Tilbake            
                                   Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden

 

 

 




Guds medarbeidere el. Guds sanne grunnvoll

1 Kor. 3, 4 - 11

   4. Når en sier: Jeg holder meg til Paulus! - og en annen: Jeg holder meg til Apollos! - er dere da ikke kjødelige? 5. Hva er da Apollos? Eller hva er Paulus? Tjenere som førte dere til troen, og det etter som Herren gav enhver. 6. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. 7. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst. 8. Den som planter og den som vanner, er ett. Men enhver skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. 9. For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland, Guds bygning. 10. Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre. 11. For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.
 

   «For dere er ennå kjødelige,» sier Paulus noe tidligere i det samme kapittel som teksten vår er hentet fra. (v.3a). Og det skriver han da til en menighet som nærmest strømmet over av nådegaver - de talte i tunger, slik at han fant grunn til å måtte dempe dem osv. - Og så leser vi da Paulus' bedømmelse av deres åndelige liv: «- dere er kjødelige
   Og derfor hadde de også så tungt for å forstå det Paulus taler om her. Rett og slett fordi de ikke var åndeligsinnet, men kjødelige. - Og også fordi de nettopp på grunn av nådegavene, som de så og opplevde i virksomhet, tenkte for høyt om seg selv og egen dømmekraft.
   Jeg vet ikke om det er bedre med oss?

   Det er særlig ett vers - en sak - hele teksten kretser omkring, og det er dette velkjente i enhver sammenheng, at når utgangspunktet blir galt, blir alt annet det også. Og da er det bare én løsning på dette - en må tilbake til utgangspunktet.
   Står du fremfor et veikryss og der drar mot venstre når du skulle tatt til høyre for å nå målet - da hjelper det ikke hva du så finner på, på den veien som går i motsatt retning. - Ja, du må gjerne bli professor om så var - det blir ikke bedre av den grunn! - Du må tilbake til utgangspunktet
   Derfor kommer ikke Paulus trekkende med en masse åndelige plasterlapper og krykker, for å hjelpe dem med det, men han peker direkte på utgangspunktet: «Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» (v.11).
   Kanskje hadde de også hatt det rette utgangspunkt en gang de fleste av dem, slik som vi leser om galaterne - men nå var de kommet inn i et løp bort fra det, hvilket vil si at en begynner å skulle legge en annen grunnvoll enn den som er lagt.
   Derfor må Paulus minne dem så kraftig om, at ingen kan det! - For den grunnvoll som er lagt, den er lagt av Gud! - Og ingen kan gjøre Guds gjerning til intet, og erstatte den med noe eget.
   Men mange har prøvd på det, og mange prøver på det, mer og mindre bevisst. Man stabler på beina en egen åndelighet, en egen kristendomsform. - Noen sier du må ha én bestemt nådegave virksom, som da skal vise at du er en ekte kristen osv., i det uendelige. Det som er felles for alt dette, det er at det taler om noe annet, eller noe i tillegg til Jesus Kristus selv, Han som i egen person er den grunnvoll Gud har lagt.

   I Rom. 4, blant annet, står det om noen spesielle folk - det er et lykkelig folk, skjønt de mangler alt! Hør bare: «Den derimot som ikke har gjerninger.» (v.5a). Ja men, han har jo ikke noe i seg selv! Vi kan si: Han finner ingen grunnvoll i seg selv! Kanskje er det nettopp slik du opplever det også, der du sitter nå? Den kristendom du selv forsøker å få til, den må du, når sant skal sies, kaste fra deg som noe uholdbart makkverk, med tanke på at du skal innfor Den Hellige! «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» vitner Ordet. (Hebr. 10,31).
   Så står du der da, og er plutselig blitt en av dette folket som ingenting har å komme med - folket uten gjerninger - de fattige i ånden.
   Men disse må da være fortapt! Tenk å komme inn for den tre ganger hellige Gud, uten gjerninger! - Det vil si, uten noe godt! - For gjerninger har de selvsagt, men det er onde gjerninger. Det vil si gjerninger som ikke kan stå seg for Gud! Er ikke dette en fortvilet situasjon da? Jo, det er det, og det kjennes også slik for den som befinner seg der. Det kan enhver som har vært der bevitne. Men bare inntil en får åpnet øynene for noe annet.
   Nå skal vi lese hele det 5 verset i Rom. 4: «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.»
   Det er der, på bar bakke, Gud kan få åpnet øynene våre for den grunnvoll Han har lagt, nettopp for slike - som Jesus også sier oss: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk. 19,10).
   Grunnvollen er Jesus Kristus - Ham alene!

   Det er riktig - ingen kan stå for Gud uten gjerninger. Den som skal stå for Ham må være rettferdig, hellig og ren - men da du ikke har noe av dette, og heller ikke kan opparbeide deg det, om du så fikk tusener av år til disposisjon, gav Han deg det i en annen! Han gav deg Jesu gjerning - ja, hele Jesu liv i ditt sted. Det er den grunnvoll som Gud har lagt! - Og ingen kan legge noen annen, sier Paulus.
   Men synes du ikke den er bra nok? Jo, når et menneske får den åpenbart for hjertet, blir det fullkomment tilfreds. Men som Per Nordsletten sier det i en sang: «Men akk! jeg har et kjød, som alltid gjør meg møye, Det er jo dømt til død, men vil seg ikke bøye.»
   Guds ord taler om noe som det kaller kjødet. - Det er noe underlig noe, som vanskelig kan oversettes med noe annet ord. Mange har prøvd, men det blir ikke dekkende. Guds ord taler bare om det som en gudfiendsk makt i mennesket. Noe som ikke vil det Gud vil, men tvert imot attrår - begjærer - det som er Gud imot. Slik står vi da for Gud i oss selv!

