Tilbake            
                                               10 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

 

Den ubarmhjertige medtjener el. Nåde for synder

Matt 18:21 - 35

   21. Da gikk Peter til Ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham - inntil sju ganger? 22. Jesus sa til ham: Ikke sju ganger sier jeg deg, men sytti ganger sju! 23. Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskapet med sine tjenere. 24. Da han begynte med oppgjøret, ble det ført frem for ham en som skyldte ti tusen talenter. 25. Men da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han skulle selges, han og hans hustru og barn og alt hen eide, og gjelden betales. 26. Tjeneren kastet seg da ned for ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen! 27. Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren, han løslot ham og ettergav ham gjelden. 28. Men da tjeneren kom ut, møtte han en av sine medtjenere som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! 29. Medtjeneren falt da ned for ham, bønnfalt ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg! 30. Men han ville ikke. Tvert imot, han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der skulle han sitte til han hadde betalt det han skyldte. 31. Men da hans medtjenere så det som hendte, ble de svært bedrøvet, og de gikk og fortalte sin herre alt som var skjedd. 32. Da kalte hans herre ham for seg og sa til ham: Du onde tjener! Hele din gjeld ettergav jeg deg, fordi du bad meg. 33. Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg? 34. Og hans herre ble vred, og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte. 35. Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror.
 

   Jesus åpenbarer her for Peter - og for oss alle - hvordan Han, Gud selv, er. Han tilgir sytti ganger sju!

   I parallellteksten i Luk 17 taler Jesus og sier: «Om han så synder mot deg sju ganger om dagen.» Bare prøv å tenke deg det, du som kanskje har lidt urett én gang, og har vanskelig for å glemme og tilgi det. Hva da med sju ganger hver dag!

   Men i Lukasevangeliets tekst står det også noe som ikke kommer frem hos Matteus, og er viktig i denne sammenheng: «Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham!» Og videre: «- og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: Jeg angrer! - så skal du tilgi ham.»
   Jesus taler her - som i bergprekenen - om et barmhjertig sinnelag. Det er tale om en villighet til - ja, et ønske om å få tilgi, som hos Herren selv.
   Men der hvor en ikke angrer - ikke vil innse sin urett - der skal du på din side fremdeles være villig til å tilgi, men du skal ikke tilsi ham tilgivelse.
Det er i tilfelle urett i det store og hele, og urett imot ham selv!
   Nettopp derfor skal du tale ham til rette, for å åpne mulighet for tilgivelse.

   Det er Jesu undervisning. Og her i teksten vår ser du at det er nettopp hva Han selv praktiserer. «Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskapet med sine tjenere.» (v.23).
   Der ble det ført frem en som hadde en astronomisk gjeld overfor sin herre. Ti tusen talenter tilsvarer visstnok ti tusen ganger mer enn det en israelitt tjente i løpet av tjue år. De som hørte Jesu tale, og forsto gjeldens omfang, måtte naturlig nok ha undret seg på hvordan han kunne ha kommet i en slik gjeld. Det sier også noe om denne kongens rikdom (les: hellighet) at et menneske kan komme i en slik gjeld til ham! Men slik står altså ethvert menneske overfor Herren - vi skylder Ham alt, men har ingenting å gi. Tvert imot har vi et hjerte, en vilje og et sinn som kun vil sitt eget.

   «Men da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han skulle selges, han og hans hustru og barn og alt han eide, og gjelden betales.» (v.25).
   Du ser at den som må betale selv mister alt, og du ser også at Herren ikke unnlater å stille ham det store alvor i hans gjeld for øye, og de forferdelige konsekvenser det får for ham.
   Tjeneren ber om nåde, og får det. Herren stilte ikke noe krav til redelighet, angers dybde eller lignende her.
Hadde Han det gjort, ville tjeneren vært fortapt. For ham var det egentlig ikke noe håp. Han var uredelig, og Herren sier det i den endelige dommen, like ut: «Du onde tjener!»
   Denne betegnelse får han egentlig ikke fordi han kun gjorde denne urett mot sin medtjener, men denne urett åpenbarte bare hvordan det hele tiden hadde vært fatt med ham. Også da han forrige gang lå i bønn innfor tronen. Hør bare hva han sier: «Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen!»
(v.26b).
   Er dette en redelig manns tale? Og forstår han størrelsen av sin gjeld? Men hør hva Herren sier: «Hele din gjeld ettergav jeg deg, fordi du bad meg
(v.32b).  

