Det er en tid for alt, som Skriften sier. Og nå var det ikke tiden for å tale til folket. Tvert imot - Han trakk seg tilbake, opp i fjellet, da Han så folket. Der samlet Han sine disipler omkring seg.
    Han skulle undervise noen bestemte - som Han hadde utvalgt av folket - og gi dem del i sannheten. De skulle være Hans sannhetsvitner - de som hadde vært avsides med Jesus.

   De ting Jesus forkynner her er blant de ting Ånden skal minne dem på, når Jesus ikke lenger vandrer fysisk blant dem. (Joh 14:26).
   Det Jesus beskriver i saligprisningene er kort og godt et hellig menneske. Slik er en kristen av hjertet! Dette er en beskrivelse av helgenene.
   Den katolske kirkes helgenforståelse er ganske fremmed for Skriftens lære om samme. De eneste helgenene (hellige) Skriften kjenner til er de kristne, og da ned til den minste av dem. Med andre ord - alle kristne!
   Enhver kristen, det vil si, enhver som i nød over seg selv tar sin tilflukt til Jesus, frelseren og forsoneren, og må skjule seg i Hans gjerning, står helt uten lyte for Gud. Kunne du bare se det, min kjære venn - du blir ikke dømt. (Joh 3:18).

   Jesus underviste, det vil si, at Han forkynte en bestemt lære. Noe vi i vår tid bør legge oss på hjertet. Paulus taler endatil om disse som «av hjertet er blitt lydige mot den læreform de er overgitt til.» (Rom 6:17).
   Det sier oss at denne lære har en form, det vil si, at den er avgrenset og bestemt, og at de troende er overgitt til den. De er altså opplyst i den på en slik måte at de er blitt ett med den - sannheten!

   Her i saligprisningene taler Jesus om hvordan en sann kristen er.
   Ikke noe menneske kan ta seg til å være slik, skjønt mange forsøker. Setter opp ideal for seg ut fra Bergprekenen.
   Sett for verdens del, er jo det meste Jesus taler om her, lite attråverdig, noe den rygger tilbake for, og ikke vil være - fattig i ånden, saktmodig, hungrende og tørstende, forfulgt!

   Her taler altså Jesus om hvordan en kristen er av hjertet. «Men akk jeg har et kjød som alltid gjør meg møye,» sier Per Nordsletten i en kjent bedehussang. Hvorfor akker han? Jo, fordi det er blitt en strid mellom hva han er av hjertet – det vil si, i Kristus - i ånden - og hva han er etter kjødet.
   Og hva er han i Kristus? Nettopp det Jesus beskriver i saligprisningene her. Og så etter kjødet, den samme gamle synder som alltid.
   Du kjenner deg vel også igjen i denne striden? Eller mener du at du er fullkomment i samsvar med det Jesus her taler om?
   Noen har det som sagt som et ideal - noe man skal leve opp til. Men Jesus taler her ikke om å leve opp til, eller strebe etter. Han taler om å være slik!
   Hvordan skulle et menneske som har et ubarmhjertig sinnelag, kunne bli barmhjertig bare ved å strebe etter det? Du kan da ikke forandre ditt hjerte? Eller hvordan streber man etter å bli fattig i ånden? Eller den minste av alle, som Paulus betegner seg som? Kan du få deg selv til å hungre og tørste etter rettferdigheten? Og da er det ikke i første rekke tale om en rettferdighet i sin alminnelighet, men den Jesus taler om når Han sier: «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet.» (Matt 6:33). Men det innebærer nok også den kristnes hunger etter den rettferdighet som en gang skal opprettes på jord (2 Pet 3:13) - der synd og syndens følger vil være borte.

   Hungre og tørste - det er sterke uttrykk. Det er behov som må tilfredsstilles. Som ellers bare øker i intensitet inntil det smertefulle.
   Dette er Åndens gjerning i en troende. Både å skape - og å mette.

   Fattig i ånden - (ikke på Ånd) - det er ikke verdens syn på seg selv. Men det menneske som har sett, og ser seg selv, innfor det fullkomne, det hellige - det menneske blir liten i seg selv, og det er nettopp der Guds Ånd får virkerom, og Jesus blir stor og umistelig for en. (2 Kor 12:9-10).

   Himlenes rike er deres, sier Jesus her, og altså: Ingen annens! 

   De som sørger!
   Ikke akkurat noe verden setter pris på dette heller. «Nei, hengehoder vil vi ikke være,» sier den, «la oss være glade!»

   Gleden i Herren har en troende - en glede verden ikke engang fatter det minste av - Jesu Kristi egen glede, den fullkomne (Joh 17:13), men et menneske som har Guds Ånd i hjertet, kan ikke unngå sorg over seg selv, verdens fortapte og gudopprørske tilstand, og ikke minst sorgen over «Josefs skade» (Amos 6:6). Det vil si, menighetens mange skrøpeligheter, villfarelser etc.
   Disse skal trøstes! Det vil si, at det de sørger over skal en dag ikke være mer. Og så lenge de er her på jord, har de trøst i Herrens nærvær i Ordet, og det visse løftet om denne fremtid sammen med Ham.

   Et saktmodig menneske er definert som et menneske som har lagt sin sak (liv) i Herrens hånd og liter på Ham. De - og altså også her: Ingen andre - skal arve jorden.

   Barmhjertighet. Ingen andre har den barmhjertighet det her er tale om, i seg, enn de som har Hans Ånd som heter: Barmhjertighetens Far. (2 Kor 1:3). Altså - den i hvem all barmhjertighet har sitt utspring - sin fødsel.

   Derfor kommer også all den forfølgelse, spott og løgn Jesus taler om her, over dem. For Hans skyld! (v.11b).
   Skriften holder det frem som en normaltilstand for en troende å ha det slik i verden: «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2 Tim 3:12).
   Nøkkelen til å forstå dette verset rett, ligger i: «- i Kristus Jesus.»

   Verden kan ikke tåle Ham, for Han blir den til dom. Han anerkjenner den ikke, men anser den så håpløs - etter sitt vesen - at Han ikke engang ber for den. (Joh 17:9). Den er redningsløst fortapt i sitt gudfiendske og opprørske vesen. Du kan kun bli frelst ut av den.
   Om dette sier Skriften blant annet.: «Han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (1 Pet 2:9b). Og i Apg 26:18 taler Paulus om sitt apostelembete blant hedningene, og sier han «skal åpne deres (hedningenes) øyne (ved evangeliet) så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud.»
   Skriften forkynner altså at den som lever i verden befinner seg i (åndelig) mørke, og er underlagt Satans makt. Ikke å undre seg over da at verden forfølger de troende, når den får høre slikt. For verden vandrer ikke i sannheten, men ligger i det onde. (1 Joh 5:19). «Undre dere ikke, brødre, om verden hater dere!» sier også den samme apostel. (1 Joh 3:13).

   Verden mener den godt kan klare seg uten Jesus, og den mener den kan være gudfryktig uten i Ham.
   Dette kaller derimot Skriften for gudfryktighets skinn - noe som særlig skal prege den siste tid. (2 Tim 3:5).
   Nei, den troendes vitnesbyrd er og blir: «Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist!»

   Fryd og gled dere over denne verdens motstand, sier Jesus. Vi har nemlig fått del med Ham i Hans lidelser. - Det vil si: Vi er «aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld,» som det står om apostlene i Apg 5:41. - Vi deler profetenes kår, og stor er den lønn vi har i himmelen. (v.12).

E.K.