, og hvordan det føles osv., men Han du ber til! Han du henvender deg til! Det er Han som har makten! Og det er det du er kalt til å tro, ikke på din bønn! Han som har lovt å høre den som kommer i Hans navn - selv om du ikke føler deg verdig til at Han stiger inn i ditt hus engang. Da blir det hele så mye bedre, ikke sant?
   Vi skal vokte oss for all vrang lære - for som all sann lære fører oss til, og nærmere Gud, ødelegger vrang lære vårt forhold til Gud. For det gir oss et feil bilde av Ham!

Det er en ting som dessverre følger oss som vår egen skygge - det er likesom ikke mulig å bli kvitt det én gang for alle - det er denne navlebeskuelse. Vi ser på oss selv - blir så snart opptatte av oss selv. Selvopptatte - det har ingen positiv klang akkurat, men det følger oss. Og derfor fanges vi også så snart av forkynnelse som egentlig hører den gamle pakt til. Lovisk forkynnelse, gir en lovisk forståelse, og fører derfor mennesket inn i loviskhet, som i virkeligheten har Guds forbannelse over seg! Vi kjenner apostelens ord, gjør vi ikke?: «For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse.» (Gal 3:10).

Det er ingen velsignelse altså, i dette lovstrevet, men tvert imot forbannelse. Velsignelsen kommer av troen! Og da fordi det er en tro til Ham i hvem velsignelsen er gitt oss! Og du må for all del høre: «- er gitt oss!» Det er ikke noe du og jeg skal tilstrebe oss - nei, så ufattelig det enn høres, så er det allerede gitt oss. Men i Ham! Og alene i Ham!
Ser du da, hvor stor kraft din bønn til Ham har? Nei, du ser vel ikke det så klart - og det gjerne fordi du ser på bønnen, og din egen tro på den, mer enn Ham du ber til, ikke sant? Men hvis du ser på Ham du ber til, da ser du også noe av den veldige kraft din bønn i virkeligheten har! Det er her troen oppstår og fullendes, vet du, med blikket festet på Jesus - og ikke på det som er av deg! Det Skriften - og det vil si, Faderen - vitner om Sønnen!

E.K.

   Har du tenkt deg til himmel og evig salighet? Du har nå vel et sterkt ønske om det, skulle jeg tro? Hvordan skal det gå til? Hvordan kan en som er så tvers igjennom syndig, oppnå noe slikt? Det må forbedringer til! Forandring! Det kan ikke fortsette på denne måten! Og så går man i gang. For mang en er det som å falle i den ene sølepytten etter den annen. Opp igjen og få renset seg, og så ut i neste. Noen ganger er det mer enn en pytt, du styrter ned i en grøft. Og lykkelig den som til slutt da blir liggende fremfor en uoverstigelig mur! Jeg blir aldri bedre! Dess mer jeg prøver på det, dess verre ser meg selv!

   Ja, hvordan går det da til? Det er så velsignet enkelt, når bare det sanne lys får nå frem til oss. Jeg sier ikke at det er enkelt å tro - nei, men budskapet er så såre enkelt! Hør nå et ord: «Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh 2:1-2).
   Hørte du virkelig dette? «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» Er det noen tvil å hente ut fra dette ordet, om hvordan du skal nå himmel og salighet? Han har jo i følge dette ordet, allerede sørget for det som skal til - Han har gjort soning for dine synder! Det hele beror altså på hva Han har gjort!
   Denne høvedsmannen vi leser om her - han kom altså i tro til hvem Jesus var, og ikke ham selv, og hva han eventuelt kunne bringe Jesus! Han er en soning for dine synder! Tror du ikke det er evig nok - når det er Gud selv som har gjort denne soning? Får du bare et glimt av dette, så kan du fryde og glede deg, for da ser du at du er frelst! Da ser du at det ikke beror på deg, men alene på Ham! Men da ser du også hvor viktig det er, hva du hører og leser! Da blir du på vakt! For da begynner det å gå opp for deg, at både frelsen og fortapelsen har med ord å gjøre - hvilke ord du tar inn til tro. Følger du løgnen, så går du fortapt! Da blir du værende i ditt eget, som allerede er fordømt, og du går tapt. Følger du sannheten, så blir du frelst! Da blir du nemlig flyttet over, og inn i Jesus, og da blir du evig salig! Så hør Herrens ord! Hør ordet om korset, ordet om blodet, ordet om Jesus, til du ikke vet deg noe annet til frelse!
   Der er du trygg i all fare! Og der skal du få komme med din synd, din ondskap, dine synder, dine bekymringer, både for ditt eget liv og dine nærmestes, dine sykdommer og plager, for Han har makt over dem alle. Og du skal derfor nettopp få be: Skje din vilje! La det bli som det er, om det er din vilje - og be det å gå, om det er din vilje! Er ikke det nettopp tro og tillit til Ham, og ikke noe annet? Der skal du og jeg få hvile! Han som ikke engang sparte sin egen Sønn for din skyld, Han vil heller ikke nekte deg noe godt. Men Han ser lenger enn du.
   Det er de som sier: Hva skal det vel tjene til, at jeg har disse smertene? Hva skal vel det tjene til at jeg går med denne sykdom? Jeg skal ikke si mye om det, men bare stille et enkelt spørsmål: Har du møtt disse som har gått lettvint gjennom livet? Er det personligheter? Har de mye å gi en annen? Nei, vanligvis er det bare en glatt overflate, og ingen dybde! Vi må overlate våre liv i Herrens hender - det er der de hører hjemme! All den nød som menneskets historie vitner om, har nettopp sin årsak i, at vi har tatt våre liv ut av de hender, for å bære dem selv!

   «Gå av sted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid.» (Jer 3:12).
   «Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid.» Hvor får du det bekreftet? Når du lar blikket hvile på Golgata, ikke sant?
   En må nesten ha lov til å spørre i undring: Hvordan kan vi tvile? Hvordan kan vi se på korset og tvile?
   Må Gud se i nåde til den enkelte av oss!