Utgangen fra døden

Luk 7:11 - 17

   11. Dagen etter skjedde det at Han drog til en by som heter Nain. Mange av Hans disipler og mye folk gikk dit sammen med Ham. 12. Da Han nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne. 13. Da Herren så henne, fikk Han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke! 14. Så gikk Han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og Han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! 15. Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Han gav ham til hans mor. 16. Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk. 17. Og dette ordet om Ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring.

 

   «Deg være ære, Herre over dødens makt, Evig skal døden være Kristus underlagt.»

   Her er en hendelse så ekstraordinær at disse menneskene som ser det bare finner én forklaring: «Gud har gjestet sitt folk!» (v.16). Til denne hendelsen har det vært virkelig mange vitner - det er som om det lå Lukas på hjertet, å få det frem i teksten her: - mye folk var i Jesu følge, i tillegg til disiplene (v.11b), og mye folk fra byen fulgte båren (v.12b). Det ville dermed snart blitt avsannet av mye folk, dersom disiplene forkynte dette uten at det virkelig hadde skjedd.

   Kunne nå bare vi virkelig tro dette som det står skrevet, så ville ikke døden lenger være en så svær sak - for, som Paulus sier i 1 Kor 15:55 - dødens brodd er tatt ut, og det heter: «Døden er oppslukt til seier» (1 Kor 15:54). 
   Hør dette sterke uttrykket: Oppslukt! Det er også nettopp hva som er forutsagt ved profeten Jesaja blant annet: «Han skal oppsluke døden for evig.» (Jes 25:8a).
   «Han skal ...» Dette er altså knyttet til en helt bestemt person - og det er Han som her møter likfølget fra Nain. - «Evig» - som Jesaja profeterte - «skal døden være, Kristus underlagt.»
   Utenfor og uten Ham, er døden - ja, det er nettopp døden, å være utenfor Ham, i og med at Han og ingen annen er Livet. (Joh 14:6).

   Dødens brodd er tatt ut! Du liker dårlig kan hende, en veps summende rund hodet ditt, for du vet den har en brodd, den er giftig, den kan skade deg! Men om du visste at brodden var tatt ut, ville du ikke brydd deg mer om den enn en flue - irriterende kan hende, men ikke noe mer. Frykten ville være borte! Og nå taler vi om døden!

   Jesus er Guds ord til verden (oss) - Jesus er Guds vitnesbyrd. Ved Ham - Hans ord, og Hans gjerning, har Han talt og vitnet. Ved Jesus skulle vi lære Gud å kjenne. Derfor gjorde også Jesus så mange kraftige gjerninger som stadfestet Hans makt, og Hans gode vilje for oss. - Og likeens gjennom apostlene blant hedningene som aldri hadde hørt før. - Men det blir helt galt - som enkelte tenker, og hevder - å forestille seg at Jesus var kommet for å ta sykdom og nød bort fra oss i denne verden. Han viste gjennom dette underet sin makt, men det er mang en sørgende - og troende - enke, både på Jesu tid og senere, som gråtende har fulgt sitt eneste barn til graven, uten at Jesus på denne måten har grepet inn. Det vet vi jo!
   Men det dette forteller - til trøst for enhver som må følge en av sine til graven - det er at det er en Gud som har medynk (v.13), og også makt over denne sterke fienden. - Døden er ikke det siste.

   «Da ble en død båret ut ...» (v.12). 
   Ja, dette kjenner vi godt til. - Hva vi ikke er like bevisst, det er at vi alle er slike døde, som av tiden bæres mot graven. Moses beskriver det slik: «For snart er det forbi, vi flyr av sted.» (Sal 90:10b). Hastig med andre ord, sett fra evighetens synsvinkel: «- om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt. (Sal 90:6). - Èn dag!
   Slik var situasjonen for oss alle, inntil den dag da Jesus stanset «følget» og sa sitt: «Stå opp!» Da sto du opp - du ble levende og glad - en glede du aldri før hadde opplevd - det var livets glede, himmelens glede, Jesu glede, og du slo lag med Jesus. Og, som det står her: «Da satte den døde seg opp og begynte å tale.» (v.15). 
   Er du levende - ja, så taler du, så sant ditt taleorgan ikke er sykt eller skadet på noen måte - og Jesus føder ikke stumme barn - de har vitnesbyrdet i sitt hjerte.
   Men vi må skyte inn her: Det var ifølge Skriftens ord ikke denne dag, den dag eller tid, vi fikk komme til troen Han forandret vår forferdelige situasjon, men den dag da Han fullførte den gjerning her på jord, som fra evighet av var besluttet i den treenige Guds hjerte - å frelse oss ved Hans liv og død, ved Hans lovoppfyllelse og Hans korses død!

