«Begynt er ikke endt, det må du vite, Du som har din Jesus kjent, bli ved å stride.»

   Dette handler om det blant annet Paulus kaller å «gi djevelen rom.» (Ef 4:27). - Dette handler om frafall, og viser at «en gang frelst alltid frelst» ikke har noen hjemmel i Skriften. Frafall fra troen kalles det gjerne, men da er det viktig å ha på det rene at troen alltid er knyttet opp til Jesus - ja, Han er troens opphavsmann og fullender. (Hebr 12:2). Så frafall er alltid frafall fra Herren, som vi også ser det her: «Men dersom denne tjener sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme osv.» (v.45).
   Og som vi ser - og blir gjort oppmerksomme på - her, så skjer dette i hjertet. Frafallet begynner der. En begynner å kalkulere og gjøre overslag til egen fordel, som om Herren virkelig var fraværende. - Noe Han da også er for den tjener (kristne) som har kommet så langt at dette har begynt å skje. Var man seg bevisst Herrens nærhet ville man ikke tenkt slik.

   Dette har ofte sin årsak i forventninger som ikke er virket av Guds ord (Herren) selv, men ting man selv har regnet med. Man har bestemte forventninger til hva som vil bli resultatet av å gi seg over til Gud og bli en kristen for eksempel. - Dette har ofte sin grunn i en forkynnelse som lover mer enn hva Skriften går god for, eller kanskje til og med ting som Skriften aldri har lovt. - Så begynner man å gå trett når disse forventninger ikke innfris, eller man kan hende opplever det motsatte av hva man hadde forventet. Da begynner man så å tenke i sitt hjerte - altså en løsrivelse fra Ordet. En spør ikke: Hva sier egentlig Guds ord? - men man begynner å regne ut selv.

   I denne (tekstens) tjeners tilfelle var det forventningen om Herrens komme som ble problematisk etter hvert, Han drøyde - i forhold til denne tjeners forventning - med å komme.

   «Vi må ha forventninger,» blir det ofte sagt, men sannheten er at våre forventninger gjør ikke det minste fra eller til når det gjelder Guds planer. De kan tvert imot virke det jeg nettopp har nevnt, når du begynner å se at Herren «ikke svarer til forventningene.»
   Be heller om å få legge deg selv og alle ting i Guds hånd, slik at Han kan få åpne dine øyne for hvilke forventninger du skal ha.
   Vi er mye lik bortskjemte barn i våre forventninger, det er gjerne til syvende og sist vår egen fordel som er i sentrum.
   Peter og Paulus, de som virkelig skulle brukes til noe stort i Guds rike, hva «forventninger» fikk de? Jo, blant annet: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa Han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med.» (Peter) (Joh 21:18-19). Og: «For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.» (Paulus) (Apg 9:16).
   Død og lidelse altså!
   Og også fordi de ikke hadde falske forhåpninger, med tanke på livet som Jesu venner i denne verden, hjalp også det dem til å holde ut i prøvelsene.
   Jesus sier da også om dette - og det er «forventninger» Han ønsker at vi alle skal ha: «Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og for tjeneren å bli som sin herre. Har de kalt husherren Be'elsebul, hvor meget mer da hans husfolk.» (Matt 10:25). Og apostlenes ord til de troende: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» (Apg 14:22). Men det følger oss også alltid - hele veien og til enhver tid - et: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg!» (Hebr 13:5).
   Dette er de realistiske «forventninger» Skriften gir deg, og de vil hjelpe deg på veien om du tar dem inn over deg. Vi er lidelsesskye og har derfor også vanskelig for å godta dette, men slik er det altså. Kristen er ikke noe du blir for å få et paradis på jord. Slik tenkte de mange som fulgte Jesus på grunn av tegn og under. - Ikke minst at Han mettet de mange tusen med noen få fisk og brød - en slik konge ville de ha! - Og vi er ikke annerledes. Derfor er det også her bare Skriftens vitnesbyrd som kan få oss på rett spor, og ikke det vi «tenker i vårt hjerte.»
   Det begynte i denne tjeners hjerte - hvorfor gå her å lide og forsake og streve, når jeg nå engang befinner meg i en posisjon hvor jeg kan ta for meg? Det begynner så smått - bare sørge litt for meg selv også! Og så en dag er de mange «litt» blitt et stort «mye.» Men da er frafallet fullendt og dømmekraften svikter hva ens egen person og gjerning angår.

