Tilbake            
                                               15 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Jesus hos Marta og Maria el. Den gode del

Luk. 10, 38 - 42

   38. Mens de var på vandring, kom Han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot Ham i sitt hus. 39. Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord. 40. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! 41. Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. 42. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.
 

   Vi stanser i dag for en tekst som er nokså kjent for dere alle skulle en tro. Pleier å si det slik, når det gjelder dette at det er et kjent ord og en kjent tekst, så er det blitt naturlig for meg å føye til: Etter ordlyden iallfall. For det er så mye i Skriften som jeg har lest og synes jeg har forstått og kunnet, og så plutselig så åpner Herren ordet ved sin Ånd og kaster lys over det, - og da ser jeg at jeg kjente i grunnen ikke innholdet i teksten. Slik er det med mye Guds ord - det er når Guds Ånd får komme til og gjøre det levende for hjertet, da ser vi noe som vi aldri har sett før.

 Jesus besøker Marta og Maria i dette spesielle hjem - dette «Betania» - og la oss forsøke å stanse noe, for Jesu egentlige hensikt med å komme til jord. Når vi om noen måneder igjen skal presenteres for «barnet i krybben,» på en særlig måte. Vær da altså klar over dette, at du ser ikke dette barnet i krybben egentlig, dersom du ikke også ser korset ca. 30 år bortenfor. Jesus uten korset, det er aldeles meningsløst. Ja, en skulle nesten ikke tale slik om Jesus, men det må jo sies allikevel, at Han har ingen hensikt. Slik er det! Ta korset ut av kristendommen, så er det ingenting igjen som kan hjelpe meg og deg - ingenting. Han gikk omkring og gjorde godt imot mennesker, Han helbredet mennesker, Han oppreiste osv., men hva så? Hvis det ikke var et kors der fremme, så hadde ikke noe menneske blitt frelst ved at Han var på jord - ingen. Det er altså ikke noe av dette som berger meg og deg, - ikke noe av alt det gode som Jesus gjorde - og det var i sannhet godt - om det ikke var for denne ene ting.
   Likevel så må jeg si for min del at når jeg går og hører på forkynnelsen, så er det mest det jeg hører - jeg hører om en Jesus uten korset. Han skal ordne opp i livet her, først og fremst.
   Jeg var på et bedehus - for noen år tilbake - noe lenger nord på vestlandet her, og der hadde de fått en dyktig verdslig kunstner, til å male veggen bak talerstolen. Og det var et flott bilde, det skal sies, - det var Jesu liv, - og etter hva jeg synes å huske av det nå, - så var det fra engelen sto frem og forkynte Maria at Jesus skulle bli født, og så var det stallen, eller krybben, der nede i Betlehem, og så videre opp igjennom, alt det Jesus gikk omkring og gjorde, inntil Han fór opp til himmelen igjen. Men det var en ting som manglet - og du skjønner nå hva det var - det var korset. Jeg måtte si det til de som ledere på dette bedehuset: men korset? Du finner ikke Kristus korsfestet på det bildet! Nei, men det var jo viktig å få frem hva Jesus gjorde i sitt liv på jord, sa de. Slik går det altså an å tenke. Verden tenker jo slik, men slik tenkes det av og til på bedehuset også. Det vesentlige - eller rettere sagt, vesentligste - var ikke der.