Rett og slett! Tjeneren fikk virkelig mer enn han bad om – nemlig henstand, utsettelse av kravet. Han fikk ettergitt alt!
  
Har du bedt Herren om nåde?
Tror du da - ut ifra hva du leser her - at du også har fått det? Eller vil du heller «føle» deg tilgitt?

   Denne mannen hadde på ingen måte oppfattet hvilken nåde han hadde vært gjenstand for, og i det Skriften kaller - sin ubotferdighet var han ute av stand til å ta imot den. Og derfor også ute av stand til å vise andre nåde. Dette sinnelag skyldes rett og slett dette at ens egen gjelds omfang ikke er begynt å gå opp for en. «Forlat oss vår skyld som vi óg forlater våre skyldnere.»
   Her får verden - og ikke minst de religiøse - rope om mørke og trangsyn og pessimisme så mye de vil, men det er viktig i Guds rike å være klar over sin skyld. Ikke for å dvele ved den i seg selv, men uten den klare erkjennelse av den vil nåden snart være en teori for en, og ikke en virkelighet en lever i.
   Det er ganske enkelt tale om å vandre i sannheten. Jesus Frelseren og ikke minst Forsoneren er det bare fortapte syndere som kan fatte og holde seg nær til. Og å få holde seg nær til og leve i samfunn med denne Frelser og Herre, som sju ganger sytti ganger forlater deg din synd og skyld, det er en salighet bare den kjenner til som lever der.
   Og den som lever der vitner av hjertet: La verden bare få ha sitt glitter og sin stas. Det er som med et juletre pyntet så det kan imponere de fleste, men kuttet av fra sin livskilde, og om kort tid vil sannheten bli åpenbar - det visner og dør!

   Noe tidligere i det samme kapittel hos Matteus åpenbares Jesu misjon i denne verden: «Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt(v.11).
   Han visste vi trengte tilgivelse på tilgivelse, nåde over nåde, hvilket vi alle har fått.
(Joh. 1,16). Han gav oss alt, en gang for alle, da Han gav seg selv for oss. (Hebr 7:27b og 10:14).

   Blir det ikke smått alt annet da, når du selv får leve i dette? Den urett du selv må ha lidt skal du få legge i Guds hånd - for som du ser her, er all vår synd, synd imot Herren først av alt. Den onde tjeneren må svare Ham regnskap for sin urett.
   Så blir det da som Paulus sier i Rom 14:12: «Så skal da hver og en av oss gjøre Gud regnskap for seg selv
   Gi da at du må kjenne Ham «som betalte di skyhøge skuld,» så du kan vitne og si: «Han ettergav meg alt, bare fordi jeg bad Ham om det!»
   Er dette ditt vitnesbyrd ?
   Ingen har til dags dato fått forlatelse hos Gud av noen annen grunn enn at de bad om det. «Du må ikke be Gud om nåde, og så gå derifra og ikke tro at du har fått det,» sier Luther.
  
Det er nemlig på et helt bestemt grunnlag Han forlater alle mennesker som ber Ham om det deres synder, helt uansett gjeldens størrelse: Jesus har betalt!
   Kom og få det som nå er ditt!


  
Korsets ord min sjel gav fred,
Sendte lys i hjertet ned,
Jesus tok min skyld på seg.
All min synd Han tilgav meg.

E.K.