Tilbake            
                                               Treenighetssøndag

 

 

 





All god gaves giver!

Rom 11:33 - 36

   33. Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er, og hvor usporlige Hans veier. 34. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var Hans rådgiver? 35. Eller hvem gav Ham noe først så han skulle få vederlag? 36. For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.

   Det er noe som kalles ærestyver! - Vet du hva det er for noe? Kanskje nettopp du er en slik tyv? Det er en som tar æren for noe som en annen har gjort. Han stjeler en annens ære. Det er kanskje den mest vanlige synd blant kristne.
   Du finner den i verden også - ja, verden er full av den. Ja, men fra Gud stjeler vel ikke verden ære? - Den tror jo ikke på Ham. Så sant du tror at Gud er den som har skapt og gitt alle ting, og holder alt oppe ved sin krafts ord, ser du også denne synd alle vegne. Tenk bare på sporten, som er så fremme i dagens samfunn, der mesteren stiger opp på seierspallen - visst har han strevd for å nå dit - men hvem har gitt ham grunnlaget? - Og får Han noen ære og takk for det? Og slik ser du det alle vegne. Den ene er frisk og sterk, en annen særdeles nevenyttig, en tredje har bemerkelsesverdige kunstneriske anlegg, en fjerde er lynende intelligent osv., alle de gaver som er utdelt blant mennesker, og de tar æren for det selv. 
   Men hva leste vi her? «For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting.» (v.36a). Der står det også videre: «Ham tilhører æren i all evighet.» (v.36b).
   Så kan vi jo spørre da: Er denne synd noe mindre utbredt blant kristne? Hvem våger å svare ja? Du har vel ikke mer enn fått be en åndfull bønn før du vokser til taket - ja, gjennom det, like til en selvfølgelig plass innfor himmelens trone! Eller du har fått avlagt et vitnesbyrd som virkelig «tok» i forsamlingen - eller du overvant deg selv og grep riktig dypt i lommeboka, da kollektkorga gikk rundt - eller du har stått i en bestemt tjeneste i mange år. Selv om du aldri så mye erkjenner, at alt som har skjedd av evighetsverdi er av Gud, kan du likesom ikke annet enn å sette en del inn på din konto også. Er denne synd - ærestyveri- så helt ukjent iblant oss? Er det virkelig Herren som får all ære?
   Tenk deg hvilken forferdelig synd dette i virkeligheten er, at du formaster deg til å stille deg foran Herren, så Han må stå i skyggen for deg! Og dette må Han til alt overmål særlig finne seg i, i tider da Han på en spesiell måte har velsignet og brukt deg!
   Går du tilbake til de første blad i Bibelen, møter du våre første foreldre, der de står overfor slangen - Guds motstander og arge fiende - og hør hva de faller for: «Men Gud vet at den dagen dere eter av det (kunnskapens tre), vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos 3:5). Dere vil bli! - Der har du årsaken til det hele. - Der stammer det fra, det som vi kaller ærestyveri. Fra våre første foreldre? Nei, du må forbi, og bak det, for å finne opphavet - til slangen.
   Og dette skal altså jeg som er en kristen, finne meg så gjennomsyret av! - Er ikke det ille! Er det ikke også da en uendelig grunn til takknemlighet, at Han som har gitt alle ting, også har gitt en hel og full forløsning i Hans blod, syndenes forlatelse! Tenk at Han hele tiden forlater oss dette, der hvor vi lever i erkjennelse innfor Ham. En alminnelig tyv stjeler fra andre mennesker, og det er ille, men her stjeles det fra Gud! Vi unnser oss ikke for det altså - nei, det er faktisk naturlig for oss å gjøre det. 
   Hadde vi mer innsett disse ting, så hadde vi ikke brisket oss så mye av kristennavnet vårt, og tenkt at vi var bedre enn andre mennesker, men vi hadde rost oss av Ham som har gitt oss navnet, Kristus. Han som har tålt så mye av oss - Han som har tilgitt så uendelig mye, og vil gjøre det helt frem. For det vil Han! - Det har Han sagt deg og lovt deg - du som hver dag synes at du ikke har noe annet å komme til Ham med, enn en haug av elendighet du må beklage. Og så tenker du så ofte, at nå må vel grensen for Guds nåde være nådd! - Nå må Han vel være usigelig lei av meg! Å nei du - det føles nok slik ja - men det er Hans store glede å ta imot slike, gi dem nytt mot og oppreise dem på ny. Og det gjør Han ved å vise deg hva du til enhver tid har i Ham. «Din beste og din verste stund er likedan for Ham.» Du detter ikke ut og inn av Jesus, vet du, alt etter som det lykkes eller mislykkes for deg. Da var det jo din lovoppfyllelse som gjaldt til frelse da. Men er det nåden - evangeliet - ja, da er det jo ved Jesu gjerning, og ikke din egen, du står for Gud - og Jesu gjerning skifter vel ikke verdi for Gud!
   «For gjennom Ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd,» sier Paulus. (Ef 2:18). Og da taler han om jøder og hedninger.