   Jeg leser denne beretningen her om Marta og Maria, og deres forhold til Jesu ord, - for det er hva det er tale om. Og når du ser på kristenheten i dag, og opp igjennom hele historien, så skulle du ofte kunne tro at Jesus hadde sagt: «Marta har valgt den gode del.» En skulle virkelig det.
   Se på jødefolket, før Jesus kom - les om dem i det Gamle Testamente og det som slår deg er, at de var «eksperter» - for å bruke et slikt uttrykk - i å fare vill. Og ta for deg kirkehistorien, og det samme slår deg igjen - det var så mange villfarelser hele veien - hele veien! Og så sendte Han en Jesaja til til jødefolket, og en Jeremia osv. Og så sendte Han en Luther, til en kristenhet, som var fart aldeles vill, og så sendte Han en Hauge til Norge, og en Rosenius til Sverige - eller Norden osv. Fordi det er sant som det står skrevet i Guds ord: Han vil ikke at noe menneskeskal gå fortapt, men at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Så har Han altså sendt vitner, - sitt ord - igjen og igjen. Og det er noen som har hørt, tatt imot det og blitt frelst. Men det har vært mest villfarelser - også i kristenheten - helt klart.
   Og det var det som skjedde der ved Jesu føtter: Maria kom ved Herrens ord - la oss merke oss det, ja, la oss merke oss det nøye! - til sannhets erkjennelse og ble frelst. Ved det hun satt og hørte Jesus tale om. Så gikk hun over i fra døden til livet, i fra mørket til lyset, i fra helvete til himmelen. Og hun gjorde altså ingenting annet, enn å sitte der ved Jesu føtter, og høre på Ham. Hun var altså ikke opptatt med å tjene Jesus. Det var ikke i tankene hennes, men hun skjønte at Han kunne tjene henne - Han hadde det som skulle til. Det var Han som måtte gi henne noe.
   Kanskje også du, min leser, har det slik: Hva skal jeg gi til min Jesus? Jeg har ingen ting! Jeg er så fattig! Men det er godt opp for meg, at Han har det som jeg trenger. Og så er det Han som må tjene meg!
   Det ble ikke uten frukt. Det ser vi senere i historien. Men det var ikke i Marias tanker å tjene Jesus. Hun var jo som et spedbarn der - det var Han som måtte ta seg av henne.
   Hun begynte altså å ane og forstå, hvem hun hadde med å gjøre. Det var ikke Han som trengte noe fra henne, men det var motsatt. Der kom hun til sannhets erkjennelse. Ble klar over sannheten, og ble frelst ved det.

   Fruktesløs stilling det der, tenkte Marta, angående Marias plass ved Jesu føtter. Det førte jo ikke til noen ting. Hun satt jo bare der, og gjorde ikke noe for Jesus - og heller ikke for henne. Men hvem var det som siden knuste alabasterkrukken og salvet Jesus til Hans jordeferd? Hvem var det som gjorde denne gjerningen, om hvilken Jesus sier, at den skal forkynnes over alt hvor evangeliet blir forkynt? (Mt. 26,13). Og nå blir det altså også gjort her, ca. 2000 år senere. Det var Maria! - og Jesus, Han kaller det en god gjerning. Og da er det Jesus som sier det! En gjerning det altså skal bli vitnet om, over alt hvor evangeliet blir forkynt. Det har nøye sammenheng med evangeliet, forstår du, det hun gjorde. Hennes sinn, og hennes innstilling henger helt i hop med selve evangeliet. For det var en kjærlighetsgjerning overfor Jesus selv, som var virket ved Hans eget ord. Han så altså frukt av sin egen gjerning, i hva Maria gjorde der. Og det er det som er en god gjerning for Gud. Det er det Han selv har virket, ved sitt ord. Og det som ikke er virket ved dette ordet - ordet om Jesus, det er verdiløst innfor Gud - aldeles. Det kommer til å brenne opp en dag, om det ser aldri så stort ut for oss. Det er smertelig for mange av oss det. Å, det vokste så mange flotte grener og blomster opp, og det ble så veldig..., men så bare kutter Han det av, og sier: Det er ingenting! Peter ropte ut: «Jeg skal bygge en hytte for...» og så bryter Gud inn med det samme, og sier: «Jeg vil ikke ha noe av deg! - Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag. Hør Ham!»  Skjul deg i Ham, så er du frelst!