   Det skjer så mangt i livet - og lange perioder kan fortone seg som å gå igjennom en endeløs, gold ørken hvor ingenting gror, men det er helt unormalt at et Guds barn overhodet ikke kjenner til frelsesfryd og dermed også vitnetrang!
   Nei, så syndig og død og kald som jeg er, kan man ikke vente noe slikt, sies det av enkelte. - Men det er gjerne en falskhet i ånden som ligger til grunn for dette - man vil egentlig ikke ha det annerledes - man trives med Jesus på en viss avstand. 
   Men Han er vel ikke død Han som har tatt seg av deg, og gitt sin Ånd i ditt hjerte? Er Han ikke en levende frelser?

   «Alle ble grepet av frykt, og de priste Gud,» leser vi. (v.16). 
   Så dramatisk blir det nødvendigvis ikke når en synder blir vakt opp, får et nytt liv i Jesus, og begynner å vitne, men så sant det er et gjenfødelsens under som har skjedd, blir det ikke uten virkning på dem omkring - og ordet om Ham kommer ut. Ja se, sier de da - nå er han eller hun også blitt en slik Jesu etterfølger.

   Når det gjelder den legemlige død, så kan Gud reise opp fra den - det vitner Skriften om flere steder - men Gud kan også bruke selve døden til noe godt. Ved et tilfelle nådde et misjonærpar ikke igjennom til de innfødte, da de innfødte så på dem som en slags overmennesker, eller halvguder som da umulig kunne forstå deres kår. - Men da misjonærparet mistet et nyfødt barn, og de innfødte så deres sorg og tårer, da åpnet det deres hjerter også for det budskapet de forkynte, og mange «døde» ble oppreist som en følge av det. Slik fikk dette nyfødte barnet tjene Gud og sine medmennesker langt utover hva mang en 80- og 90 åring har fått.
   Vi må aldri prøve å sette opp gjerder for Herrens virksomhet! Også vi må bøye oss for Hans ord mang en gang: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere,» som Jesus ved et tilfelle sa til Peter. (Joh 13:7).

   «Gud har gjestet sitt folk,» sa de. (v.16). Ja, mer enn noen av dem fattet der og da - for de sier: «En stor profet er oppreist iblant oss» (v.16), mens sannheten var, at det var Ham selv som sto der. Akkurat som Han hadde lovt dette folket gjennom profetene: «Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For Han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.» (Sak 2:17).
   Ja, Han forlot sin bolig og steg ned hit, og siden har Han vært her. Han er den som kommer til deg også gjennom dette ordet, og vitner for ditt hjerte: Jeg har oppslukt døden! Jeg er oppstandelsen og livet! Så selv om du må bære noen av dine til graven, eller selv må møte den, så ender det ikke der. 
   Men se, uten Ham er alt meningsløst, og døden er kronen på verket - Satans verk!

   Denne som kom for å fri oss fra all nød - også døden den siste fiende - Han er blitt (og blir) forfulgt, og til sist selv lønnet med døden. Så blindt er mennesket i sin åndelige død, at det forfølger og dreper sitt eneste håp om redning. - Men Gud, som vender alt til det gode for dem som blir frelst, Han vendte også denne Jesu død - denne største synd mennesket kunne begå - til den største velsignelse - ja, til selve det vi blir frelst ved, nemlig Jesu Kristi blod.
   Slik måtte menneskets ondskap, og Satan selv, tjene de som skulle bli frelst.

   Jesus møter her en død, og forlater ham levende. - Denne makt er det ingen andre under himmelen som innehar, «for likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.» (Joh 5:26). Og: «Likesom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, slik gjør også Sønnen levende dem Han vil.» (Joh. 5,21). Han er Livet! - Og Livet har seiret! Hør nå det, og kom til Ham!
   Dette må du først tenke på åndelig. Visst hadde det vært stort om Jesus hadde oppvekt en av våre kjære døde, men det er likevel smått mot den åndelige oppvekkelsen, som er evig.
   Vi skulle heller ikke tenke som Marta - at «ja, på oppstandelsens dag, så ...» (Joh 11:24). Nei, «jeg er oppstandelsen og livet,» sier Jesus. «Den som tror på meg, skal leve» - altså forbli levende - «om han enn dør. (Joh 11:25). 
   De lever nå! Som Jesus sa til røveren på korset: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» (Luk 23:43). Han skulle gå like fra korsets død inn i Paradis - mens legemet ble lagt i grav til oppstandelsens dag.
   «Borte fra legemet, hjemme hos Herren.» (2 Kor 5:8).

   Denne enkens sønn fikk bare en utsettelse på denne veien vi alle må gå, om ikke Jesus kommer igjen før denne vår dag - da det skal sies også om oss: «Ja, nå er også han/henne død!»

   Trenger verden Jesus? Trenger du Jesus? Svaret er innlysende! - Men mennesket elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. (Joh 3:19). Slik kan synden dessverre fremdeles skille oss fra Gud, om vi bevisst vender vårt blikk bort fra Golgata kors - dets nødvendighet og dets ufattelige virkning.

   Si, kjenner òg du dette navn
Som stiller all smerte og savn,
Som gir oss Guds fred gjennom livsdagen lang
Og lys over graven en gang?

E.K.