   Tenk da på jøden som gjennom tusener av år hadde forsøkt å nå frem på lovens vei - på gjerningenes vei, og som nå måtte legge det fra seg alt, og så gå inn på samme måte som hedningene - ja, som barbarene, som Paulus sier (Kol 3:11) - nemlig gjennom Ham! - Altså ved Jesus alene. Når de måtte gå den veien, hva tenker da du på, som regner noe med ditt eget?
   Hør hva Peter sier på apostelmøtet i Jerusalem, da noen hadde villet legge Mose lov på de omvendte hedningene - og merk deg også i dette, at det er ingen forskjell på det budskap Peter forkynte til jødene og det som Paulus forkynte til hedningene: «Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset Han også deres hjerter. Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære? Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de.» (Apg 15:8-11).

   «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er, og hvor usporlige Hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var Hans rådgiver?» (v.33-34). 
   Vil du være Hans rådgiver? Er du ikke fornøyd med måten Han har villet frelse deg på? Synes du Han burde gjort det annerledes? Ikke? Men så ta nå imot det da! Han har kjøpt deg fri fra alt hva du er og har i deg selv, og dettes følger for tid og evighet, og Han har kjøpt deg himmel og salighet, ved sitt blod. Du behøver ikke å legge noe til, vet du. 
   Kan dette som Han har gjort for deg, bevege deg til å gjøre ett eller annet, så er jo det godt - men til din frelse skal det ikke legges noe til. Den er tilstrekkelig den løsepenge som alt er betalt: Guds eget dyre blod! Så har Gud elsket deg! Du skal få lov til å tro det! Ja, hvordan er det mulig å ikke tro det, når du ser på korset og Ham som henger der? Men hva er det du gjerne gjør i stedet? - Du ser på deg selv og ditt eget. Og de som er åndelig blinde, de er da iallfall så noenlunde fornøyd med det de ser, og går med friskt mot på veien til fortapelsen - men du som er av sannheten, du blir jo fortvilet når du ser på deg selv. Lykkelig den som da kan si med Rosenius: «Men holder ikke min kristendom, så holder dog min Kristus.»

   Hør nå igjen, hva vi leste i teksten her: «Eller hvem gav Ham noe først så han skulle få vederlag?» (v.35). Hører du hvordan dette verset utelukker gjerninger som frelsesgrunn? For gjerningenes vei er jo nettopp å gi Gud noe først, som Han da til gjengjeld lønner med frelse. Men nå leste vi altså: «Eller hvem gav Ham noe først så han skulle få vederlag?» Svaret gis i det følgende vers: «For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting.» (v.36a). - Derfor: «Ham tilhører æren i all evighet.» (v.36b).
   Du tror at Gud er giveren av alle gode ting - men du hvor vanskelig du har for å tro, at det også gjelder din frelse! At det er noe du har fått! - At det er noe som er gitt deg! - At det å nå himmel og salighet er en full og fri gave - og det i tillegg ikke en gave som skal gis deg, men en gave som alt er gitt deg i Kristus Jesus! Og Skriften gir altså bare én begrunnelse for dette forunderlige: Så har Gud elsket! 
Og så går da altså du og roter i ditt eget. Kan hende finner du da det samme som Per Nordsletten fant: «Jeg som til helved skyldig var.» Men han så også noe mer, da han fikk nåde til å se bort fra seg selv: «Er Jesu brud og Gud min far.» Det er altså slike som går inn i Guds rike - slike som i seg selv er skyldige til helvete. Så du må altså ikke bli altfor forskrekket over hva du bærer i deg - iallfall ikke så mye at du slipper evangeliet av syne. For Han frelser virkelig virkelige syndere!

   «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er, og hvor usporlige Hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var Hans rådgiver? Eller hvem gav Ham noe først så han skulle få vederlag? For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.»
   Ja, det avsluttes med amen - med andre ord: Sannelig, sannelig, slik er det!


   Hvor underlig er du i alt hva du gjør!
Hvem
kan dine veier forstå?
Men ett er dog sikkert:
Den vei du meg før',
For meg er den beste å gå.

E.K.