   Hva sier Han så om Martas gjerning? Hun ville jo tjene Ham. Hun ville det Marta. Det var et oppriktig ønske her, om å gjøre noe for Jesus, som det heter. «Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg?» (v.40). Hun var opptatt med å tjene Jesus. «Si da til henne at hun skal hjelpe meg!» (v.40b) - i dette hun selv drev med altså. Men hva kaller Jesus det? - og det burde jo bety noe for oss da, hva Han sier om det: «Strev og uro med mange ting» (v.41). Fordi hun i dette var fokusert på gjerningen, og ikke på Jesus selv. I dette som så så åndelig og riktig ut, så fikk hun altså retningen mot noe helt annet, enn hva hun skulle ha retningen imot. Det var det hun skulle gjøre for Jesus, og ikke det Jesus var for henne. Hun var fokusert på det hun skulle gjøre for Ham, - derfor ender slik - som det etter grunnteksten egentlig heter - at hennes indre blir revet hit og dit av de mange ting. Du vet hva Gud kaller hedningverdenen - Han kaller den et opprørt hav. Det er jo slik det fortoner seg også. Men også i det indre, så er det som et opprørt hav, av meninger, tanker, ideer og ideologier som blomstrer opp og bølger av sted.
   Opprørt hav. Det var også frukten hos Marta, med det hun var opptatt med. I motsetning til «Siloas vann, de som renner så stille,» som det står skrevet (Jes. 8,6). Der var det fred og ro. Guds menighet = de som er kommet til ro. Mariafolket, om du vil. De er kommet til ro ved Jesu føtter.
   Ja, hva tenker en gjerne da - når en hører slikt? Jo, da tenker en gjerne, - en ny gjerning. «Å ja,» sier en da, «det er altså slik jeg må være for å være en rett kristen.  Jeg må ha kommet til ro, og bli en slik en.» Ja, du kan jo prøve! Og så rives ditt urolige sinn opp, av enda en ting som du får lagt på deg. Å, hvor det tales så mye om hvordan du skal være som en kristen. Noen er veldig på dette med gjerninger: Du må gå ut og gjøre - og du må være slik. Hos andre er det det helt motsatte: Du må være rolig, og du må være... og så er det ett eller annet du må være. Men hvem er det som legger det på deg? Hvem er det som legger på deg alle disse ting, som du mener at du må inneha for å være en rett og skikkelig kristen? Det er iallfall ikke Herren. For Han er tvert imot kommet for å løfte av alt det som tynger deg, og ligger på deg, og legge det over på seg selv. For at du skal ha fred. Det er altså Jesu gjerning at du skal ha fred. Straffen lå (ble lagt) på Ham. Det var altså en som gjorde det. En som la det på Jesus, i en helt bestemt hensikt - og det er helt ufattelig hvis du begynner å tenke over det - for at du skulle ha fred! Tenk at Gud har tenkt på deg slik. Han hadde altså valget mellom dette å la deg gå med ufred, og dermed gå inn i en evig fortapelse, og det å legge straffen på sin Sønn. Og så vet vi hva Han valgte. Og så taler Guds ord så klinkende klart om det: For at du skulle ha fred! Slik er altså Han.

   Evangeliet forkynner altså - at dette, - det har Han allerede gjort. Det var dette som fløt som levende vann inn i Marias hjerte, der hun satt og hørte. Det begynte å gå opp for henne hva evangeliet virkelig var. Og så så hun seg fri Ham - fri i fra alt som tynget - fri i fra alt som fordømte - ja, virkelig fri, - som Jesus hadde sagt. Og kunne hun vitne!

   Husker hvordan jeg gikk en del år selv, - hadde overgitt meg til Gud, som det heter, og skulle jo vitne da, vet du, - måtte jo det! Men hva hadde jeg å vitne om? Jeg var som en Peter (før ydmykelsen og omvendelsen), som ikke kunne føre noen inn i noe annet enn den trelldommen jeg selv levde i selvfølgelig. «Når du engang omvender deg,» sa Jesus til Peter, «da styrk dine brødre.» Da måtte Peter igjennom et forferdelig fall, hvor det eneste som kunne reise ham opp igjen var Guds ubetingede nåde. Da hadde Peter et vitnesbyrd - om Jesus. Da kunne han forkynne så brødrene fikk ro og styrke. Da kjente han evangeliet nemlig.

   Slik er det med hvert enkelt menneske også. Så kunne han altså tjene Herren. Og det er noe som har gått mer opp for meg i det siste, at den største tjeneste et menneske er i stand til å gjøre, den skjer når et synderhjerte begynner å prise Gud for evangeliets skyld. Det er større enn alt annet. Det er et under direkte i fra himmelen, som Gud selv har virket - at du begynner å prise Ham for evangeliets- for Jesu skyld og takker Ham. Det er den største gjerning og den er virket av Ham selv. Men det er du som får lønnen.
 

