Tilbake            
                                               17 mai

 

 

 

 

 

 

 

Gi keiseren hva keiserens er

Mt. 22, 15 - 22

   17. Si oss da hva du mener: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller er det ikke? 18. Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere? 19. Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte Ham en denar. 20. Og Han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? 21. De sier til Ham: Keiseren. Da sier Han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! 22. Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot Ham og gikk bort.

   De to vers som går forut for denne teksten er viktige å få med seg:

   15. Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange Ham i ord. 16. De sendte sine disipler til Ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk.
 

   Kjærlighet gjør oppfinnsom, heter det, men det gjør virkelig hatet også, som vi ser det her, hvor det utfolder seg i disse «fromme» menneskene. Selv om disse her satt ute i sollyset og rådslo, for alt vi vet, så åpenbarer dette første verset i teksten vår at de i åndelig forstand befant seg i en mørk hule: «Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange Ham i ord.» (v.15).

   Jesus talte om å ikke komme til lyset fordi ens gjerninger var onde (Joh. 3,19-20), og vi forstår av åpenbaringer som dette, at det må ha berørt fariseerne sterkt.
   Her blottlegger Gud fariseernes mørke. Det som de skjulte bak en fasade av gudsfrykt og gudelig iver - lange bønner, bønnedusker, tiende og strengt religiøst praktiserende liv - med andre ord under et vell av bud og regler.
   Her får du dem presentert slik som de virkelig var. Og du ser at Jesu betegnelse - dere har djevelen til far
(Joh. 8,44a) - ikke var hentet rett ut av luften. Nei, Sannheten (Joh. 14,6) talte sannhet!
   Men «For det navn må hatet vike, For det navn må ondskap fly,» heter det i en kjent sang, og det er nettopp hva vi er vitne til her.
   Se hvordan de blir stående igjen etter møtet med Jesus, og hva det ble igjen av det onde, utspekulerte brygget de rakte Ham: «Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot Ham og gikk bort.»
(v.22).

   Men det var slett ikke noe dårlig forsøk fra fariseernes side - dette var giftig tvers igjennom. Hvordan skulle Han kunne komme seg ut av det? Det ville jo være ute med Ham enten Han svarte ja eller nei.
   Svarte Han ja, ville det være slutt på populariteten hos det jødiske folk, noe som ville være en stor seier for fariseerne og en endelig bom for all Jesu forkynnelse i Israel. Se her, Han er kun en okkupasjonsmaktens lakei - og Han skal altså være vår Messias!
   Svarte Han nei, ser vi at fariseerne hadde sørget for at keisermaktens sanne lakeier var til stede - nemlig herodianerne
(v.16a) - og Jesus ville fremstå som en som mante til opprør mot keiseren. Noe som ville betydd kort prosess.

   Ser du det som Jesus så her?: «Men Jesus merket deres ondskap(v.18).
   Ja, ser du ondskapen i dette? Du må bare ikke tro at dette er noe som har dødd ut iblant oss. «Vokt dere for menneskene!» sier Jesus.
(Mt. 10,17).
   Se den falske smigeren de kom med: «
Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk.» (v.16b).
   Dette fremfører de med sin munn, samtidig som de vet i sitt hjerte, at «med dette vil vi deg til livs!»
   Dette foregår altså i mennesker som fremstiller seg selv som forbilder i gudsfrykt, for Israels folk!
   Går det an? Ja, religiøsitet har aldri, og kan aldri, forandre hjertet. Bare få det til å kle seg om, og fremstille seg i det ytre som noe det i virkeligheten ikke er. Det vil si, drive skuespill! Som Jesus sier like ut til dem her: «Dere hyklere!»
(v.18).

   Tenk om de virkelig hadde trodd på det selv, det de sier til Jesus: «Vi vet at du er sannferdig.» (v.16). Da hadde de fått klart for seg, ut av Jesu svar, nettopp hvor de befant seg!
   Det går ikke annerledes med meg og deg, enn det gikk disse arme menneskene dersom vi vil «kristne» oss selv. Det kan se ut som, og føles som om, det er skjedd noe aldeles nytt med oss, når vi endelig, kanskje etter stor og lang kamp, har tatt dette skrittet, men det er i virkeligheten bare et nytt og annerledes «klesplagg» vi har svøpt oss i, og situasjonen er faktisk verre enn før. Fordi dette nye «klesplagget» nå skjuler sannheten om oss. Det gjorde tross alt ikke det forrige, åpenbart verdslige.