 

   Og det som særmerker dette kjødet, det er at det alltid vil berge seg selv. - Det vil ikke erkjenne og bøye seg for sannheten, nemlig den at det er udugelig og ondt for Gud. - Med andre ord, det vil rettferdiggjøre seg selv. Derfor prøver det alltid å kravle seg opp på en eller annen, annen grunnvoll enn den som Gud har lagt.
   Dette kan det ikke gjøres noe med, sier Ordet - kjødet kan vi bare fries fra ved død! Denne befriende død har vi fått i Jesu Kristi død! Derfor, hold deg til Ham! - Der er kjødet beseiret.

   Alle som har hatt med Gud å gjøre i sannhet, ikke bare kjenner til dette, men kjenner godt til det. Hvordan du prøvde å bygge deg en kristendom som skulle stå seg for Gud. - Noe Han kunne være fornøyd med! Så ble det Bibel og bønn, møtegang og bekjennelse og noe ekstra i kollektkorga osv. - men stans nå opp litt! - Alt dette er jo gjerninger, er det ikke? Husker du ikke hva vi leste fra Rom. 4, om et folk hvis særmerke var at de ikke hadde gjerninger. Det var dem som slapp å rettferdiggjøre seg selv - ja, kunne det heller ikke! Gud rettferdiggjorde dem. Ved hva? - Ved troen på Jesus Kristus! - Ved å åpenbare for deres hjerte hva Han hadde gjort for dem, og hvilke gjerninger Han hadde gjort gjeldende for dem, innfor Guds trone. Et liv og gjerninger som har gjort himmelens trone om fra en dommertrone til en nådetrone for oss! Slik er Guds trone etter Jesu gjerning - ikke enn trone vi skal innfor og gjøre rede for oss selv for, men en trone hvor alt er gjort rede for! - En nådetrone!

   Har dette gått opp for deg? Hører du ikke Guds kall til deg nå: «Se, den grunnvoll jeg har lagt for deg!» - Eller er du for opptatt med å legge din egen?
   Hva heter så den da? - Egne gjerninger? - Gode gjerninger? - Åndelighet? - Åndsfylde, kanskje? - Men er det ikke alt sammen gjerninger? - Er det ikke alt sammen noe ved deg?
   Når sto du for Gud, uten gjerninger? Du vil vel ikke si at denne plassen er ukjent for deg? - Og likevel kaller du deg en kristen! Du må spørre deg selv alvorlig om dette altså: Har jeg noen gang vært der? - Har jeg noen gang erkjent nåde som nåde alene?  - Har jeg noen gang vært der hvor det ikke var noen annen vei ut, enn denne ene, at Jesu Kristi, Hans Sønns blod, renser fra all synd? «Jeg var fortapt og så ingen vei, da så jeg blodet, ja blodet!» - Ja, så bli værende der! roper Paulus til deg nå - for ingen kan legge noen annen grunnvoll!
   Og hør hva Ordet vitner for oss: «Som er lagt!» (v.11).
   Hører du ikke hva Ordet vitner? - At den grunnvoll som måtte til for at du skulle bli frelst, den er lagt! Hva er det så du strever med i tilfelle? - Det kan jo ikke være annet, enn forsøket på å legge en annen!
   Det skal du få slippe! «Alt er gjort, Gud har gjort, alt som gjøres skal!»

   Disse korinterne hadde glidd bort fra denne grunnvoll, ser vi - og så var de begynt å samles om nådegavene, om Ånden! - Det er en farlig vranglære, som ser så åndelig og god ut, men som avsløres av Jesu ord: «Han skal herliggjøre meg!» - Og altså, ikke seg selv! Det videre resultat av dette åpenbares snart - de var begynt å bygge på mennesker, på de som forkynte Ordet i stedet for på Ordet selv.
   Men hør hva Paulus sier om de som forkynte Ordet - han som selv var en av dem: «Derfor er de ikke noe.» (v.7a). Ikke noe! - Det var ikke mye! - Men dette holdt de seg altså til!

   Hva er så forkynneren? Han er jo en som selv er kommet til Gud, uten gjerninger - så sant han er en sann forkynner. - Med andre ord, en som ikke er noe i seg selv, og som derfor vitner for andre at denne veien er åpen - Gud tar imot de syndere som vender seg til Ham, for grunnvollen er alt lagt! Så altså - ikke prøv å komme som noe du ikke er!

   Vers 10 til slutt: «Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre.»
   Altså, den grunnvoll som Paulus hadde lagt, både for seg selv og for menigheten, det var den grunnvoll som alt var lagt av Gud! Dette kalte han å bygge som en vis byggmester.
   Det sier han til deg altså, du som er kommet inn på denne grunnvoll: Se til, at din videre bygging - ditt såkalte kristenliv, ikke går ut på å legge en annen grunnvoll, eller noe i tillegg til den, men at du fortsetter å bygge på den alene!
   Det er ikke så enkelt som det kan høres ut for - det krever mer av Guds nåde enn noen av oss forstår! - For: akk! jeg har et kjød!

   Men da jeg så: Min synd det var Guds Lam der tok på seg,
Da fylte frelsesfryd min sjel: Tenk nåde nok for meg!

   Nåde strømmet fra korset ned, dyp som havet med stille fred,
Nok for tid og for evighet, Nåde nok for meg.

E.K.