Det er merkelig hvordan det går til i Guds rike. Augustin sa det jo allerede: «Han lønner sin egen gjerning i de troende.» En slik forunderlig tanke som han måtte kaste ut, og dele med de andre. Det er sant - det er Gud som gjør det, og så er det du som får lønnen.

   Da kunne Maria vitne! Ved hva? Ved Martas oppstrammere, vilje og formaninger: Nå må du sannelig komme deg på bena, og få gjort noe for Jesus! Nei, det var ved hva Han hadde gjort. Det skapte dette. Der hadde hun altså funnet kilden som aldri rant tørr. Jeg håper du har funnet den. Det var altså dit hun alltid kunne vende seg, og drikke på ny. Når hjertet anklaget igjen, og fordømte, og tvilen kom - for det skjer jo igjen og igjen hos oss - da hadde hun funnet det sted hun kunne vende seg, og få det på ny - eller kanskje rettere sagt: - få se det på ny.
   Og det er det samme som Salomo taler om når de bygde templet: «Hvor hen de er i verden, og hva de så har gjort - Herre! så skal de få vende seg mot det stedet og få forlatelse for sine synder.» Det er egentlig Jesus han taler om. Det er et bilde på Ham. Har du funnet Jesus, så har du redning i alt.  hva du så har gjort, - hvor du er, - hva slags tilstand, - du kan vende deg til Ham og finne forlatelse, - og du vet jo det! For slik som Han var den første gang, slik er Han. Og Han forandrer seg altså ikke. Han er ikke slik som oss, som plutselig er annerledes, og i dag så er Han i dårlig humør, så du får komme igjen i morgen. Nei, det Han har gjort for deg, sier hebreerbrevet, det hat Han gjort en gang for alle. Så det står fast til enhver tid. Det var det Maria hadde funnet. Og så ble hun en av disse små, som priste Herren for Hans nåde.

   Et blikk på seg selv og sin egen kristendom for det menneske som er av sannheten - så er alt håpløst med en gang. Da ser han med en gang - likesom Abraham - et 100 år gammelt utlevd legeme, og Saras døde morsliv. Hvordan kan et bli noe ut av dette? - det er jo helt håpløst.
   Men, «Guds bekk er full av vann,» står det skrevet (Slm. 65,10). Jeg har funnet stedet. «Der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd. Hva Sønnen meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.»
   Så kan jeg altså med frimodighet gå inn i helligdommen, på Hans regning. Den første tid jeg skulle være en kristen, reiste jeg noe omkring med en såkalt «musikk» - og det var gutter som kunne vitne vet du. de hadde en spesiell bakgrunn en del av dem blant annet. Så husker jeg det ble så ofte sagt dette, at du må ikke kaste bort din frimodighet, for den har stor lønn (Hebr. 10,35). Og dette ble jo da forstått slik at du måtte ha frimodighet til å stille deg frem og vitne om Jesus, så fikk du igjen for det. Og det var jo ikke alltid så lett for en stakkar, vet du. Men så leste jeg tidligere i samme kapittel, og da løste det seg det hele: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» (v.19). Det er den frimodighet det er tale om. Det er den frimodighet som har stor lønn. Det er så annerledes enn mennesketanker, dette her.
   «Selv er jeg intet verd.» Det var da fæle saker! Det stemmer jo dårlig med vår tids «teologi» det. I dag så synges du jo så mye om at, du er så verdifull og lignende. Ja, jeg er så verdifull at jeg går til helvete, om jeg ikke får skjule meg i Jesu blod. Du kan ta for deg denne boken - Bibelen - og konfrontere meg med det jeg nettopp sa, og si meg om jeg sa feil. Jeg går rett og slett fortapt, om jeg ikke får skjule meg i Jesu blod. Så verdifull er jeg i meg selv. «Hva Sønnen meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.» Guds godhet og miskunn viser seg nettopp i dette, at Han elsker det som intet er verd. Elsker det som ikke er verd å elske. Det er altså det forunderlige i Guds kjærlighet, at Han elsker mennesket. Det er som med den rike mannen fra det store godset - han er ute og spaserer en formiddag, og så ligger der en hullete og rusten blikkboks i veikanten, og så plukker han den opp og tar den med seg hjem, og det er ikke en sjel som forstår hvorfor han gjør det. Men slik er evangeliet - det er uforståelig at Han plukker oss opp.
   «Han døde til fastsatt tid» - og det er et ord som forundrer meg mer og mer, det som står der - les det og tenk over det, hva som virkelig står skrevet i Guds ord - «for ugudelige.» Det må jo forundre oss, ikke sant? Er det ikke for kristelige og omvendte og fromme mennesker da? Nei, det er for ugudelige! Det er altså ikke noe som er så enkelt - for å bruke det uttrykket - forstå det rett - som å forkynne for en ugudelig forsamling. For til den kan jeg jo si med det samme at «Kristus døde for deg!» Du har jo ordet på det her. Men sitter det der en slik kristelig forsamling, hvor en må si: Ja, jeg vet ikke hvor langt du er nådd, og du og du... og hvor er nå du hen? Hva skal en si til dere?
   Men til den fortapte stakkaren, så er det enkelt: «Kristus døde for deg! - så elendig som du er.»