   Hør evangeliet! Jesu Kristi evangelium: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» (Rom. 5,6).

   Du kunne vel aldri ha trodd dette om det ikke stod skrevet her? Men nå gjør det altså det!
   Hør hva profeten Jesaja vitner: «For Han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har Han svøpt meg.»
(Jes. 61,10).
  
Ikke å undres over at disse fromme, gudfryktige menneskene, med alle sine offer, gjerninger og daglige religiøse strev, tok sterkt anstøt av Jesus - Han som gav de dypest falne syndere alt for intet!
   Alt deres strev hadde jo da vært forgjeves, og fikk ingen anerkjennelse. Tvert imot, så måtte dette skinnende «klesplagget» av og kastes på ilden, om de i det hele tatt skulle kunne bli frelst. De måtte tilbake til «nullpunktet» sammen med de elendige.

   Dette er den egentlige bakgrunn og årsak til, det som du ser utfolde seg i dem her. Slangen som de med all sin ytre gudsfrykt hadde klart å holde skjult for andre - og helt sikkert langt på vei for seg selv også - reiste seg nå og hugg ut etter Ham som var kommet for å knuse dens hode. (1 Mos. 3,15).
   Og spør om den var giftig farlig er denne veien som heter - å selv skulle - for oss! Vi ender opp nettopp i dette mørket!

   Jesus - slangens overmann - unngår dette giftige hugget på en slik måte at de går undrende bort. (v.22).

   Enten tar du imot Jesus slik Han er presentert for oss i Ordet - slik som du nettopp fikk se det i Rom, 5,6 - eller du prøver å lage din egen vei, og ender dermed opp som disse i teksten vår!

   Jesus stod altså ikke fast her heller, men hadde et svar som de i sin «visdom» ikke hadde kunnet forutse, men gav Jesus liketil en mulighet til å undervise oss om hvordan vi skal forholde oss i forholdet, øvrighet - Gud.

   «Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange Ham i ord.» (v.15).
   Dette - da - viser til noe som har hendt forut. Jesus har talt lignelsen om kongesønnens bryllup, hvor de først innbudte var for opptatt med sitt eget til å bry seg om innbydelsen, og la til og med hånd på innbyderne, mishandlet og slo dem i hjel - og ble derfor utestengt. I stedet innbød Han folk av alle slag som sto ved veikryssene. Til sist ender lignelsen med beretningen om den ene som var kommet inn i bryllupssalen uten bryllupskledning – det vil si, i sine egne klær, som han da åpenbart hadde funnet var bra nok. Et syn på saken som kongen ikke delte med ham, og han endte med å bli kastet bundet ut i mørket, utenfor. Der hvor de gråter og skjærer tenner. Det vil si, fortapelsen!

   Da - leser vi så i vår tekst! (v.15). Fariseerne forstod at det var om dem Han talte. Og så står det ikke: «Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne komme frem til sannheten - om det Han forkynte virkelig var sannheten eller ei,» som en burde kunne vente av gudfryktige folk, men de åpenbarer her sin rot, som strekker seg helt ned i avgrunnen: «- de rådslo om hvordan de kunne fange Ham i ord.»
   De la helt bevisst opp en felle.

   Det står et sted om Jesus at «Hans time var ennå ikke kommet.» (Luk.7,30). Så også her! Hans time var ikke kommet. Inntil den time kom var alle angrep på Jesus fånyttes, og falt på steingrunn.
   Det finnes ifølge Guds ord, en slik time for oss alle. Du har din time, jeg min. Gud alene kjenner den, men den er altså kjent! Her hjelper det ikke om en er konge eller president i USA. Også av den grunn heter det: «I dag om du hører Hans røst, så forherd ikke ditt hjerte!»


  
Hans navn skal kalles Jesus,
For Han av Gud er sendt
Å knuse syndens velde,
Få sorg til glede vendt.

E.K.