   Det begynte i hjertet, og det var det da følgelig ingen andre som kunne se. Men snart begynte en og annen å merke seg dette og hint. - En angriper ikke en som innehar en fremtredende stilling i menigheten uten videre, og denne har gjerne alltid vært en fin person - men en kan ikke unngå en viss uro.
   Det har da kommet så langt at det som skjer i hjertet begynner å bære frukt i det ytre. - Det som skjer der inne begynner å virke uro i andre. Det strømmer med andre ord noe annet ut fra vedkommende enn hva som tidligere var tilfelle. Jesus sier om den som henger ved Ham, at «fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann,» og så føyes det til: «Dette sa Han om den Ånd som de skulle få som trodde på Ham.» (Joh 7:38b-39a).
   Det strømmer altså noe fra vedkommendes indre som blir til trøst og oppbyggelse og liv for andre troende. Her har det begynt å strømme noe ganske annet, noe som ender med at han slår! En streng og hard tone, en streng og hard ånd. Han som skulle sørge for at Herrens husfolk fikk mat i rette tid (v.42), han var i stedet begynt å fylle seg selv. (v.45). Han som i den (Guds) kjærlighet som ved Den Hellige Ånd er utøst i våre hjerter, skulle sette de andres behov i høysetet, han var nå fokusert på sine egne behov.
   Se på denne forferdelige forandring med et menneske som her skjer, og tenk på at dette begynner med et lite frø som får lov til å spire. Snart vokser det opp til en vekst som fortrenger og tar livet av alt annet. Det begynte som en innskytelse i hjertet!

   Det er også en ting til det pekes på her. Ens årvåkenhet sløves og blir etter hvert helt borte om dette får overta og styre en. En ser ikke - og akter ikke på - tegn som viser at Herren står for døren, slik at Han kommer over en som en tyv om natten: «- en dag da han ikke venter det og i en time som han ikke vet.» (v.46).
   Til de troende sier Paulus om dette: «Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue.» (1 Tess 5:4-6). Hvem vil du ligne, og hvem vil du være i denne tid? - De som her kalles lysets og dagens barn, eller de som kalles «de andre» - de som sover.

   Mange vil ha en fremtredende stilling i Guds menighet - ja, de streber etter det  - de burde merke seg Jesu ord i teksten her: «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.» (v.48b).
   Herren utruster den enkelte til «stillinger» i sin menighet, og dermed utruster Han også i forhold til dette - ikke minst den nødvendige kjærlighet - det er derfor farlig å strebe etter noe i denne sammenheng. Den som streber i en slik sammenheng, han er enten ute etter noe til sin egen fordel, for eksempel anseelse eller økonomisk vinning, eller også gjør han det ut fra tro på seg selv og sine egne muligheter for å gjøre en god innsats.
   Det kan synes edelt nok det siste, men troen har feil gjenstand!

   Men «salig er den tjener som Herren finner i ferd med å gjøre dette (gi husfolket mat i rette tid) når han kommer. Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han eier!» (v.43-44). Når Herren gir løfter er det liksom så overstrømmende. - Han holder ikke igjen på noe! - alt Han eier!
   Hør også Paulus' beskrivelse av Hans hjertelag og vilje: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?» (Rom 8:32).
   Det var denne Herre tjeneren i teksten falt fra, og dermed mistet Hans bilde. Det er denne Herre også du faller fra, om så skjer!

   Så sier da også Moses: «Det er ingen som Gud, Jesurun!» (5 Mos 33:26a). Og i denne sammenheng føyer han blant annet til: «En bolig er den eldgamle Gud, og her nede evige armer.» (v.27).

E.K.