   Jeg husker også at jeg var på et bedehus på Sørlandet - for å ta det med nå til slutt. Det er mange ting når du skal forkynne evangeliet - det har jeg lagt merke til etter hvert - som blir tatt veldig anstøtelig. Slik støtte de seg på Jesus også, - men det står om Ham, at det menneske som har med Ham å gjøre, at «salig er den som ikke tar anstøt av meg» (Mt. 11,6). Jeg var som nevnt på et bedehus der nede - det begynner å bli mange år siden nå - jeg hadde aldri vært der før, og det kom inn en flokk med ungdommer, med Bibelen i hånden, og det så jo altså så flott ut. Det er jo virkelig det vi ønsker å se alle, ikke sant? Det var som en blomst av Guds ord. Og teksten, - husker jeg ikke riktig  nå, - men begynte med å nevne på hva slags mennesker Jesus kom for å berge. Når det bar et stykke ut i den talen, så ble de seende mer og mer ut som et spørsmålstegn, og til sist så var det nettopp det de så ut som alle. Altså, - det er ille - hvem var det som hadde ført dem? - hva var det for noe, det som øynene så? - de så jo en frukt av Guds forkynnelse. Men da Jesus trådte nær som den Han virkelig var, så ble det avslørt - de hadde tatt feil. «Jeg er ikke kommet for å frelse rettferdige, men syndere.» Det er så alvorlig dette, at mennesker som blir ført inn på den veien, blir ført vill, og rett i fortapelsen. Men våre øyne ser noe annet. Det er bare en ting som kan avsløre dette, og det er at Jesus trår nær ved sin Ånd, og åpenbarer hva det er for noe. Hva er årsaken? Hvor stammer det i fra? Og hvor fører det hen? Og når det fører til at et menneske blir sittende der og bli fornøyd med sin egen kristendom, da er det mennesket forført. Det skal føre deg dit hvor Maria var, - ved Jesu føtter, hvor du sitter som en elendig som ingenting har, og så skal du få alt av Ham, og i Ham. Du skal få slippe det strevet der (å skulle være rettferdig og god i deg selv).
   Du ser når du leser sendebrevene i Åpenbaringsboken, da ser du nettopp disse ting. Det var helt utrolig hvordan en del av de menighetene fungerte. I dag så ville vi rost dem opp i skyene. Men Jesus sto utenfor og banket på! Det er veien vi virkelig skulle vokte oss for. Og Jesus sier det da også - det er sørgelig at det ikke er kommet med i de nyere Bibeloversettelsene, men i 1930 oversettelsen så sier Han jo det at: «Ta dere først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleriet.» (Luk. 12,1). Altså, - fremfor alt annet, - ta dere i vare for det. Ikke for å falle i hor, - ikke engang for å begå et drap! - en skulle da tro at det var verre. Nei, først og fremst for fariseernes surdeig, som er hykleriet. Som er skuespillet! Som er dette at du begynner å tro noe om deg selv, som ikke er sant. Og så da også, at du i samsvar med dette, fremstiller deg som noe du ikke er. Så er du fortapt!
   Det var jo dette Jesus igjen og igjen prøvde å knuse, hos de menneskene Han møtte, - de som hadde slått inn på denne veien, og gjerne var velbevandret på den - få slått det ned, så de kunne bli frelst. Så står det skrevet om, at Han sukket, vendte seg bort, og gikk. Det er vel ikke noe menneske som så vanskelig blir frelst, som det menneske som tror seg å ha del i det, uten å ha det.

   Er du elendig i dag, der du nå befinner deg, så glem «kristendommen» - rett forstått - og se om du ikke kunne få tak i «et lite ord om Jesus.» For sitter du der og kjenner deg så elendig, - som den som ingenting ser, - som egentlig ingenting vet, - som ikke har fått det til, så er evangeliet nettopp for deg. Det er altså deg Han taler om. Han gir sitt budskap en adresse, når Han taler om syndere og ugudelige og elendige og skrøpelige. Så spørs det da, om det er den adresse jeg har! Dersom Han hadde sagt det så enkelt som så, at Han var kommet for å frelse folket som bor på Randaberg, så var det jo om å gjøre at du bodde der da. Det var rett adresse. Han er kommet for å frelse syndere. Er det der du bor? Ja, Han er kommet for å frelse ugudelige, men spørsmålet er: - er det hva du vil være? Kirkehistorien er som nevnt, full av villfarelser, men vår tid ikke noe mindre. Det tror jeg vi trygt kan si.
   Det går som et sukk igjennom en: - når skal virkelig evangeliet igjen få hedersplassen i Guds menighet? Og spørsmålet er jo: - har det noen gang hatt det i grunn? Har det ikke egentlig vært slik hele veien? Det ble jo angrepet av religiøsiteten allerede på Paulus' tid. Det var jo ikke noe Paulus fikk så mye å kjempe mot, som religiøsiteten, som ville erstatte evangeliets plass, og hive det ut. Og slik har det vært hele veien. Er det ikke heller slik - at det er en og annen som har fått del i det her og der?

   Lille Samuel gikk der i templet og tjente Eli - presten. Presten Eli. Da var han på rette plass. Han (Eli) tjente Gud, og han kunne fortelle, og han hadde kunnskap og... Og så kaller Gud på Samuel en kveld - du kjenner historien - så fikk Samuel åpnet sine øyne, som det står skrevet om, at «Samuels øyne var ennå ikke åpnet, for Guds ord var ennå ikke åpenbart for ham.» Men da! - så han hvor Eli «bodde.»

   Dersom det gikk opp for oss dette, - hvor hjelpeløse vi er overfor dette, så hadde vi ropt til Gud om å bli frelst, her og nå! Jeg kan ingenting tenke - jeg kan ikke gjøre noe, for å trenge igjennom det mørke jeg som en synder befinner meg i, og nå frem til himmel og salighet. Jeg er redningsløst fortapt, - og det er en eneste ting det står om, og det er om Han vil strekke seg ut og berge meg, og gi meg det jeg trenger for å bli frelst.
   Det er forferdelig altså! - syndens mørke, det er ikke noe det bare står om i noen bedehussanger, men det er noe virkelig, - en virkelighet. Og du kan ingenting gjøre for å komme ut av det. Du kan være hyllet inn i det på en slik måte, at du tror deg å være på vei til himmelen, og så går det galt. Rop! Rop!

   Jesus taler en hel del om dette å ha fått se inn i evangeliet, og konsekvensene av det. Det kommer også til å koste deg dyrt, - det kan du være helt sikker på. Å ha sett inn i evangeliet, og skulle vitne om det, det kommer til å bli en kostbar affære. Det skal vi ikke gå noe nærmere inn på nå, men hør altså hva Jesus sier til oss nå til slutt - også i dag sier Han det: «Men ett er nødvendig.» (v.42a). Det må da vel være et par ting til? Nei, Han sier det slik: «Ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt ifra henne.» (v.42).

   Ved Jesu føter ei stille stund
Når orda kjem frå Hans eigen munn,
Når eg med Jesus åleine er,
Då er det hugnad å leva her.

E.K.